Fint! Eg har sitert frå boka her.

Ivar Aasen var det!

I det siste avsnittet ditt ser eg eit poeng, ja: Årsakene til at Allende i ein del bøker skriv så - i alle fall slik eg ser det - reint ut elendig. Eg tenkjer ikkje på alt som har heimsøkt henne og familien når eg kritiserer boka, men eg tenkjer på måten ho beskriv tragediane på. Så om eg skulle samanlikne Allende og Knausgård, kjem eg fram til akkurat same konklusjonen som du, og da tenkte eg at eg kunne kalle Summen av dagene for ein trivialversjon av Knausgård. Mange, mange, mange hakk under. Så takke meg til Min kamp (den norske, altså), ja. Likevel kan det hende at eg hører på boka om Paula, om eg kjem over henne.

Jeg vil overhode ikke sammenligne Allendes "Summen av dagene"-prosjekt med Knausgårds Min kamp-prosjekt. Knausgård er nådeløs mot seg selv! Det er ikke Allende. Dessuten er Knausgård en veldig mye bedre forfatter enn Allende. Han graver dypere, er mer analytisk og reflekterende, og han setter seg i mye større grad "utenfor seg selv", mens Allende vurderer det meste nesten utelukkende ut fra sitt eget perspektiv. ;-)

Men for meg som har fulgt Allendes forfatterskap helt siden hun slo gjennom med "Åndenes hus", var dette en interessant bok. Ikke minst for å få en forklaring på hvorfor hennes forfatterskap har haltet så mye i de senere år ...

Akkurat. Dette lyt da vere trivialversjonen av Knausgård?

spoiler.

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet

I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magret rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magret ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magret blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem. Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magret lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magrit. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Ja, eg har lese dei fleste, men vi har arva "Samlede verker", der ganske mange titlar står att. Gleder meg!

Og II.69 handlar, og det held eg nesten med Cervantes i, «[d]el más raro», den aller merkelegaste hendinga av alle i forteljinga vår. Hendinga har med Altisidora å gjere, og da kan ein sjølv tenkje seg at her kan alt skje.

I borga er ein katafalk og digre lys, og ei vakker jomfru ligg på katafalken. Det er Altisidora. Våre venner dQ og SP kjem inn som fangar. Presten, står det, tek av SP «la caperuza», som her nok er ei spisslue, men som òg kan vere ei vanleg hette av det slaget Raudhette hadde, og den flittige kommentatoren vår seier at dette er fyrste gongen at denne lua blir nemnd. Ikkje akkurat eit gjennombrot for forskinga, men interessant.

Ein mann vestido a lo romano, «kledd på romersk vis», syng ein song. Her nemner han el cantor de Tracia, altså Orfeus, og Rhadamanthys og Minos, som LAM seier var jueces mitológicos de los infernos, mytolgiske dommarar i helveta. Eg visste ikkje at det var fleire helvete, men det var – eller tenk: er! – det nok, for Lite (i staden for den rette forma Dite (hos W: Pluton) var konge i helveta, eller skal vi héller seie underverdene, kanskje. I alle høve kan desse linjene sikte til “Écloga III” av Garcilaso, som LAM seier vil bli nemnd i neste kapittel. Mannen krev at SP skal bli straffa.

Vi høyrer, hos W, om den hovmodige Nimrod, som hos Cervantes heiter Nembrot. LAM viser til 1 Mos 10, 8–9, der Nimrod ganske riktig er nemnd.

SP blir sint når det kjem oldfruer, det får da vere grenser. Han får ein ørefik av alle. Så skjer det at Altisidora flyttar på seg, og folk ser at ho er i live. SP får skjorter av henne, og så er dei merkelege hendingane over. Nå har vi att eitt kapittel i den nest siste bolken.

Takk for rådet! Eg har lese boka fleire gonger i papirformat, så kanskje eg kunne prøve lydbok denne gongen, ja - ikkje akkurat nå, men når eg kjem dit at David Copperfield står for tur etter KjellGs rekkjefølgje.

