Det hørtes da ikke særlig forlokkende …
Da kan jeg anbefale en meget god bok isteden, Til fots i Palestina av Raja Shehadeh. Shehadeh er advokat og vandrer. Han har vandret i fjellene i det som i dag kalles Vestbredden fra han var unggutt (f. 1951), Han har sett og kjent endringene, fra det vakre og varierte landskapet, friheten, til et nærmest ufremkommelig område pakkfullt av boligkomplekser, betongmurer og motorveier. Shehadeh har arbeidet gjennom lovverket og rettsapparatet for å hindre Israel i å forsynes seg systematisk og uhemmet av palestinske grunneieres eiendommer. Og vi vet hvordan det har gått.
Boken er godt skrevet, en spesiell blanding av politikk og poetiske naturskildringer.
De fleste kjenner saken gjennom media.Her har forfatteren av boka tatt et dypdykk i dokumenter og innhentet ekspertuttalelser..Første del av boka gir oss et innbikk og forhistorien med deler av Eirik Jensens virke som anerkjent og dyktig spesialetterforsker i politiet.
Siste del av boka er imponerende god. Da tar Rustad for seg bevisførselen ned til minste detalj. Avhør av Cappelen og SMS. Og ikke minst den manglende etterforskningen.Viktige detaljer som ikke er tatt med som kunne ha vært avgjørende...
En lettlest og informativ bok som.anbefales..
Du har rett i at Josep Roth som journalist skriver om en verden som er blitt borte. Det gjør han også med atskillig humor i sine romaner og noveller. De er blitt sørgelig aktuelle etter de siste tiårenes utvikling i Øst-Europa. Solem Bokvennen gjør en stor jobb i å sørge for flere nyoversettelser av Joseph Roths bøker til norsk.
Jeg tror jeg må lese den omigjen, - som ung syntes jeg det hele var veldig romantisk :-)
På vaskeseddelen står det nettopp at Bull handler om det mulige kjæresteparet som aldri møtes. Men framstillingen av Marit står likevel helt i skyggen for historien om Jørgen Bull. Men på et avgjørende punkt i romanen inntar Marit et klart feministisk standpunkt ved å hevde at hovedproblemet med menn er at de egentlig ikke hører på kvinner. Hun peker dermed uforvarende på en problematisk side ved romanens hovedperson. Bull tiltrekkes av kvinner, kvinner tiltrekkes av ham, men han virker ute av stand til å kommunisere med dem utover det erotiske. Det viser seg tydelig i forholdene han har til bipersonene Ellinor og Vera.
Jeg leste denne for veldig mange år siden, og interessant nok husker jeg ikke noe av det du skriver om Syria og Vestlandet. Det jeg mener å huske var en nesten-kjærlighetshistorie om de to som hadde passet så godt til hverandre, men som aldri møttes, - bortsett fra i et kort glimt på siste side. Veldig fascinerende syntes jeg, - eller har jeg rotet, og det er i en annen bok??
Min tredje bok siste året av Gunnar Larsen. Hovedpersonen Jørgen Bull synes å være i midtlivskrise etter åtte år i Syria. Vil han nå etter hjemkomsten til Oslo/Bærum finne kvinnen i sitt liv? Eller i det hele tatt finne seg til rette i Norge igjen? Høydepunktet i romanen er skildringen av en krevende fjelltur på Vestlandet. Larsens naturskildringer er fabelaktige som en kontrast til det konforme livet til borgerskapet på Oslos vestkant. Alt i alt en velskrevet bok fra tiden like før utbruddet av 2. verdenskrig.
Hvorfor gjemmer en på fortid, på alt det i møbler og vaner og stillstand som bekrefter hvordan ting var?
Er på min tredje bok siste året av Gunnar Larsen. Hovedpersonen Jørgen Bull synes å være i midtlivskrise etter åtte år i Syria. Vil han nå etter hjemkomsten til Oslo/Bærum finne kvinnen i sitt liv? Største overraskelsen hittil er likevel Bulls begeistring for de jødiske innvandrerne til Palestina i denne romanen skrevet på 1930-tallet. En god motvekt til Knut Hamsuns antisemittisme.
Natur skal ha sine ordinære hverdagssider også, som mennesker en er glad i. Det alminnelige er ikke den minst ekte siden av det riktige. — Natur bør være stygg her og der, for å være ordentlig naturtro.
Mye moro med «Telefonkiosken»! På min lille øy har vi ikke mindre enn tre steder for å få gratis/bytte bøker. Forleden dag hentet jeg følgende i «Telefonkiosken»:
Kvinnen skapt av mannen av Hulda Garborg.
Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.
Vampyr av Steffen Kverneland.
«Kvinnen skapt av mannen» er et slags tilsvar på verket «Geschlecht und Character» av østerrikeren Dr. Otto Weininger (1880–1903). Det blir omtalt som et seksualfilosofert verk, og vakte stor oppsikt i sin samtid. Weiningers teori er gjennomsyret av et hat mot «Quinden»; hun må utryddes som Kvinne. Jeg må medgi at jeg har vansker med å fatte teorien, men ikke så Hulda Garborg. Hun skriver en grundig, dels ironisk innledning. Det er interessant å se hvordan hennes hovedperson, Eva gjør opp sitt liv med «den forferdelige Weininger» eller «den unge, ulykkelige Weininger» som et slags bakteppe. Kvinnekampen er da kommet et stykke videre på disse vel hundre årene. Da boken ble utgitt 1904, «ble den en stor bestselger, og den var omstridt både for sitt kvinnepolitiske innhold og sitt selvbiografiske preg.»
