Jeg er så enig så enig, Rose-Marie - Del tre fikk jeg ikke så mye utav som de to første. Det var litt av en overgang. De to første nøt jeg, del tre leste jeg mere overfladisk, skjønt ideen med disse ulevende som passer på sine partikamerater er ganske så herlig.

Eg måtte altså dele opp kommentarane mine; her er resten av bolken (II.61 og II.62), der dQ dreg inn i Barcelona – interessant å lese korleis han og SP opplevde å sjå havet. I dag kan ein ta rundturar med båt frå hamna og sjå byen frå havet. Inntoget skjer (i slutten av II.50) påla vispera de San Juan, jonsok; riddarpoesien, seier LAM, brukte dei kristne høgtidene for å strukturer handlinga. Nå ser dQ og SP havet for fyrste gong. Dette representerer ein tydeleg kontrast til tidlegare sinnsstemningar; her er det sol og glede i alle folk.

Så var det II.62, der dQ er hos Antonio Moreno. Dei et, og uttrykket manjar blanco (som W set om med «lyst fuglebrystkjøtt», og det er i hovudsak rett nok) er ein fransk rett, forklarer LAM (og seier at retten i tillegg til fuglebryst består av mjøl, sukker og rismjøl, kva nå dette siste kan bety) - og ein allusjon til «den falske Quijote». Denne Escotillo som blir nemnd, kan vere fleire personar, fortel LAM, så her er ulike teoriar ute og går. Og uttrykket Fugite partes adversae! har faktiske med eksorsisme å gjere (stadig LAM som kjelde): altså, skulle eg tru, at fiendane av korset kunne berre ha seg vekk. Det forheksa hovudet, «la cabeza encantada», har ingen kommentarar i utgåva mi.

Skiltet med «Her trykkes bøker» på - Aquí se imprimen libros - fanst faktisk i Barcelona på tida til Cervantes, men boka Le Bagattelle er ingen kjentd tittel i italiensk bokheim. Artig at dQ kan litt italiensk – det var jo kulturspråket, om ein kan seie det slik, den gongen. At latin og gresk er «las reinas de las lenguas», dronningane blant språka, kan eg skrive under på. Dei titlane som blir nemnde på slutten av kapitlet, er eg er faktiske titlar, men det ser ikkje ut til å vere nødvendig å gå grundigare inn på dei. Likevel: «Annen del av Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha, skrevet av en innbygger av Tordesillas» visste visst alle, seier LAM, var eit falskneri.

Det er mulig at jeg burde lese del tre om igjen ... ;-)

Satirisk skråblikk på det sosialdemokratiske Norge i årene 1980 - 2010

Når Frode Grytten kommer ut med en ny bok, er dette alltid forbundet med stor spenning! Og han skuffer ikke denne gangen heller. Å lese hans skarpe person- og miljøskildringer, først og fremst langt fra byens kjas og mas og dernest ikke overraskende også denne gangen (delvis) fra Odda, er en fryd! Bygdas nådeløse og kritiske syn på alt og alle som er bittelitt annerledes fra alt det andre, er alt annet enn inkluderende. Passer du ikke inn, er det over og ut med deg!

"Saganatt" eller Lundetriologien som den kalles, er delt i tre deler, og inneholder i realiteten tre nokså selvstendige romaner. Som i "Bikubesong" er det imidlertid en sammenheng mellom historiene, skal det vise seg etter hvert.

I den første delen "Kom søndag" introduseres vi for Arvid Lunde, som går i land i Odda på senhøsten i 1980. Med sine høyvannsbukser - eller springflobukser som de konsekvent omtales som - blir han umiddelbart lagt merke til - veiet og funnet for lett av dem som betrakter ham. Fortrinnsvis av gutta fra smelteverket, som frekventerer puben "Smeltaren".

Arvid Lunde har fått tilbud om jobb som lærer, og har forlatt sitt tidligere liv i Bergen for å starte på nytt i Odda. De første ukene må han bo på stedets eneste pensjonat, der resepsjonisten Blondie, som alltid legger seg etter nyankomne menn i håp om at de skal få henne vekk fra dette traurige stedet, jobber. Hun forsøker seg også på Arvid, og det forhold at han avviser henne får henne til aldri mer å snakke med ham. Arvid er overbegeistret for Odda, og han har en visjon om å delta aktivt i arbeiderbevegelsen. Men hans engasjement blir ikke helt trodd fordi han er så annerledes enn den typiske industriarbeider. Ikke passer han inn sammen med makteliten i bygda heller, og han forblir derfor en nokså ensom mann gjennom det meste av 1980-tallet. Det spekuleres mye rundt hans person. Er han kanskje homo siden han ikke har noen dame i livet sitt? Homoryktene skiftes etter hvert ut med rykter om at han står i med en 17 år gamle jente som han motvillig har gått med på å gi ekstratimer hjemme på hybelen. Han blir for alvor en utstøtt mann, men reiser ikke fra Odda av den grunn.