Det er helt nydelig å høre disse bøkene i lyd! ;-)

Denne gangen røper jeg ikke så mye av handlingen som sist, så jeg synes godt teksten kan stå uten spoiler. ;-)

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Om effektiv selvledelse

Boka "Selvledelse" gir en praktisk innføring i hva det vil si å utvikle sin egen evne til å lede seg selv. Dette er helt nødvendig i et arbeidsliv hvor "tidsbesparende teknologi paradoksalt har gitt oss dårligere tid enn noensinne", for å sitere forlagets presentasjon av boka. Her får vi et innblikk i ulike selvledelsesteknikker, det vil si systematisk selvutvikling av ferdigheter, tenkemåter, verdier og kunnskap, som kan bidra til at man får bedre kontroll over egen tid. Spesielt praktisk er denne teknikken i bedrifter der både ledere og medarbeidere i stor grad arbeider selvstendig, og der verdiskapningen er knyttet til spisskompetansen hos den enkelte.

Geir Thompson, redaktør av boka, innleder boka med kapittelet "Ta tiden tilbake! Hvorfor selvledelse er viktig", og her presenterer han dilemmaet dagens mennesker sliter med: hvordan vi dynges ned med informasjon, og hvordan de nye tidsbesparende kommunikasjonsmidlene slett ikke erstatter de gamle, men kommer i tillegg. Dersom man ikke klarer å styre sin egen tiv bevisst, øker riskoen for utbrenthet og sykefravær. Som han skriver på side 12 i boka:

"Hovedtanken bak teorien er at ledere og medarbeidere skal lære å lede seg selv. Ved å anvende ulike strategier er siktemålet å heve egne prestasjoner, og samtidig øke sin egen trivsel på jobben. Slikt sett dreier selvledelse seg om systematisk selvutvikling."

Thomas Hylland Eriksen tar i kapittelet "Fanget av hastighet" for seg noen av informasjonssamfunnets utilsiktede bivirkninger, hva som må til for å gjenerobre kontrollen over tiden, hva som er de største knapphetsgodene i informasjonssamfunnet og hvordan man kan gjenerobre dem. Dette er hentet fra hans velkjente bok "Øyeblikkets tyranni". Han innfører her begrepet "langsom tid", som ga meg en rekke aha-opplevelser. Når alt skal gå så fort, får man ikke tid til å dvele ved noe som helst lenger - særlig ikke fordi vi også blir avbrutt absolutt hele tiden. Vi vil hele tiden ha mer av alt, men døgnet er like fullt fremdeles kun bestående av 24 timer ... Begrep som "tidsklemma" er velkjent for de fleste, mens komprimering av og stabling av tid er nytt. Men alt har sin pris, og man må foreta noen valg. Hva er viktigst når det kommer til stykke? Det hele handler om å ta regien i sitt eget liv, og dermed er vi over i bokas neste kapittel som er skrevet av Geir Tompson. Tompson tar bl.a. for seg arbeidsfærens kolonisering av privatsfæren, og hvordan man kan gå frem for å motvirke at skillet mellom arbeidsfæren og fritidsfæren oppheves.

"Noen ting kan bare gjøres langsomt og sammenhengende; noen typer aktiviteter krever endog at man har tomme mellomrom, fleksibel tid, for at de skal kunne lykkes (det gjelder spesielt innen kreativ virksomhet); og ofte får man det ikke engang til når man prøver, men bare når man ikke prøver altfor hardt. Av og til består den beste formen for effektivisering å installere en ny kaffemaskin, med god kaffe, på pauserommet." (side 35 fra Hylland Eriksens kapittel)

" "Hvis du haster gjennom livet, ser du kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien." Det gamle kinesiske ordtaket minner oss om at det er viktig å stoppe opp og glede oss over det som gir rikdom og dybde i tilværelsen." (side 58 fra Tompsons kapittel)

I resten av boka får vi en innføring i de ulike selvledelsesmetodene, strategier for å bedre egne prestasjoner, en forståelse for den viktige forskjellen mellom indre og ytre motivasjon, ulike kognitive strategier for bl.a. å lære å unngå dysfunksjonelle tanker, viktigheten av subjektiv selvtillit mtp. evne til mestring, viktige forutsetninger for å lykkes og prosessen fra lederstyring til medarbeiderstyring for å utvikle kompetente og selvstendige medarbeidere. Her er superledelse et viktig stikkord.

