It was a large long room with some large maps in it. I doubt if I could have felt much stranger if the maps had been real foreign countries, and I cast away in the middle of them.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Om outsidere i New York

Med utgangspunkt i en reell hendelse fra 1974, hvor Philippe Petit gikk på en line mellom tårnene i World Trade Center, knyttes et lite knippe med menneskeskjebner i datidens New York sammen til en meget fascinerende roman.

"Høyt der oppe var det noe som rørte seg. Det mørke antrekket fikk hver minste bevegelse til å synes. Han bøyde seg, ble halv, bøyd, som om han gransket skoene sine, som en blyantstrek der det meste var visket vekk. En dykkerpositur. Og da så de det. Tilskuerne sto der, tause. Også de som hadde villet se mannen hoppe, kjente et støt i brystet. De tok et skritt bakover, stønnet.

En skikkelse seilte i luften ... " (side 15)

I første del av boka møter vi de irske brødrene Corrigan og Ciaran - sistnevnte som jeg-person. Broren Corrigan er litt av en villstyring som barn, der han tiltrekkesav dem som har falt en hel del på siden av det etablerte samfunnet. Ikke egentlig for å drikke eller ruse seg selv, men for å redde disse stakkars fortapte menneskene. Så ender han til slutt opp som en slags munk og flytter til New York, der han bor i en forfallen bygård og gir husrom til prostituerte og narkomane. Dit ankommer Ciaran etter hvert, og dermed flettes også hans liv inn i det miljøet som broren vanker i.

Vi introduseres for prostituerte Tillie og datteren Jazzlyn. Tillie som selv er datter av en prostituert, hadde ønsket for datteren at hun skulle slippe dette livet, men slik går det ikke. Tillie har til og med dratt datteren med på et ran, og da de blir avslørt, tar hun hele skylden på seg, uvitende om hvilke konsekvenser dette til slutt skal få for Jazzlyn ... Og det er et nedrig liv som beskrives i dette miljøet, hvor kvinnene blir horer enten de på en måte vil det eller ikke.

Vi treffer også en kunstnerpar som på tilfeldig vis blir avgjørende for Corrigan og Jazzlyns videre skjebne ... I tillegg til en hel del andre - blant annet dommeren som får linedanser-saken i fanget.

"La kloden spinne" er en relativt omfangsrik bok med sine drøye 400 sider, men jeg ble så trollbundet av historiene at sidene fløy nokså raskt avsted. Aller mest fascinerende var det å lese om Corrigan og Ciaran samt de prostituerte. Etter å ha slukt de nesten første 100 sidene, kom en liten nedtur før boka atter tok seg opp igjen. Det er nærliggende å sammenligne noe av fortellerstilen med forfattere som Bukowski og Fante - mest fordi det er outsiderne som vies plass i denne romanen.

Dette er den første boka av Colum McCann jeg har lest, men det kommer ikke til å bli den siste. Fra før av har jeg "Danseren" liggende, og også den skal visstnok være en litterær perle. McCann skriver svært godt, og han fremstiller outsiderne og det miljøet de tilhører på en svært troverdig måte. Fordi boka har et par ujevne partier, blir det ikke terningkast seks denne gangen. Derimot mener jeg at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Hyllest til kjærligheten

Vi befinner oss i Teheran i 1973, få år før den iranske revolusjonen. Pasha Shahed er 17 år gammel, og han og Ahmed er bestevenner. Det fineste de vet er å ligge på taket og snakke om jenter før de sovner.

"Å sove på taket er vanlig i Teheran om sommeren. Den tørre varmen som preger dagene, blir kjøligere etter midnatt, og de av oss som sover på taket, våkner med morgensolen i ansiktet og frisk luft i lungene. Moren min liker det ikke i det hele tatt, og hver kveld minner hun meg på at "hundrevis av mennesker faller ned fra takene hvert eneste år". Bestevennen min Ahmed og jeg utveksler skjulte smil ved hver advarsel før vi går opp trappen for å tilbringe natten under et teppe av stjerner som ser ut som de er nær nok til at vi kan ta på dem. Gradvis blir gaten under oss et lappeteppe av gatelys, skygger og lyd. En bil brummer sakte nedover den øde strekningen, varsomt for ikke å vekke noen, samtidig som en løshund et stykke unna bjeffer iherdig." (side 11)