Bygdas motvilje mot Arvid Lunde får en ny vending da det viser seg at han har gått hen og blitt rik nærmest "i skjul" i de årene han har bodd i Odda. Bygdas folk liker ikke rikinger, samtidig som de ikke kan la være å beundre ham, en mann som har fått til det de alle egentlig går rundt og drømmer om: å komme raskt til mye penger! Etter hvert blir Arvid en ekte japp, en vellykket finansmann, og flytter til Oslo. Dame får han seg også. Til og med en sønn. Inntil finanskrisen gjør en brutal ende på det meste ...

I del to - "I morgon er det mondag" - møter vi møbelhandler Harold Lunde, tidligere en vellykket forretningsmann som i sin tid overtok møbelforretningen etter sin far. Harold Lundes butikk sto for kvalitet, og forretningsdriften var tuftet på at han kjente alle sine kunder, visste hvem som var gode og dårlige betalere. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at IKEA kom til Åsane i Bergen, og konkurrerte ham fullstendig ut på sidelinjen med sine sjaske-møbler. Akkurat det kommer han faktisk ikke over.

Møbel-Lunde har to sønner - den tidligere omtalte Arvid Lunde samt Jan Lunde som er journalist og bor i Oslo. Ingen av sønnene liker ham og etter skandalen rundt Arvid snakker ikke Harold om ham lenger. Kona Marny har forsvunnet inn i demensens tåke og husker knapt hvem han er. Så der står han - uten levebrød, for lengst konkurs, med en kone som har glemt ham og med barn og barnebarn som ikke ønsker kontakt med ham. Han foretar en siste desperate handling idet han reiser til Sverige for å kidnappe IKEAs Ingvar Kamprad. Han vil ha hevn!

I del tre - "Den åttande dagen" - befinner vi oss rundt i Oslo i 2010. I den grad denne siste delen henger sammen med de to foregående, skyldes det at vi møter Robby Lunde, sønnen til Arvid Lunde som har rukket å komme opp i 20 årene. Gerhardsen og Bratteli kjører rundt i Toyata Corollaer for å passe på at gode sosialdemokrater lever sine liv i pakt med partiboka. De er såkalt "ulevende" og ingen kan se dem. Ved jevne mellomrom forhindrer de at skandaler som folkevalgte er innblandet i, kommer offentligheten for øre. Det være seg han som har innkassert pensjonen for sin forlengst avdøde mor i over tredve år, mens moren har vært nedfrosset i fryseren ... og mange andre tilfeller som hvis de kom ut, ville ha skadet sosialdemokratiet og dets ånd ...

Del 1 og 2 av boka engasjerte meg 110 %. Historien om Arvid Lunde og hans brutale møte med bygde-Norge er på mange måter akkurat slik jeg forventer det når jeg står overfor en Grytten-bok! Selv om del 2 tar litt av på slutten, var det kanskje den delen av triologien som berørte meg aller mest. Historien om Harold og Marny som mister hverandre, fordi Marnys demens blir mer og mer fremskreden, til Harold til slutt ikke kan ha henne hjemme mer, er hjerteskjærende. Og enda mer hjerteskjærende var det å lese om begge ektefelles umyndiggjørelse i forhold til hverandre da Marny omsider havnet på sykehjem, og nesten ikke fikk tillatelse til å komme hjem - ikke av Harold, men av sykehjemmets ansatte. I siste del ramlet jeg i grunnen nokså mye av lasset, må jeg innrømme. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt mål og mening med denne delen, og selv om brikkene etter hvert falt noe mer på plass, slet jeg fremdeles med helt å forstå sammenhengen. Jeg fikk ganske enkelt ikke så mye ut av denne tredje delen. Det påvirker min vurdering av boka, som skulle ha vært en sekser på terningen, men som i stedet "bare" blir en fem´er. For øvrig må jeg legge til at det særlig er del tre som rommer et lass av humor og vittige replikkvekslinger, som fikk meg til å skoggle mang en gang. Grytten er og blir en av de største nålevende norske forfatterne jeg vet om!

