Ja, jeg tror noe av problemet når man skal lage film av en bok er at det er altfor mye som skal med i løpet av kort tid. Det gjør at mange svært alvorlige temaer i boka blir behandlet med en harelabb i filmen. Like fullt synes jeg at filmen - betraktet på sine egne premisser - sto seg godt. Men der filmen nok var vel overfladisk, hadde jo jeg et hav av detaljer som bakgrunnskunnskap fordi jeg leste boka for et par måneder siden.

Jeg tolker nok begrepet "feel good" litt snevrere. Ikke nødvendigvis slik at det må være gode følelser, men mer at man presenteres for en historie som "motstandsløst" glir gjennom sanseapparatet uten å etterlate varige spor etterpå. I "Simon og eiketrærne" er det derimot så mange alvorlige temaer at dette ikke kan sies å være tilfelle, slik jeg ser det. Trakasseringen av jøder, Isaks mors angst for nazistene etter hvert som de rykker nærmere, Ingas store sorg over at hun måtte gi fra seg sitt eneste barn, all uvitenhet som førte til at hun gikk glipp av sin store kjærlighet, Isaks kusine som hadde overlevd Auschwitz og hva dette gjorde med henne, kollisjonen mellom Isaks velstående familie og Simons heller alminnelige arbeiderfamilie, det å være begavet i en "vanlig" familie, skille seg ut, ikke føle seg hjemme noe sted ... osv., osv. Det er et lass av alvorlige og dyptpløyende temaer i denne boka, som det selvsagt ikke er mulig å grave voldsomt mye i når man skal lage en film av drøyt to timers varighet.

Feel good? Men denne historien er jo så hjerteskjærende sørgelig at det kan være det samme! ;-)

Har tenkt å vente med Ben Okri til eg er ferdig med romanen. Etter denne omgangen saman med deg og dei andre kjenner eg meg rusta til å ta ein omgang til seinare i år, sakte, men fyrst skal eg lese litt meir om verket og tida.

Treng du ordbok til korte, enkle setningar som du skal bruke i skolen, er sikkert Lingua nok. Sjølv har eg samanlikna bøkene til Kunnskapsforlaget med bøkene til Cappelen, og eg er ikkje i tvil om at Cappelen kjem best ut. Men slikt er ofte ei smaksak. Bonne chance!

Så er dQ kvitt både hertugparet og Altisidora. Og det er her, i II.48, at det store kjem:

La libertad, Sancho, es uno de los más preciosos dones que a los hombres dieron los cielos; con ella no pueden igualarse los tesoros que encierra la tierra ni el mar encubre; por la libertad, así como por la honra, se puede y debe aventurar la vida, y, por el contrario, el cautiverio es el mayor mal que pude venir a los hombres.

Bjørg har lagt inn Ws versjon under “Godt sagt”, men eg tek han opp att:

Friheten, Sancho, er en av de mest dyrebare gaver himmelen har gitt menneskene; med den kan ikke skattene som jorden skjuler eller havet dekker, sammenlignes; for friheten, som for æren, kan og bør man risikere livet. Fangenskapet er derimot det største onde som ramme menneskene.

Ein kjenning som eg har, kjente Franco-regimet bokstaveleg talt på kroppen. I samband med Don Quijote-jubileet i 2005 sa han til eit medium at under diktaturet var Don Quijote ein inspirasjon i kampen. Var det dette sitatet han tenkte på? Eg har sett fyrste delen av det – «La libertad, Sancho, es uno de los más preciosos dones que a los hombres dieron los cielos» – skriven inn på ein vegg på universitet i Salamanca, ironisk der Franco ein periode hadde hovudkvarteret sitt. Det gjorde inntrykk.

I lys av debatten om det fleirkulturelle, eller kva ein nå skal kalle det, er det like viktig å gå vidare her, til det som dQ og SP seier om “Santiago Maurerdreper” og slagordet “Santiago, og lukk Spania!” («don San Diego Matamoros» i originalen; verbet matar betyr å drepe). SP spør, og med rette: “Er kanskje Spania så åpent at de ter nødvendig å lukke det, eller hva slags seremoni er dette?”

Ja, her er det mykje vi kunne ha diskutert, også narratologiske sider. For her (II.49) får vi høyre at nokon seier («For Guds skyld, don Jerónimo, mens vi venter på maten, la oss lese enda et kapittel av annen del av Don Quijote av la Mancha»). For det gjer jo vi òg, les eit kapittel i andre delen av Don Quijote, meiner eg. Men dette er altså nok eit spark til den falske utgåva som vart nemnd heilt fyrst i II.

Det trodde jeg også da jeg begynte på boka ... at jeg skulle lese den "på si´", altså. Men jeg ble så fascinert og opplevde boka nesten som en pageturner. Siste rest leste jeg på badet i går kveld - i det eneste rommet i huset som er sånn noen lunde lydtett, med en redd liten vovs på fanget (fordi det smalt så fælt fra rakettene, og det likte han heller dårlig). Da det var min tur å gå ut og se på rakettene, hadde jeg mer lyst til å lese ferdig boka. ;-) Lykke til med lesingen! Er spent på hva du kommer til å synes!

Lite. Har det meste i hovudet.

Jeg skjønner! ;-)

Jeg har kjøpt denne filmen, men ikke funnet en passende anledning til å se den enda. Skjønner at jeg bør fremskynde dett! ;-)

Meget innsiktsfullt om de utfordringer verden står overfor!

