Rosa99 som svar til Lise Munthe :
12:02, 10. november 2012 Diskusjon: Lise Munthe om Sjansespill av Paul Auster av Paul Auster
Denne boka er etter min mening den mest uhyggelige av alle bøkene Paul Auster har skrevet. Det er sikkert minst 15 år siden jeg leste den. I går så jeg filmatiseringen av boka, og jeg har skrevet om den på bloggen min. Her er linken!
Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.
Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige.
Det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv.
En ansvarsstøvsuger kan anklage de øvrige for at de aldri tar ansvar for noe, men så lenge ansvarsstøvsugeren fortsetter å støvsuge ansvar, finnes det ingen grunn til at noen andre skulle ta ansvar. Og det samme gjelder i det omvendte forholdet. Harriet Goldhor Lerner (1985) skriver at den eneste måten å løse en slik situasjon på, er å endre seg selv. Man kan rimeligvis aldri endre på et annet menneske, selv om man gjerne skulle ønske det. Ved å endre sin egen måte å forholde seg til andre på, forandres også deres måte å forholde seg til oss på automatisk. Stadig å forsøke å endre på en annen person innebærer at man mislykkes med å gjøre bruk av den makten man har, nemlig makten til å forandre seg selv. Den som er ansvarsstøvsuger kan gjøre seg selv en tjeneste og vende munnstykket mot seg selv iallefall en gang i blant.
Ordet empati kommer fra gresk og betyr "innlevelse". Det finnes ulike oppfatninger av hva empati virkelig innebærer. En del legger vekt på den indre, følelsesmessige forståelsen av hva andre føler, mens andre løfter frem den intellektuelle oppfatningen av en annen persons følelser. Generelt kan vi si at empati handler om den kunnskapen vi synes vi har om hva et annet menneske føler i visse anledninger.
Empati handler om å ane hva som beveger seg føelsesmessig i et annet menneske. Det betyr ikke at en empatisk person har en generelt hyggelig atferd. Den empatiske prosessen inneholder en følelsesmessig del, men også en kognitiv (kunnskapsmessig) der vi på et bevisst nivå trekker slutninger om hva andre kan tenkes å føle ut fra våre egne erfaringer om hva vi selv har følt i liknende situasjoner. Prosessen bygger på en kontinuerlig vekselvirkning mellom den emosjonelle og den kognitive delen av hjernen.
For å diskutere disse forbindelsene mellom den kognitive og den følelsesmessige delen videre, har de (Salovey og Mayer - min tilføyelse) (1995) konstruert tre nivåer som letter forståelsen for hvordan våre følelser tolkes og reguleres:
1. Det bevisste nivået
Den reguleringen som finner sted på dette nivået skjer utenfor individets intellekt på et nevrologisk nivå som er utilgjengelig for bevisstheten. Reguleringen er automatisert og trykket ned til det ubevisste, eller av andre grunner utilgjengelig.
2. Lavere bevisst nivå
Her er bevisstheten flytende og den finnes bare i periferien. Der kommer bevisstheten sannsynligvis ikke til å kunne vekkes opp igjen.
3. Høyere bevisst nivå
Et nivå som inneholder selvobservasjon med en viss holdbarhet. Det forutsetter oppmerksomhet, involverer tanker og kan ofte bli aktivert.
Emosjonell intelligens markerer det som finnes mellom to fundamentale deler i personligheten. Den første av disse to delene er den kognitive delen som omfatter alle intellektuelle og fornuftsmessige evner, fri for følelser. Den andre delen er det emosjonelle systemet. Den emosjonelle intelligensen bygger på en interaksjon mellom begge disse delene av vår personlighet og ligger i grenselandet mellom dem. Den er ikke enten følelse eller intellekt, den er begge deler.
Peter Salovey ved Yale University utgav sammen med John D. Mayer på begynnelsen av 1990-tallet en artikkel om EQ (1990). Salovey betrakter den føelsesmessige intelligensen ut fra et kunnskapesperspektiv og definerer den som:
Å ha kontakt med sine følelser. Fundamentet for den emosjonelle intelligensen er å kunne oppdage en følelse mens man har den. Når vi mangler evnen er vi helt i følelsenes vold.
Å kunne håndtere sine følelser. Denne evnen bygger på at vi er i stand til å gjenkjenne våre følelser.
Å kunne motivere seg selv. For å nå et mål må vi kunne konsentrere oss, motivere oss og vente på at vi får våre behov tilfredsstilt.