Ahmed er forelsket i vakre Faheemeh, og han tæres i stykker av fortvilelse da han skjønner at en annen mann og hans familie er i forhandlinger om hennes hånd. Så får Pasha ham til å stå opp som en mann og kjempe for sin kjærlighet, og dermed får den vordende brudgom og hans familie kalde føtter. De trekker seg - med før det blir Ahmed grundig rundjult av Faheemehs brødre. Like fullt - han vinner både jenta og hennes families tillit til slutt - i en tid hvor de forelskede ikke har sjanse til å bli kjent med hverandre før alvorlige løfter om livslang kjærlighet avgis, men kun er prisgitt noen blikk og forsiktige smil.

Pasha er forelsket selv, men dette er enda mer umulig enn i Ahmeds situasjon. Jenta er Zari, som bor i nabohuset, og hun har vært forlovet med "Doktoren" så lenge hun har levd. Problemet er at Pasha liker Doktoren svært godt, og har voldsom respekt for ham. Han føler at han svikter vennen ved å forelske seg i en som er hans.

Sommeren 1973 reiser Doktoren bort - angivelig for å undervise noen landsmenn på landet - og så åpner det seg muligheter for guttene til å treffe sine hjertets utkårede. Zari har invitert Fateemeh til seg for at Ahmed og hun skal få være sammen. Pasha får også være med - nærmest som en "femte hjul på vogna". Han er i syvende himmel! Tenk å få være nær Zari! Bli kjent med henne! Og etter at den verste genansen er overstått, blir Pasha og Zari kjent med hverandre. Dette fører til at Pasha, som har forlest seg på vestlig litteratur - forbudt sådan, bare blir enda mer forelsket. Men elsker Zari ham? Hun snakker om Doktoren, erkjenner at hun er heldig at det er ham hun er lovet bort til siden han er både god og snill, men hun skjønner samtidig at det Ahmed og Fateemeh er noe helt annet ... Hvordan kan man vite at man elsker noen?

"Tak over Teheran" er en nydelig roman om kjærligheten, uten at den noen gang blir klisjefylt eller "klissete". Pashas brennende kjærlighet overfor Zari er svært vakkert beskrevet. Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen Iran befant seg i på den tiden. Sjahen var eneveldende diktator, og angiveri overfor det hemmelige politiet - det politiet som "egentlig ikke" eksisterte - førte med seg mange menneskelige tragedier. Blant annet fører det til at Zari tar et valg som får forferdelige konsekvenser for alle dem hun har rundt seg. Den idylliske sommeren 1973 tar nemlig slutt, og da er det den brutale virkelighet som venter ...

Forfatteren selv er født og oppvokst i Iran, men flyttet til USA i en alder av 19 år. Mange ressursterke mennesker flyktet fra Iran før den iranske revolusjonen i 1979, fordi det allerede da var åpenbart hvilken vei det gikk. Her som i så mange andre land ble folkets revolusjon stjålet av feil mennesker ... En roman som "Tak over Teheran" kunne verken vært skrevet under sjahens enevelde eller i dagens Iran uten store konsekvenser for forfatteren selv. For øvrig interessant å lese om persernes hang til å dyrke lidelse nærmest som en kunstart!

Denne boka er som tidligere nevnt nydelig skrevet, og jeg kommer til å ha øyne og ører åpne for denne forfatteren i fremtiden. "Tak over Teheran" ligger i grenseland mot terningkast seks, men jeg nøyer meg likevel med terningkast fem. Årsaken er en litt banal og for utrolig slutt, som skuffet noe. Men hvis du ønsker deg en lang på vei feelgood-roman fra Iran, dog med alvorlige undertoner, er dette boka for deg! Jeg anbefaler den varmt!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det beste til nå av binda i Edvard Hoems Bjørnson-biografi - tydelegare linje og perspektiv, mindre fragmentarisk. Dette lovar godt for siste bindet.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet."

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

ROTTEJOMFRUEN nejer nede ved døren
Med allerydmygst forlov, - har herskabet noget, spm gnaver her i huset?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

ALMERS
[...] Men nu skulde du gå ned og lege lidt i haven.

EYOLF
«Synes du ikke det var bedre jeg tog nogen bøger med mig?»