Ellers har jeg inntrykk av at Hulda for tiden er mer i vinden enn hennes berømte ektemann Arne.
Jeg er interessert i medisinsk historie, og tilbake på hytta, oppdaget jeg at jeg allerede hadde «Ti tusen skygger» på ønskelisten. Jeg har tidligere besøkt Lepramuseet i Bergen, og ser frem til å lese Godøys bok etter hvert.
Kvernelands bok om Edvard Munch er til en av døtrene.
Da gjenstår det å finne to–tre bøker å levere til kiosken, slik reglene er. Dessuten har jeg et forsett om å redusere boksamlingene; én bok inn, minst to ut.
Så fortsetter jeg, sakte, men sikkert, med de palestinske diktene Tunga mi protesterer mot døden. Én ting som slår meg, diktene er en påminnelsene om de utallige krigene Palestina, spesielt Gaza, har vært utsatt for.
Solbær i sorg
Då vi heile denne dagen hadde bore
bestemor til grava, såg vi brått:
Nå var solbæra modne.
Det gjorde somme av oss
litt urolege. Ho ville
berga bæra i hus
ein dag som denne.
Utan å finne fram bærspann
snakka vi brått
om solbærsyltetøyet og solbærsafta.
Vi likte ikkje slikt snakk
og ho ville ikkje likt det.
Dette var den einaste sorga
vi hadde å vise.
Einar Økland
Eg vil vere her, dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen
Verdt å merker seg at enkelte av lydbøk-appene baserer pris på mengden/tiden du lytter. Jeg bruker lydbok daglig og for meg ble Storytel det beste valget da det er ubegrenset lytting for fast pris. Jeg liker også at det er stort utvalg av engelske bøker da jeg helst vil lese/lytte til språket boka er skrevet på og ikke en oversatt versjon. Skal du imidlertid bare lytte noen få timer per måned og heller ikke er opptatt av at det skal være flere språk, kan noen av de andre være bedre for deg.
De fleste gir deg uansett en gratis prøveperiode:)
Jeg har nå fulgt din anbefaling, Rolf. Tusen takk for en interessevekkende og god omtale av en meget god bok. I den polariserte og farlige verdenen vi nå lever i, sitter jeg igjen med den følelse av at den igjen kan ha blitt aktuell. Om disse førkrigsårene ikke er direkte overførbare til dagens situasjon, vekket de i hvert fall noen ubehagelige tanker.
Greit med litt gjensyn for meg også, det er femten år siden jeg leste The Immortal Life of Henrietta Lack. Boka var sterk kost og glemmes ikke lett. Den ble forøvrig filmet i 2017.
Scanning the Century er et oppkomme av en bok som reflekterer verdensbegivenheter og de sosiale, tekniske og politiske endringer i det tyvende århundre gjennom poesi. Boka er delt opp i epoker med ulike tema og ca 265 forfattere er representert med dikt.
Altså - en uforglemmelig bok hvor historiens gang fortelles med dikt. Anbefales. :-)
Takk for gjensynet med Henrietta Lacks! Jeg har faktisk lest Henrietta Lacks’ udødelige liv av Rebecca Skloot, en bok bygget helt og holdent på de reelle forholdene. Dessverre husker jeg ikke boken så nøye, annet enn at det var sjokkerende og interessant lesing.
Så måtte jeg slå opp «Scanning the Century». Hvilken bok-idé – å utforske det tyvende århundre gjennom poesien (om jeg har forstått det rett).
The Life and Life of Henrietta Lacks
That was me in the New Look
sassy as hell, in the days
when wicked was wicked;
not the first on hip of a woman
who knows she’s cooking
a time bomb tumour;
not a number’s up smile
like a dame who figures
she’ll not be getting the wear
from all those yards
of cloth she scrimped for,
who’ll be dead at thirty.
Dead? For forty years
my cloned cervical cells
have a ball in Petri dishes
gorging placenta soup,
multiplying like their crazy mother
- the first ever cell line,
flung like spider’s thread
across continents I never got to visit,
the stuff of visions, profits,
reputations in Melbourne, Baltimore;
hot property, burning mindless
energy I’d have known how to use.
They never asked. Never said
How’s about you live for ever,
like immortal yogurt? I’m bought,
sold like cooking salt. But I get even,
grow where I’m not supposed,
screw up experiments.
Soon, they’ll have the know-how
to rebuild me from a single cell.
A rope of doubles could jitterbug,
from here to Jupiter. Meantime,
I’m grabbing my piece of the action,
hungry to cry my first cry again.
Carole Satyamurti
Henrietta Lacks died of cancer in 1951, but her cells, now amounting to several times
her original weight, were cloned and live in laboratories around the world.
Scanning the Century
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry
Respekten for kvinner, den tror jeg Puskás øvde seg på med min mor. Ellers var det ikke noe han befattet seg med som ungarsk mann.
Det får gå som det går, jeg kommer ikke til å klamre meg krampaktig til min manglende krampaktighet.
Tusen takk for en artig idé! Vi bruker å tre de tomme eggene (med hull i begge ender) på en blomsterpinne mens de maler. Etter hvert som de blir ferdige, skjærer jeg til en tynn fyrstikkflis festet til et nylonsnøre, putter flisen et av hullene – og henger eggene på kvister. Jentene er blitt kjempeflinke! Kanskje skal vi også utforske din idé?
Men alltid uforutsigbart på småttinger; en søster syk, og dermed også den andre. Heldigvis har vi fortsatt tid til påske.
Spent på å høre hva du synes om Hva skal det bli av gutten?
(PS: fungerer ikke å lange lenke)