Å oppfatte følelser hos andre. Det vil si evnen til empati, noe Salovey regner for å være den viktigste sosiale begavelsen.
Å skape og bevare relasjoner. Kunsten å lykkes i relasjoner handler ifølge Salovey om å kunne forstå og håndtere andre menneskers følelser.
Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner.
Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem.
Å utvikle følelsesmessig intelligens gir oss økte muligheter til å ane og forstå våre følelser og dermed større muligheter for å bruke fornuften. Men det handler ikke om å stille følelsene opp mot fornuften. Vi er ikke enten emosjonelle eller rasjonelle. Vi er både og. Vi bestemmer ikke over følelseslivet vårt med vår forstand, men vi kan lettere ta ansvar for følelsene hvis vi vet hva de inneholder. Derfor er det å tolke og forstå egne følelser en måte å agere mer fornuftig på.
Når man setter det på spissen, handler emosjonell intelligens - EQ - om forskjellen mellom å ha en følelse som man er seg bevisst og å ha denne følelsen uten å vite om det.
"Klarsyn og engasjement oppstår i foreningen mellom fornuft og følelse. En fornuft uten følelse ville være kraftløs, en følelse uten fornuft ville være blind", sa den kjente emosjonsforskeren Silvan Tomkins.
De fem trinnene i EQ-trappen - selvinnsikt, empati, ansvar, kommunikasjon samt problem- og konflikthåndtering - synes virkelig å ha avgjørende betydning for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling.
Et eksempel på dimensjoner ved personligheten er de såkalte "Big Five": Samvittighetsfull; utadvendt/innadvendt; omgjengelig; emosjonell stabil og åpen i forhold til det å eksperimentere. Dette kalles strategiske elementer ved mennesket.
I 1980 stilte Bar-On noen grunnleggende spørsmål:
Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?
Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?
Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?
Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?
I 1985 mente Bar-On han hadde et svar. Dette kalte han personens EQ eller emosjonell kvotient. Betegnelsen er inspirert av den velkjente betegnelsen IQ eller intelligenskvotient. Bar-On utarbeidet også et instrument for å kunne måle EQ, best kjent som Baron EQ-i. Instrumentet måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:
Evne til å lede og kjenne seg selv
Evne til å samarbeide med andre
Tilpassingsevne
Stressmestring
Generell sinnsstemning
De fem områdene er igjen delt inn i tilsammen femten komponenter. Dette gir bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll.
Quijote siterer En attendant Godot av Samuel Beckett (side 75)
21:56, 8. november 2012 Ingen har det som favoritt.
ESTRAGON. - Non, rien n'est sûr.
Quijote siterer En attendant Godot av Samuel Beckett (side 74)
21:54, 8. november 2012 Ingen har det som favoritt.
VLADIMIR. - Il a dit que Godot viendra sûrement demain.
Mesterlig kjærlighetsdrama fra en av Spanias største nålevende forfattere!
Forfatteren Javier Marías (f. 1951) anses som en av Spanias største nålevende forfattere, kan jeg lese på bokas vaskeseddel. Hele 15 bøker har han utgitt i årene 1971 og frem til dags dato, hvorav 14 er oversatt til engelsk og så vidt jeg har klart å finne ut - kun fire til norsk. "Forelskelsene" er den siste - "Ond natur, eller med Elvis i Mexico" er den første. I tillegg kommer "I morgen under slaget tenk på meg" og "Det feige hjerte". Forfatteren har de siste årene opplevd et internasjonalt gjennombrudd i følge forlaget, og bøkene hans er oversatt til nærmere førti språk.
Kanskje ikke til å undres over at jeg aldri hadde hørt om forfatteren før jeg snublet over en begeistret omtale av "Forelskelsene" hos bokbloggeren Janicke bak bloggen "Jeg leser" tidligere i høst? Da hun beskrev denne boka som noe av det beste hun hadde lest, ble jeg nemlig svært, svært nysgjerrig! Noen dager etter mottok jeg boka i gave, og det meste av det jeg hadde liggende på vent i lesebunken ble skjøvet til side til fordel for denne boka.