Jeg er overbevist om at dette er en bok jeg vil ha stor glede av å lese om igjen om noen år.

Fantastisk beskrivelse av boka!!!!!

Interessante spørsnål, men lyt bli ferdig med den gamle antikvitetsbutikken fyrst ...

Du må laste inn CD'ene via ITunes, og deretter synkronisere Ipoden med denne.

I tillegg til pensumlitteratur ("Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet" av bl.a. Thomas Hylland Eriksen og "Situasjonsbestemt ledelse" av Geir Thompson), har jeg kjøpy "Det dyrebare" av Linn Ullmann og "Forbrytelser" av Ferdinand von Schirach. Den sistnevnte hadde jeg aldri hørt om, men så ble jeg oppmerksom på forsiden av boka, der den betegnes som "Mesterstykker". Og da jeg leste på baksiden at denne forfatteren er en av Tysklands fremste forsvarsadvokater, og at denne debutboka er en samling med elleve sjokkerende fortellinger om forbrytelse og straff, basert på hans ene erfaringer fra rettssalen, MÅTTE jeg ha den!

Eg svarar deg, for det ser ut som om du hadde det fyrste innlegget (eg kan ikkje fordra fleire trådar):

Fyrste delen er Bare mjuke pakker under treet, som eg lånte på biblioteket så langt tilbake som i 2005; ingen tittel fangar vel betre opp livssituasjonen til personane – nei, det heiter ikkje «karakterar» – i eit litterært univers. Her heiter universet Skogli, ikkje utan parallellar med Granli utanfor Kongsvinger. Levi – ja, vi er på fornamn, Levi og eg – fangar opp desse lagnadene som får mjuke pakkar, dei som ikkje heilt fiksar alt, som ikkje er heilt A4 i livet. Best likte eg, trudde eg, da eg hadde lese eit stykke, den novella som har gitt tittelen til samlinga, om han som gjer kål på rivalen, Lars Roar med H. Hroar. Og så fall eg for nr. to, «Så rekker eg deg nu med glede min hånd», der hovudpersonen er ein liten gut som mislykkast på juleavslutninga på skolen, men som fører mora saman med lærar Nilsen. Det var fram til eg kom til «Sebrafinger» i den delen av boka som er henta frå Alt det som lå meg på hjertet, frå 2009. Og så vart eg hekta på «Indianere», om to ungar som mister kontakten med vaksenverda, tek det heilt av – fram til «Den mørke sida av månen»; berre sjå på innleiinga:

Da jeg var tenåring, hadde jeg en plakat med Neil Armstrong hengende over senga mi. Jeg har tenkt mye på ham i det siste. Neil Armstrong og Jesus. Mørke flekker. Ting du vet er der, men ikke kan se. Neil Armstrog som umulig kunne vite om han noen gang kom tilbake til jorda. Og så har jeg tenkt på den gamle forstanderen på Eben Ezer som sa han ville brenne Bibelen hvis astronautene fant liv der oppe. Stadig oftere har disse to tingene smeltet sammen til én det siste halvåret mens jeg har stått i vinduet på soverommet vårt og kikket opp på månen. Jeg lurer på om Neil Armstrong noen ganger ble fylt av frykt for hva som kunne skjule seg på den mørke sida der oppe, eller om han var så opptatt av øyeblikket at han klarte å fortrenge alle tanker på hva som kunne gå galt.

Og enda sterkare blir dette når ein er ferdig med novella, når ein veit kva dette er innleiinga til. Eg veit ikkje kva eg har i vente før eg kjem til «Kva ville Donald ha gjort?». Kanskje er dette toppen: ein son, ein far, ei mor og eit postbod. Motivet frå «Så rekker eg deg nu med glede min hånd», om lærar Nilsen, kjem att her: Humor – framfor alt! Og dette: eit barnesinn, eit møte mellom vaksenverda og barneverda, ei skildring av det moderne livet og barn som prøver å få orden på alt som skjer. Og så kjem eg til den aller siste novella, der eg ser dette:

Det er forskjell på gamlekjærester og ekskjærester. Ekskjærester er de som stikker av med unga dine, trekvart av huset og halvparten av lønninga de nærmeste ti årene. Gamlekjæresten din er hun med de klareste, blåeste øynene fra da du var ung, henne du delte nedoverbakkene med, henne som med et smil gikk fra deg på sletta før motene tok til. Henne som du bare opplevde fredager og lørdager med.

Nei og nei, som Levi Henriksen kan skrive ...

Å, for ei fin novelle om ung kjærleik: "Det rare" av Tarjei Vesaas.