Amin Maalouf er opprinnelig fra Libanon, og er kristen araber av herkomst. Han kom til Paris som flyktning i 1975, og har siden bodd i Frankrike. Alle hans bøker er skrevet på fransk.

Det Amin Maalouf er mest opptatt av og som hans litteratur derfor bærer preg av, er møtet mellom religioner og kulturer. Fra før av har jeg kun lest den skjønnlitterære og mesterlige romanen "Leo Afrikaneren". Men titler som "Samarkand", "Korstogene sett fra arabernes side" og "Identitet som dreper" frister sterkt! Dette en forfatter i en helt egen klasse, og både "Leo afrikaneren" og "Verden i ubalanse" er typiske terningkast seks-kandidater. Å oppdage en slik forfatter som dette er fantastisk! Det skjer ikke hvert år, for å si det slik. Hans unike og sammensatte bakgrunn gjør at nesten ingen bedre og med mer legitimitet enn ham kan sette ord på konfliktene mellom den kristne og den muslimske verden.

I "Verden i ubalanse" tar Amin Maalouf for seg noen av de viktigste utfordringer verden av i dag står overfor. Det handler om klimakriser, finanskriser og manglende terrorbalanse - og viktigst av alt: den dypere og dypere kløften som har oppstått mellom Vesten (les: de kristne) og Østen (les: muslimene).

"Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden." (side 19)

Under den kalde krigen hadde Vesten og muslimene en felles fiende: kommunismen. Og det paradoksale er at etter at den kalde krigen ble et tilbakelagt stadium, har det aldri vært så mye terrorisme som nettopp nå. Hvorfor? Et stykke ute i boka kommer "svaret":

"Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.

Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen." (side 152)

Verden ser forskjellig ut alt etter hvilke øyne som ser. Selv om Vesten har utviklet et samfunnssystem som ivaretar menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati og den slags, har det ikke alltid vært slik. Historien kommer gjerne i veien for de påstått gode hensikter.

"I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.

Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv." (side 51)

På en innsiktsfull måte leder Amin Maalouf oss gjennom det ene dilemmaet etter det andre. Han forklarer hvilke konsekvenser mangel på legitimitet kan ha i en konflikt, og drar frem invasjonen av Afghanistan og Irak som eksempler. I førstnevnte tilfelle sto i alle fall et unisont FN bak. I det sistnevnte tilfellet var invasjonen et sololøp uten sidestykke fra USAs side. Og i stedet for å bringe mer balanse i terrortrusselen i verden, har USA - som en elefant i et glasshus - antent en lunte som gjør at verden aldri før har vært mer farlig enn nettopp nå. En ild er tent mellom shia-muslimer og sunni-muslimer, og landet går bokstavelig talt i oppløsning for et helt folk. Her er det ikke øst mot vest, men muslimer som kjemper mot hverandre. Ikke ett sted har Maalouf klart å finne hvor det fremgår at amerikanerne ønsket mer demokrati i Irak som bakgrunn for invasjonen. Kontrollen over oljeforekomstene derimot ... Slik oppstår imidlertid ikke legitimitet ... Tvert i mot øker det hatet mellom folkegrupper. Maaloufs betraktninger i forhold til egypteren Nassers rolle i Midtøsten-konflikten er spesielt dyptpløyende i boka, og handler om at Nasser i alle fall et stykke på vei maktet å gi den arabiske verden stoltheten tilbake, og det til tross for at Nasser ikke var arabisk. Årsaken var hans legitimitet - fortjent eller ufortjent - kanskje utløst av arabernes behov for en ledestjerne.

Jeg kunne uten problem har skrevet en hel avhandling om mitt forhold til denne boka, om hva som gjorde inntrykk, hva som ga meg aha-opplevelser og hva jeg opplevde som viktigst osv. Jeg lar det imidlertid bli med dette, og håper i stedet at jeg har klart å vekke en interesse hos flere mht. å lese denne boka! Den fortjener å bli lest av så mange som overhode mulig! Ikke bare er den både tankevekkende, interessant og klok, men den er også så vanvittig godt skrevet! Der Maalouf føler seg på litt gyngende grunn, sier han klart fra om dette. Men uansett hvilket tema han omtaler, er det aldri vanskelig å skjønne logikken bak. Å være menneske er noe universalt, og det er i første rekke gjennom våre holdninger at vi kan påvirke hvilken verden vi ønsker oss i fremtiden. Så lenge vi i Vesten fortsetter å behandle muslimer som "de andre" eller annenrangs mennesker, ser det stygt ut for fremtiden. For gjennom dette skaper vi et bittert folk som får lyst til å rette opp i den urett de føler blir begått mot dem, og det med de midler de måtte ha til rådighet. Jeg runder av med følgende sitater fra boka:

"Om vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre." (s. 164)

"Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren." (side 206)

"Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden." (side 234)

Som nevnt innledningsvis blir det terningkast seks på denne boka!

Her er skjønnlitterære bøker frå 2011, litt hulter til bulter pga.teknisk feil. Det var eit godt leseår.

Jeg leste Marianne Fredrikssons "Simon og eiketrærne" tidligere i høst, og her om dagen så jeg også filmen. Jeg vet at filmen har fått litt lunken mottakelse, mens jeg synes den var fantastisk. Jeg har skrevet om min filmopplevelse på bloggen min. Er det flere som har sett filmen og lest boka? Hva synes dere eventuelt?

Faglitteratur som eg las i 2011.