Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 311)
10:39, 4. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Så mange ting anfektet hans tro. Han hadde selvfølgelig Bibelen, men Bibelen var tross alt bare en bok, som Gullivers Reiser, Skatten på Sjørøverøya, Oliver Twist og Den siste mohikaner. Kunne det virkelig være mulig, som han en gang hadde hørt Dunbar harsellere over, at svaret på skapelsens og verdensaltets gåter var å finne blant folk som var så uvitende at de ikke engang skjønte hva som fikk regnet til å falle. Hadde den allmektige Gud med all sin uendelige visdom virkelig vært redd for at menneskene for seks tusen år siden skulle klare å bygge et tårn som rakk til himmelen? Hvor i hule helvete var forresten himmelen? Opp? Ned? Det eksisterte ikke noe opp eller ned i et ekspanderende, skjønt endelig univers hvor selv den veldige, flammende, blendende solen var underlagt det samme tiltagende forfall som til syvende og sist også ville ødelegge jorden. Det fantes ikke noe som het mirakler, og bønnhørelse eksisterte ikke; uhellet rammet med samme likegyldig brutalitet de gode som de onde, og feltpresten, som hadde både øyne å se med og ører å høre med og dertil samvittighet og karakter, ville forlengst ha fulgt fornuftens stemme og avsverget troen på sine fedrene gud - ja, han ville gladelig ha gitt avkall både på sitt embede og sin beordring og fristet skjebnen som menig soldat i infanteriet eller artilleriet, eller kanskje tilogmed som korporal i et fallskjermregiment, om det bare ikke hadde vært for slike hyppige, mystiske fenomener som den nakne mannen i treet ved stakkars Snowdens begravelse for flere uker siden og det uforglemmelige og oppmuntrende skjønt ikke mindre kryptiske budskapet han samme kveld hadde fått av profeten Flume ute i skogen: "Si til dem at jeg kommer igjen til vinteren."
Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 294)
08:54, 4. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Feltpresten likte ikke kaptein Black, og han syntes det var vanskelig å la være å ønske ham alt ondt.
Hva er vel et fedreland? Et stykke land omgitt på alle kanter av andre fedreland og adskilt fra dem ved kunstige grenser. Engelskmennene dør for England, amerikanerne dør for Amerika, tyskerne dør for Tyskland, russerne dør for Russland. I dag er det femti eller seksti land som er med i denne krigen. De kan da ikke for alvor mene at alle disse fedrelandene er noe å dø for.
Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 132)
22:18, 2. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
... argumenterte han ofte høylydt og med det martyrsmilet av imøtekommende fordragelighet som var hans lojale forbundsfelle i enhver diskusjon ...
Rosa99 som svar til Solgunn Solli :
20:06, 2. oktober 2012 Diskusjon: Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller av Joseph Heller
Det er et helt fantastisk avsnitt av boka!!!!! ;-)
Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 106)
20:05, 2. oktober 2012* Ingen har det som favoritt.
Major Major hadde løyet, og det var såre godt. Han var ikke egentlig overrasket over at det var så godt, for han hadde lagt merke til at mennesker som løy, stort sett var mer ærgjerrige, energiske og heldige enn mennesker som ikke løy. Hadde han sagt sannheten til sikkerhetsoffiser nummer to, ville han ha fått bråk. I stedet hadde han løyet, og resultatet var at han hadde sin frihet og kunne fortsette sitt arbeid.
Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 75)
18:13, 2. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Han visste alt om litteratur unntatt hvordan man nyter den.
Rosa99 siterer Catch 22 av Joseph Heller (side 74)
18:05, 2. oktober 2012 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 3
Alle var enige om at Clevinger kom til å nå langt i de akademiske sirkler. Clevinger var kort sagt et av disse menneskene med massevis av intelligens og fullstendig uten sunt vett, og alle skjønte det straks unntatt dem som fant det ut like etterpå.
Han var kort sagt en tosk. Yossarian syntes ofte han lignet sånne typer som henger på veggene i moderne kunstgallerier med begge øynene på den ene siden av ansiktet. Det var selvfølgelig en illusjon, næret av Clevingers forkjærlighet for å stirre seg blind på den ene siden av en sak uten å se den andre i det hele tatt. Politisk var han en idealist av det slaget som er ute av stand til å skjelne høyre fra venstre og som følgelig ble sittende ubehjelpelig fast midt imellom. Overfor sine fiender på høyre fløy forsvarte han sine kommunistiske venner like utrettelig som han overfor sine kommunistiske fiender forsvarte sine venner på høyre fløy, og han var like grundig avskydd av begge fraksjoner, som aldri foretok seg noe som helst for å forsvare ham fordi de syntes han var en tosk.
Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt
Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.
Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.
Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.
Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.
Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.
"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.
"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"
Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)
Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.
Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.
Quijote siterer Henrik Ibsens skrifter. Bd. 10 av Henrik Ibsen (side 58)
16:50, 28. september 2012 Ingen har det som favoritt.
BORKMAN
En bergmands søn. Og min far tok mig med sig ned i gruberne iblandt. - Dernede synger malmen.
FRIDA
Ja så, - synger den?
BORKMAN nikker
Når den blir løsnet. Hammerslagene, som køsner den, - det er midnatsklokken, som slår, og gør den fri. Derfor synger malmen - af glæde - på sin vis.
FRIDA
Hvorfor gør den det, herr Borkman?
BORKMAN
Den vil op i dagens lys og tjene menneskene.
Rosa99 som svar til Ingri Eriksen :
21:18, 26. september 2012* Diskusjon: Rosa99 om På vei til en venn roman av Niels Fredrik Dahl av Niels Fredrik Dahl
Uff, ja. Er vel ikke veldig imponert over meg selv denne gangen. En utrolig intetsigende kommentar fra min side, for å være helt ærlig! Jeg husker at jeg ble innmari utålmodig mens jeg leste boka fordi jeg ventet på at gutten i boka skulle komme frem til denne vennen - mens jeg som leser ble "oppholdt" med et utall av digresjoner under veis. Men så var det kanskje veien og ikke målet som faktisk var poenget .... ;-)
Quijote som svar til Karin Jensen :
21:48, 24. september 2012 Diskusjon: Diskusjonstråd for "Dombey and Son" (1847–1848)
Eg ligg litt etter. Du har klart å vurdere heilskapen positivt, synest eg, men eg vil gjerne leggje til at eg syntest den fyrste delen var best. Her er satiren og ironien stor, anten det nå er forretningslivet eller lærarane som får gjennomgå. Dei aller fleste sitata som eg har samla, kjem frå denne delen. Elles sluttar eg meg til dine kloke ord og skal halde kursen, både på den eine og den andre måten
Quijote som svar til Marte Hunsdal Knudsen :
18:11, 24. september 2012 Diskusjon: Skjønnlitteratur om/fra Roma
Skal nedover nå (29.9.) og vere der ei veke og har med m.a. Goethes Italienische Reise. Gleder meg!
Quijote som svar til Kirsten Lund :
18:10, 23. september 2012* Diskusjon: Quijote om Augustin det urolige hjertet av Trond Berg Eriksen av Trond Berg Eriksen
Augustins eller Berg Eriksens? Når det gjeld den heilage Augustin, vil jo synspunkta vere avhengige av livssynet åt den som les. Men i alle tilfelle er dei interessante fordi dei reflekterer overgangen frå heidenskap til kristendom så godt - og derfor òg slutten på seinantikken. Og Trond Berg Eriksen? Eg er ikkje alltid så einig med han, t.d. kunne eg ha tenkt meg å diskutere essaysamlinga Briste eller bære med han. Bøkene om Italia har eg ikkje lese, men dei om idéhistorie viser nok at han har god greie på det som han skriv om. Boka om Dante har eg bladd i litt, og eg synest at ho kunne ha vore grundigare og meir problematiserande. Så inntrykket er litt blanda.
Quijote som svar til Quijote :
12:49, 23. september 2012* Diskusjon: Quijote om Augustin det urolige hjertet av Trond Berg Eriksen av Trond Berg Eriksen
I går møtte eg forfattaren, Trond Berg Eriksen (og fekk namnetrekket hans i boka). Han heldt foredrag. om den heilage Augustin - ja, eit ordentleg foredrag, for han snakka fritt og naturleg og las ikkje opp frå manuskriptet: Klart, poengtert, humoristisk. Ei lærerik oppleving!
Quijote som svar til Rufsetufsa :
11:12, 23. september 2012 Diskusjon: Rufsetufsa om De dødes tjern av André Bjerke av André Bjerke
Har sett dramatiseringa på Oslo Nye Teater: Veldig artig og fikst gjort, mem minrde skummelt og djuptgåande enn boka.