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker i samlinga av Bertold Brecht


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Eg snakka med ei dame på Sikkilsdalsseter i sommar - om vêr, om stiar, om mygg, om frukost og niste. Dagen etter såg eg helsinga hennes i gjesteboka, skriven under av Britt Karin Larsen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

After we had jogged on for some little time, I asked the carrier if he was going all the way.
'All the way where?' inquired the carrier.
'There,' I said.
'Where's there?' inquired the carrier.
'Near London,' I said.
'Why that horse,' said the carrier, jerking the rein to point him out, 'would be deader than pork afore he got over half the ground.'
'Are you only going to Yarmouth then?' I asked.
'That's about it,' said the carrier. 'And there I shall take you to the stage-cutch, and the stage-cutch that'll take you to - wherever it is.'
As this was a great deal for the carrier (whose name was Mr. Barkis) to say - he being, as I observed in a former chapter, of a phlegmatic temperament, and not at all conversational - I offered him a cake as a mark of attention, which he ate at one gulp, exactly like an elephant, and which made no more impression on his big face than it would have done on an elephant's.
'Did she make 'em, now?' said Mr. Barkis, always leaning forward, in his slouching way, on the footboard of the cart with an arm on each knee.
'Peggotty, do you mean, sir?'
'Ah!' said Mr. Barkis. 'Her.'
'Yes. She makes all our pastry, and does all our cooking.
'Do she though?' said Mr. Barkis. He made up his mouth as if to whistle, but he didn't whistle. He sat looking at the horse's ears, as if he saw something new there; and sat so, for a considerable time. By and by, he said:
'No sweethearts, I b'lieve?'
'Sweetmeats did you say, Mr. Barkis?' For I thought he wanted something else to eat, and had pointedly alluded to that description of refreshment.
'Hearts,' said Mr. Barkis. 'Sweet hearts; no person walks with her!'
'With Peggotty?'
'Ah!' he said. 'Her.'
'Oh, no. She never had a sweetheart.'
'Didn't she, though!' said Mr. Barkis.
Again he made up his mouth to whistle, and again he didn't whistle, but sat looking at the horse's ears.
'So she makes,' said Mr. Barkis, after a long interval of reflection, 'all the apple parsties, and doos all the cooking, do she?'
I replied that such was the fact.
'Well. I'll tell you what,' said Mr. Barkis. 'P'raps you might be writin' to her?'
'I shall certainly write to her,' I rejoined.
'Ah!' he said, slowly turning his eyes towards me. 'Well! If you was writin' to her, p'raps you'd recollect to say that Barkis was willin'; would you?'
'That Barkis is willing,' I repeated, innocently. 'Is that all the message?'
'Ye-es,' he said, considering. 'Ye-es. Barkis is willin'.'
'But you will be at Blunderstone again tomorrow, Mr. Barkis,' I said, faltering a little at the idea of my being far away from it then, and could give your own message so much better.'
As he repudiated this suggestion, however, with a jerk of his head, and once more confirmed his previous request by saying, with profound gravity, 'Barkis is willin'. That's the message,' I readily undertook its transmission. While I was waiting for the coach in the hotel at Yarmouth that very afternoon, I procured a sheet of paper and an inkstand, and wrote a note to Peggotty, which ran thus: 'My dear Peggotty. I have come here safe. Barkis is willing. My love to mama. Yours affectionately. P.S. He says he particularly wants you to know - Barkis is willing.'
When I had taken this commission on myself prospectively, Mr. Barkis relapsed into perfect silence; and I, feeling quite worn out by all that had happened lately, lay down on a sack in the cart and fell asleep.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Having by this time cried as much as I possibly could, I began to think it was of no use crying any more, especially as neither Roderick Random, nor that Captain in the Royal British Navy, had ever cried, that I could remember, in trying situations. The carrier, seeing me in this resolution, proposed that my pocket- handkerchief should be spread upon the horse's back to dry. I thanked him, and assented; and particularly small it looked, under those circumstances.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The carrier looked at me, as if to inquire if she [i.e. Peggotty] were coming back. I shook my head, and said I thought not. 'Then come up,' said the carrier to the lazy horse; who came up accordingly.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Merkwürdige Geschichte! Sie hat etwas Erinnerungsvolles und Anspielungshaftes, über das ich mich nicht zu irren glaube. Der Esel spielt in der griechisch-orientalischen religiösen Vorstellungswelt eine besondere Rolle. Er ist das Tier des Typhon-Set, des bösen Osirisbruders, des 'Roten', und der mythische Haβ auf ihn reicht so weit ins Mittelalter, daβ die rabbinischen Bibelkommentare Esau, en roten Bruder Jaacobs, einen 'wilden Esel' nennen. Der Prügelgriff war eng und heilig mit diesem phallischen Wesen verbunden. Die Redensart 'den Esel schlagen' hat kultische Färbung. Ganze Eselherden wurden zeremoniellerweise unter Prügeln um die Mauern der Städte getrieben. Auch gab es den frommen Brauch, das typhonische Tier von einem Felsen hinabzustürzen - eben die Todesart, welcher der in einen Esel verwandelte Lucius in Apulejus' Roman kaum entgeht: Die Räuber bedrohen ihn mit 'katakremnizesthai'. Es wird übrigens für sein Eselgeschrei verprügelt ganz wie Sancho Panza und bekommt überhaupt, solange er Esel ist, unausgesetz Prügel: zählt man die Falle, so sind es vierzehn. Ich nehme hizu, daβ nach Plutark den Einwohnern gewisser Ortschaften die Stimme des Esels so verhaβt war, daβ sie sogar die TRompeten verpönten, die ihr gleichzulauten schiennen. - Sind nicht die Dörfer im 'Don Quijote' eine Reminiszenz an diese empfindlichen Siedelungen?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker i samlinga av Thomas Mann