I "Forelskelsene" møter vi bokas jeg-person Maria, en kvinne som er ansatt i et forlag, og som hver morgen spiser frokost på en bestemt café før hun går på jobb. Ved et av nabobordene sitter det et par som hun foreløpig ikke kjenner navnene til. Etter hvert skal hun imidlertid få vite at mannen heter Miguel Desvern og at kvinnen, hans kone, heter Luise. Maria anser dem som det perfekte par, intenst lykkelige som de alltid ser ut, oppmerksomme og vennlige mot hverandre, vakre og vellykkede. Dette paret blir nærmest hennes forbilde, og hun gleder seg hver dag til å se dem igjen, betrakte dem på avstand, nyte det de har sammen - kanskje i håp om at noe av lykken skal smitte over på henne selv? Da paret en dag ikke dukker opp, heller ikke neste dag eller i dagene som følger, blir hun helt ute av seg. Hva har skjedd?
Som leser ble jeg fanget fra første stund med denne innledningen:
"Siste gang jeg så Miguel Desvern eller Desverne, var også siste gang hans kone, Luise, så ham, hvilket i grunnen var besyndelig og kanskje urettferdig, tatt i betraktning at hun jo var nettopp det, hans kone, mens jeg, derimot, var en fremmed kvinne som aldri hadde vekslet et ord med ham. Jeg visste ikke engang hva han het, det fikk jeg først vite da det allerede var for sent og han hadde vært avbildet i avisen, knivstukket og halvt skjorteløs og på nippet til å bli en død mann, hvis han da ikke allerede var blitt det i sin egen fraværende bevissthet, som aldri skulle vende tilbake: Det siste han må ha forstått var at han var stukket ned ved en feiltakelse og uten grunn, det vil si helt meningsløst, og dessuten igjen og igjen, redningsløst, snarere enn én enkelt gang for å utslette ham fra verden der og da og fordrive ham fra jorden med øyeblikkelig virkning. For sent til hva, må jeg spørre meg. Sannheten er at jeg ikke vet det." (side 9)
Miguel blir drept av en parkeringsvakt og det hele er en ren misforståelse. Parkeringsvakten er nemlig overbevist om at Miguel står bak det forhold at begge hans døtre har havnet i prostitusjonsmiljøet. Luise er helt knust på grunn av drapet på hennes høyt elskede ektemann, og mens hun sørger sliter hun med å finne et nytt fotfeste i livet for seg selv og barna. Ved et tilfelle blir Maria invitert hjem til henne, og med en usedvanlig åpenhet betror Luise seg til henne. Men hun er på besøk, dukker Javier Diaz-Varela opp. Han er en venn av Luises familie, og stiller opp i sorgen ...
Etter som handlingen i boka skrider frem, trekkes Maria inn i noe hun ikke aner rekkevidden av, og som det reneste kriminalroman bygges det opp en spenning som gjør boka åndeløst spennende og ikke til å legge fra seg. Innimellom med digresjoner til annen litteratur og kjente personligheter som f.eks. den berømte Milady i De tre musketerer - kvinnen som ble avslørt med en innbrent lilje i skulderen, hengt av sin ektemann, for deretter å gjenoppstå fra de døde og anta nye skikkelser i de påfølgende bøkene. Og oppi alt dette filosoferer forfatterens alter-ego, bokas jeg-person, rundt de evige spørsmål som kjærligheten generelt og forelskelser spesielt. Fører forelskelser noe godt med seg når det kommer til stykket, eller er det kun tale om destruktive krefter som kan få mennesker til å gjøre de utroligste ting i den tro at kjærligheten helliger alt?
Denne boka er rett og slett et litterært mesterverk! Det går lang tid mellom hver gang jeg leser en bok som på alle tenkelige vis er mesterlig - både hva gjelder det rent språklige, dypden i personskildringene, plottet, dramaturgien ... kort sagt alt! I den forbindelse er det også på sin plass å trekke frem oversetteren - Kristina Solum - som nødvendigvis må ha gjort en fabelaktig oversetterjobb. Og slutten - den er så finurlig og overraskende at jeg nesten ikke klarte å puste mens jeg leste de siste 5-6 sidene. Her blir det terningkast seks! Og så er det å håpe på at flere av Javier Marías bøker blir oversatt - fort!
Quijote siterer En attendant Godot av Samuel Beckett (side 73)
15:16, 7. november 2012 Ingen har det som favoritt.
VLADIMIR. - Voyons, Gogo, ne sois pas comme ça. Demain tout ira mieux.
Quijote siterer En attendant Godot av Samuel Beckett (side 72)
15:13, 7. november 2012* Ingen har det som favoritt.
VLADIMIR. - Tu ne sais pas si tu es malheureux ou non?
GARÇON. - Non, monsieur.
Sist sett