"Det overordnede mål for superledelse er myndiggjøring av medarbeiderne ved å sette dem i stand til å lede seg selv. Dette innebærer ikke at lederen kan innta en laissez-faire lederstil, hvor vedkommende har abdisert som leder og har overlatt ansvaret til medarbeider. Lederen skal være aktiv, ikke i å styre medarbeider, men i å stille spørsmål og legge til rette for selvledelse. For å si det med David Kvæbek: Lederens oppgave er å hjelpe medarbeiderne til å lykkes, så får det ikke hjelpe at lederen også lykkes." (side 128)

"Hovedhensikten med superledelse er å redusere medarbeidernes avhengighet av lederen, samt lære medarbeiderne å påvirke seg selv slik at de kan oppnå topp resultater. Det kan de oppnå gjennom å lære kunsten å lede seg selv. Opplæringen krever en dyktig superleder, som igjen forutsetter at man forstår filosofien bak superledelse, lærer seg superledelseskonseptet samt utøver en atferd som er konsistent med konseptet." (side 129)

Mot slutten av boka gjør Tompson rede for hvordan selvledelse kan bli et viktig virkemiddel for å skaffe seg strategiske fortrinn, herunder hvordan man kan implementere dette i virksomheten. Og helt til slutt tar Thomas Gad for seg begrepet personlig branding, som handler om å bygge opp et personlig varemerke. Han tar for seg fire ulike dimensjoner; den funksjonelle, den sosiale, den mentale og den åndelige. Dessuten understreker han viktigheten av å kartlegge hvilke store atferdsmønstre man har og hvordan disse er retningsgivende for ens liv. På denne måten kan man identifisere om det er spesielle mønstre man synes er både viktige og irriterende, og som man helst ønsker å forandre på. Hvilken retning ønsker man at ens egen utvikling skal ta? Han angir følgende sjekkliste som man bør reflektere over:

"- lever jeg i samsvar med mitt eget motto? - lever jeg opp til min misjon? - lever jeg livet mitt i retning av min misjon? - er jeg tro mot mine verdier? - opptrer jeg i samsvar med min stil? - lever jeg i samsvar med min posisjonering og min kompetanse? - påvirker jeg mine oppgivelser slik jeg vil?" (side 167)

Gad påpeker at fenomenet som er utrolig viktig for personlig suksess noen ganger kalles karisma, entusiasme, opprømthet, iver eller lidenskap. Dette kalles også kongruens i NLP-terminologien - og kongruens innebærer at alt i deg, aller deler av deg, er avstemt etter det du gjør i øyeblikket. Hver og en av oss må dessuten finne en stil som passer til vår egen personlighet og ikke forsøke å gjøre noe som står i skarp kontrast til den, eller søke etter en rask virkning ved å forandre personlighet. Sånn sett lander boka i det som etter hvert har blitt en svært vanlig lederstil i vårt moderne samfunn, nemlig å være en såkalt autentisk leder. Da er det langt på vei samsvar mellom egne verdier og arbeidsplassens verdier, og man trenger ikke å gå på akkord med seg selv. Det er dessuten mye enklere for medarbeidere å stole på og ha tillit til en autentisk leder, fordi vedkommende vil fremstå som mer ekte enn en som i stor grad tar på seg en slags rolle idet man går inn dørene på jobben.

Dette har vært en spennende og annerledes bok å lese om ledelse og selvutvikling! Jeg regner med at jeg må pløye gjennom den minst en gang til før jeg skal skrive prosjektoppgave samt avlegge muntlig eksamen i mai. Jeg kan imidlertid anbefale boka varmt også for andre enn dem som skal følge kurset effektiv selvledelse på BI i vår. Og hvis jeg skal fristes til å gi boka terningkast, så må det bli en fem´er.

Peer Gynt går i Radioteatret for tida (f.o.m. 4.3.2012 med reprise påfølgjande måndag!)!