Godt sagt! (1) Varsle Svar

Im wunderschönen Monat Mai,
Als alle Knospen sprangen,
Da ist in meinem Herzen
Die Liebe aufgegangen.

Im wunderschönen Monat Mai,
Als alle Vögel sangen,
Da hab ich ihr gestanden
Mein Sehnen und Verlangen.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du hast Diamanten und Perlen



        Du hast Diamanten und Perlen,  
        Hast alles, was Menschenbegehr,  
        Und hast die schönsten Augen -  
        Mein Liebchen, was willst du mehr?



        Auf deine schönen Augen  
        Hab ich ein ganzes Heer  
        Von ewigen Liedern gedichtet -  
        Mein Liebchen, was willst du mehr?



        Mit deinen schönen Augen  
        Hast du mich gequält so sehr,  
        Und hast mich zugrunde gerichtet -  
        Mein Liebchen, was willst du mehr?
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bøker i samlinga av Friedrich Schiller


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fantastisk fortellerglede!

Tidligere har jeg lest og omtalt fem av Tomm Kristiansens bøker i min blogg. Etter "Afrika - et vakkert land" fikk jeg nemlig for alvor opp øynene for dette fantastiske fortellertalentet, og har i tur og orden tatt fatt på hans tidligere utgivelser.

Boka om Cape Town utkom i 2011, og inneholder noe historisk stoff om Sør-Afrika som man langt på vei også finner i "Fra Mandelas land". Resten handler om Cape Town i nyere tid - nærmere bestemt fra løslatelsen av Mandela og frem til i dag.

"Det var her rasismen ble til, fra den dag den første hollender lot ankeret falle i 1652, og det var her regnbuenasjonen ble til da Nelson Mandela gikk ut av fengselsporten og fire år senere steg opp på parlamentets talerstol som landets første svarte president.

Landets historie er blitt til i Cape Towns gater og i byens hus. Du kan gå gjennom gatene uten å ane hvilke historier de gjemmer, hvilke hemmeligheter som finnes bak dører og porter. Gjennom årene har det slitte bykartet mitt fått sjel. Jeg har hørt historiene og lest bøkene om hva som hendte, hvordan Norge spilte en bemerkelsesverdig rolle i kampen mot apartheid, nettopp her. Slavenes kamp, og hvor de levde. District Six hvor capejazzen ble til, og hvor er den nå?

Det er utgitt fremragende guidebøker for Cape Town og byens distrikter. Denne bok erstatter ikke dem. Jeg vil heller fortelle historien og alle historiene for at flere skal se hvorfor byen er blitt som den er, og hva som skjuler seg av ånd og politikk, lidelse og kamp, liv og røre, tone og rytmer. Jeg har vært her nok til å ha hørt både røverhistoriene og beretninger som griper deg om hjertet.

