På bakgrunn av det du skriver, er jeg veldig sikker på at du kommer til å like boka. Her er det nemlig ikke rent lite nostalgi ute og går. Gleder meg til å høre hva du synes!

Å, hvordan kunne jeg glemme ham!!!

Å ja! Eit favorittspråk! Når ein kan ein god del norrønt, går nyislandsk etter måten greitt. Men i alle språk er ein alltid på veg; det gjeld å sjå bakover, på det ein kan, og ikkje bli fanga av alt som ligg føre, alt ein ikkje kan - ennå.

60-talls tristesse

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål.

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

He-he ... Morsomt!

På min liste rager Karl Ove Knausgård høyest hva gjelder kulhet (10 poeng til ham!). Ingen tvil om det! Deretter kommer Knut Faldbakken! Han er et skikkelig mannfolk! Dessuten må jeg få med multikunstneren Ketil Bjørnstad! Og Roy Jacobsen, selvsagt! Edvard Hoem er også en av de kuleste forfatterne jeg vet om! ;-) Jeg tror jeg vil gi samtlige av dem jeg har nevnt 10 poeng, jeg. Bad boy-faktor er jeg overhode ikke opptatt av, for øvrig.

Jeg er nettopp ferdig med denne boka, og mtp slutten så synes jeg at den var storslagen! Uten å røpe noe som helst for nye lesere, kan jeg si så pass at det var prikken over i´en i forhold til dobbeltmoralske, hvor ingenting er slik det nødvendigvis ser ut til.

Jeg skal skrive en omtale av boka i morgen formiddag, og leker allerede med en slags tittel - 60-talls-tristesse eller noe i den gata?

Forresten ekstra morsomt at jeg traff på forfatteren på vei hjem fra jobb i dag. Plutselig ble jeg oppmerksom på at hun satt utenfor Tanum i Byporten (Oslo) og signerte bøker. Jeg hadde boka i sekken, plukket den frem, fikk en dedikasjon, diskuterte kjapt litt om boka med forfatteren og gikk lykkelig videre - vel vitende om at MIN bok nå er ekstra spesiell for meg! ;-)

Jødisk litteratur frå fleire land

Bøker om norn, det norrøne språket på Orknøyane og Shetland

Bøker i samlinga om islandsk litteratur

For meg varierer antall leste bøker fra det ene året til det andre, men i år håper jeg at jeg klarer å få lest 130 bøker, uten at jeg håper at dette blir ansett som et uttrykk for at jeg er mer opptatt av kvantitet i forhold til kvalitet. Ei heller som samlemani på titler. Når det er sagt har jeg definitivt samlemani på bøker, og i den grad jeg er opptatt av antall leste bøker, så er det at innkjøpte bøker faktisk blir lest. Hvor mye jeg får ut av hver bok kan sikkert diskuteres, men etter at jeg ble medlem av Bokelskere samt begynte å blogge om bøker, er det ingen tvil om at jeg får mer ut av dem enn tidligere.

Ikkje så mykje å diskutere her, kanskje? Eg har notert meg dette:

I II.49 ser vi at Cervantes byter på; sist måtte vi forlate don Quijote for at vi her skulle kunne følgje Sancho Panza og dermed oppnå likevekt, samtidig som forfattaren held på spenninga. Dokteren, «Sterkvarsel» (W) / «Peter Varselmand» (G&K), heiter forresten Pedro Recio hos Cervantes, og recio betyr «sterk», «hard», «kraftig», «streng», «sur» (dette med varsel får eg ikkje heilt tak på). Etter ein del om og men med spelebuler og andre ting «guvernøren» lyt ta seg av, møter han ei jente som fyrst seier at ho er den sekstenårige dottera til PedrovPérez Mazorca, skatteoppkrevjar for ullomsetjinga, og deretter lyt ho bli realitetsorientert og seier at faren er Diego de la Llana (ingen av desse namna utløyser kommentarar i den spanske utgåva mi).

Cervantes vender i II.50 tilbake til don Quijote, doña Rodríguez og hertuginna – og dermed òg til historia med dei fuentes som adelsdama hadde på leggen, «el Aranjuez de sus fuentes», som det står; LAM opplyser at dette er eit ordspel fordi kongens eigedom Aranjuez var kjend for sine talrike fontener (fuente betyr både «kjelde» og «fontene») og praktfulle hagar. Hertuginna gir ikkje opp med å ville lure dei to vennene våre, og vi følgjer pasjen heim til familien til Sancho Panza med brev. At skjørtet som Tereza Panza har på seg, verka som om det var klippa av, er etter kommentaren ein allusjon til ei straff som «las malas mujeres», rampete kvinnfolk, vart pålagde i gamle romancer.

