Bokelskere.no

Å være med i AKP var ikke for hvem som helst. Partiet var ikke et masseparti, men et eliteparti bygget opp etter Lenins organisasjonsprinsipper. Man kunne ikke bare melde seg inn, men måtte søke om medlemskap. Partiet stilte strenge krav til kadrene.

Å skrive bok er selsomt og pinefullt og minner mest av alt om å være forelska i et menneske som du ikke vet om gjengjelder følelsene dine, eller en runde med alvorlig sjukdom, som Orwell en gang sa. Fram til boka foreligger i bokhandlene, lever forfatteren i tvilens rike. Vil dette duge?

At mektige kapitalinteresser kan true de folkevalgte i kne, bør bekymre flere enn bare venstresiden. Når rødgrønne partier vinner valg, bør de få mulighet til å innføre den politikken de står for. På samme måte bør høyresiden få gjennomslag dersom det er de som samler flertall bak sine partier. Et system hvor radikalt omfordelende økonomisk politikk blir gjort umulig av et lite, men svært mektig mindretall, er i lengden ikke noe fullverdig demokrati. Det kan ikke være opp til milliardærene å sette grenser for hva som skal være lov å vedta i Norge. Også den demokratiske høyresiden bør la seg bekymre over en utvikling der økonomiske særinteresser styrker sin makt på bekostning av overordnede samfunnshensyn slik de blir formulert av flertallet på Stortinget. Dessverre virker det ikke som om høyresiden er særlig konsekvente i dette spørsmålet. Fremfor å forsvare folkestyret mot milliardærenes trusler nører de selv opp under frykten for kapitalflukt for å stoppe demokratisk vedtatt politikk som de ikke liker.

Slaget om lakseskatten viste med stor tydelighet at en liten, men pengesterk gruppe har store muligheter til å sette dagsorden og påvirke politikken - selv om de har både folkeflertallet og stortingsflertallet mot seg.
Det skjer på forskjellige måter. En av dem er gjennom profesjonelle påvirkningsagenter, som spiller en stadig større rolle i norsk politikk. Å hyre slike agenter koster penger. Lobbymakten er derfor alt annet enn jevnt fordelt. Selv store fagforbund som LO fremstår i denne sammenhengen som dverger sammenlignet med næringslivet, deres organisasjoner og de innleide hjelperne deres fra PR-byråer og advokatbransjen.

I Midtøsten er mat mye mer enn bare drivstoff for kroppen. Mat er en god grunn til å samles. Gjestfrihet er en dyd, og gjestene skal møtes av et bord som bugner av små og store retter. Alle forsyner seg av samme fat. Små retter sendes rundt bordet. Da senker gjestene skuldrene og maten smaker mye bedre, som vi kurdere pleier å si.

Sveitserne er besatt av lokaldemokrati. Dette må ingen fortelle den norske kommunereformens far, Jan Tore Sanner, men selv om Sveits har mindre areal enn Finnmark, har landet 26 kantoner og hele 2136 kommuner. Finnmark har til sammenligning 19 kommuner.

På sett og vis er det altså i Lenins fotspor Røkke og de andre norske milliardærene går når de rømmer til Sveits i protest mot politikken som føres i sine hjemland. Kom ikke her å si at historien er uten sans for humor!