Derfor er det ikke restauranter, shoppingsentre og barer jeg inviterer til. Dem finner du selv. Jeg er her for å fortelle det du ikke ser." (fra innledningen på side 8)

Og det er nettopp dette som er hemmeligheten bak Tomm Kristiansens fortellinger: de griper deg om hjertet og han forteller om alt du ikke kan finne ut av selv. Han har bodd i Sør-Afrika, og har ikke funnet frem til sine historier som ordinær turist.

Vi blir kjent med alt fra vinlandet Sør-Afrika til homsebyen Cape Town, alt fra helvetesøyas historie (bedre kjent som Robben Island, der Mandela tilbrakte de fleste av sine fengselsår, øya det er umulig å rømme fra, selv om den bare ligger syv km fra land) til townshipen, karnevalet og de fattiges skrekk-street. Kristiansen skriver også om skolemassakren i Soweto i 1976, hvor 15 000 skolebarn protesterte mot apartheid-regimet, og som endte i et blodbad hvor hvite politistyrker slaktet dem ned for fote. Kanskje den historiske hendelsen som i størst grad engasjerte den vestlige verden i kampen mot apartheid?

Det er først og fremst overgangen fra apartheid-styre til frie demokratiske valg jeg synes er aller mest interessant i denne boka - selv om alle de andre historiene om f.eks. hvorfor enkelte miljøer trekker ut sine fortenner er interessant nok. I kapittelet som Kristiansen har kalt "Forfatternes Cape Town" forteller han om dette:

"1993. Fortsatt var landet styrt av de hvite, med de satt på oppsigelse og unge mennesker visste at de levde i en historisk tid. De leste heller Nadine Gordimer og Andre Brink. Det var der de kunne forstå sin samtid og tolke tidens tegn. Den politiske volden i de svarte bydelene hadde aldri vært verre enn nå. Det var episoder og slag. I Johannesburg dundret tilhengere av det zulubaserte Inkathapartiet sammen med ANC-tilhengere i byens svarte bydeler der de fleste var xhosaer. Var det politisk oppgjør mellom ideologier eller var det et etnisk sammenstøt? I virkeligheten var det sikkerhetspolitiet som hadde betalt frustrerte og fattige fremmedarbeidere, alle zuluer fra Natal, for å slakte ned de fastboende. De skulle gjøre landet umulig å styre, og velte de pågående grunnlovsforhandlingene. Det tettet seg til etter hvert som valget nærmet seg. Hvite ungdommer kastet seg inn i forberedelsene. De var på fremtidens parti, som også var Nelson Mandelas parti. De elsket mannen. Han var deres, selv om hudfargen var en annen. Ja, de så knapt at han var svart lenger." (side 224)

Det er intenst levende historier som fortelles i denne boka, som jeg slukte fra perm til perm. Her får alle sin del, enten man er interessert i historie, kultur, politikk, religion - fra fortid eller nåtid - og det er rikelig med historier om stedets musikk og også litteratur. Underveis savnet jeg Tomm Kristiansens stemme (alle de foregående bøkene har jeg hørt som lydbøker med forfatteren selv som oppleser), men jeg hadde likevel ingen problemer med å høre hans stemme inne i mitt eget hode. Dagsrevy- eller reporterstemmen hans, for å si det sånn. Jeg kommer til å fortsette å lete etter tidligere utgivelser av ham, og min ambisjon er å lage en fullstendig omtale-bibliografi over alle hans utgivelser. Dessverre er mange av hans bøker ikke helt enkle å få tak i lenger ... I alle fall - her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Wandrers Nachtlied
Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur! Balde
Ruhest du auch.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bøker i samlinga av Johann Wolfgang von Goethe


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

HanneGodemineYvonne JohannesenKjerstiAgnesVariosaLinda NyrudKirsten LundChristofferJan-Olav SelforsTanteMamieTonje-Elisabeth StørkersenIngvild SHeidiBjørg Marit TinholtsomniferumStig TBeathe SolbergKarin BergHeidi BBLeseberta_23Linda RastenNorahLeseaaseBjørg L.Tine SundalVannflaskeHarald KHildeHeidi HoltanEster SAnne-Stine Ruud HusevågToveNicolai Alexander StyveTone Maria JonassenSilje HvalstadIngeborg GJohn LarsenKristin_Sigrid Blytt Tøsdal