Denne boka avbrøt jeg da jeg hadde kommet om lag 1/4 av gårde. Den var først og fremst så lite interessant, synes jeg. Jeg har virkelig lest en god del litteratur om psykiske lidelser hos hovedpersonen(e), og har lest med stor interesse. Men denne boka fenget rett og slett ikke.

Ja, det blir nok ein fin tur. Som med så mange andre store verk: Her er det nok av versjonar å ta av!

Ellisif Wessel - rebell og foregangskvinne

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem!

Kva er originaltittelen på boka om denne marokkanaren som du les i omsetjing til engelsk?

Jo, eg vart òg positivt overraska. Godt eg ikkje tok denne før Blått som Alentejo! Interessant å møte andre typar dokkeheimar enn det vi er vande med. Sprpkleg kan boka vere så som så, men det gnistrar i mange av møta mellom Nazneen og Karim.

Vi ar diskutert denne karen tidlegare, og eg meiner å ha sagt at også slike andre versjonar av tekstene var eit trekk ved riddarromanane.

Ja, det er slik. Med kroppsvæskane, altså. Den fjerde sinnstilstanden var vel melankolikar?

Interessant. Cervantes seier "dos fuentes que tiene en las dos piernas" - "to innsnitt i bena" (W) / "... to fonteneller som hun har på begge ben" (G&K). Det spanske substantivet fuente kjenner vi best som "kjelde": PV utdjupar mws "b udspring, oprindelse. 2 KILDESKRIFT. 3 a springvand, fontæne. b brønd, drikkekumme. 4 skål, fad. 5 døbefont." Det siste skulle det noko til at hertuginna hadde på eller i beina. Ein fontanelle trudde eg hadde med hovudskallen å gjere, og eg får støtte i Wikipedia. LAM seier at desse to fuentes på latin heiter ulceras supurantes. Eg ser i alle fall at ulceratio på latin er "byll". LAM siterer frå eit oppslagsverk som seier at dei er "ciertas llagas en el cuerpo del hombre" ("visse (opne) sår på menneskekroppen"), og dei heiter fuentes fordi det renn puss og materie ut frå dei, og ved å klemme på dei kan ein bli kvitt dårleg humør. Dei har vel m.a.o. klemt ut kveiser på dama.

II.46: Så er Altisidora forelska og kjem med tilnærmingar, amores, til don Quijote. Som det støtt hadde vorte sagt i litteraturen, er tida kjapp av seg («como es ligero el tiempo») – og det kan vi vel skrive under på, vi som prøver å lese litt i Don Quijote innimellom andre og meir trivielle gjeremål. Ho gjer som om ho svimar av, og don Quijote vil bruke lutt – un laúd - for å fordrive villfaringa. LAM har få kommentarar til songen han syng attåt luttspelet. Ikkje overraskande trur don Quijote at han blir angripen av trollmenn, malignos encantadores, og så var det katter. Når Antesidora bandasjerer såra, seier LAM, gjer ho slik som dei vakre jomfruene i riddarromanane gjorde med riddarane. Den spanske utgåva mi, ved LAM (Luis Andrés Murillo), har her ei teikninga som viser "La dueña ante Don Quijote y los duques", av Charleys Coypel frå om lag 1720 og "Doña Rodriguez entra en el aposento de don Quijote", av Tony Johannot frå 1836, men søk på Internett gir ingen treff, så eg får ikkje vist dykk korleis dette møtet såg ut på ordentleg.

II.47: Sancho Panza er statthaldar – og vi får ei innføring i kvasimedisinsk tenking på denne tida. Det som blir lagt fram som ord av Hippokrates, har ingenting med grekaren å gjere; «dokteren» vrir på det latinske uttrykket «Omnis saturatio mala, panis autem pessima» - altså panis i staden for perdices, forklarer LAM («brød») i staden for «rapphøns», med andre ord). Brev får han òg, om eit angrep som vil bli retta mot øya (at sekretæren er baskar, kjem av at baskarane var overrepresenterte som sekretærar både på den iberiske halvøya, i Italia og i Amerika, fortel LAM vidare). Sancho Panza møter vidare ein bonde som har eit par saker å leggje fram. Ikkje rart at Sancho Panza reagerer som «baron» Jeppe eit hundreår seinare, med sinne. Det er ikkje lett for småkårsfolk når dei blir lurte til embete dei ikkje har bakgrunn for å utøve, nei.

II.48: Her møter vi don Quijote, såra etter slagsmålet med katta, og doña Rodríguez. Vi kjem på ny ut for ei nattlue – og tida gir meg ikkje lov til å granske den typen plagg like grundig som vi gjorde i bind I, særleg ikkje typen nattlue med øreklaffar.