Quijote som svar til RandiA :
11:30, 21. september 2012 Diskusjon: Quijote om Det nye Cuba reisefortellinger av Even Sandvik Underlid av Even Sandvik Underlid
¡Feliz viaje!
... og julegåvene kan vi kjøpe i nettbutikken til Dickens-museet.
Rosa99 som svar til Ann Britt Lundemo Huse :
07:14, 20. september 2012 Diskusjon: Ann Britt Lundemo Huse om Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer av Jonathan Safran Foer
Kanskje du burde se filmen i stedet? Den var nemlig veldig fin! :-)
Forbryterske noveller fra det virkelige liv
Etter å ha lest Ferdinand von Schirachs mesterlige novellesamling "Forbrytelser" som utkom på norsk i 2011 (og i Tyskland i 2009), var jeg aldri i tvil om at jeg rett og slett bare måtte få med meg hans nyeste bok "Skyld" som utkom i år (og i Tyskland i 2010). Forfatteren har for øvrig hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt yrke som forsvarsadvokat.
"Skyld" inneholder 15 noveller, og spennvidden i historiene, som riktignok alle handler om forbrytelser og ulike grader av skyld, er stor. I en av novellene får vi f.eks. høre om grov mishandling av et barn ("Illuminatene"), og i en annen om en kvinne som etter mange års vold i ekteskapet ender med å ta livet av mannen sin ("Utligning"). Historien som gjorde sterkest inntrykk på meg var likevel den om mannen som blir beskyldt for å ha tuklet med en mindreårig jente og som opplever at hele livet hans rakner fullstendig da han blir uskyldig dømt ("Barn"). Novellen "Folkefest" hvor en gjeng med helt vanlige menn ender opp med å massevoldta av ei ung jente, er også til å få grøsninger av.
Schirach er en mester til å fange leseren i et fast grep fra første setning. Som i kortnovellen "Hemmeligheter":
"Mannen kom inn til kontoret hver morgen i hele tre uker. Han satt alltid på den samme plassen i det store møterommet. Som regel holdt han for det venstre øyet. Han het Fabian Kalkmann. Og han var gal." (side 149)
Og så videre:
"Har de noen gang vært på et fotballstadion under en kamp?"
"Nei"
"De må gå en gang. Alle roper navnet mitt, hele tiden roper de det. De skriker Mohatit, Mohatit."
"De heter jo Kalkmann", sa jeg.
"Jo, men hos de hemmelige tjenester heter jeg Mohatit. Også i Stasi-dokumentene heter jeg det. Det vet jo alle. De vil ha hemmeligheten min, den store hemmeligheten." (side 149)
Jeg slukte denne boka fra perm til perm på mindre enn et døgn. Så spennende var den at jeg ikke en gang pakket den sammen da jeg gikk av bussen, men fortsatte å lese - gående langs fortauet på vei til jobb. (En "uvane" jeg har når jeg er midt i en virkelig god bok ... en dag kommer dette til å gå galt ...) Men selv om Ferdinand von Schirach er knakende god til å fortelle, ble jeg likevel litt skuffet over denne novellesamlingen. Som kriminalnoveller fungerer de riktignok meget godt, idet det er et godt "driv" i de fleste av novellene. De når likevel ikke opp til de litterære kvaliteter jeg opplevde at novellesamlingen "Forbrytelser" hadde. Mon tro om det skyldes at de beste historiene hans ble valgt ut til novellesamlingen "Forbrytelser", mens resten havnet i denne siste novellesamlingen "Skyld"? Kvaliteten på novellene varierer mer i "Skyld", og et par av historiene fant jeg litt uinteressante. Noe av den magien som fascinerte meg så sterkt i hans første novellesamling, hvor han fikk frem hvor mangefascettert virkeligheten kan fortone seg, og at ingenting nødvendigvis er slik det først kan se ut til, manglet et stykke på vei her. Og kanskje var det noe med vinklingen - alle som slapp fri på tross av skyld fordi forsvarsadvokaten rådet gjerningsmennene til ikke å snakke - som ikke innbød til så mye følelser hos meg som leser? Like fullt mener jeg at denne novellesamlingen tenderer opp mot en fem´er på terningen. Det er for øvrig godt mulig at det er urettferdig mot forfatteren å sammenligne "Skyld" med den fantastiske debutboka hans. Og bare så det er sagt - Ingvar Ambjørnsen ga denne boka terningkast seks i sin omtale den 25. juni 2012.
Sist sett
