Bokelskere.no

Bibliomania
Bibliomania, the passionate desire to handle, possess, and accumulate books, has been the subject of warnings by many writers, mostly those who have been touched by it themselves. Others, however, have defended it on the grounds that, since as one grows older one’s level of insanity inevitably increases, it is best to adopt one of the more liberal forms of madness such as obsession with books.

Joh Michell

Bibliomaniacs
A Passion for Books - Random House -1999

Bibliolexicon

Bibliobibule
One who reads too much

Biblioclast
One who tears pages from or otherwise destroys books

Bibliodemon
A book fiend or demon.

Bibliognoste
One who is knowledgeable about editions, colophons, printers, and all the minutiae of books

Bibliographe
One who describes books

Biblioklept
One who steals books

Bibliolater
One who worships books

Bibliolestes
A book robber or plunderer

Bibliomancer
One who practices divination by books

Bibliomane
One who accumulates books indiscriminately

Bibliomaniac
A book lover gone mad

Bibliophage
One who eats or devours books

Bibliophile
One who loves books

Bibliophobe
One who fears books

Bibliopole
One who sells books

Biblioriptos
One who throws books around

Bibliosopher
One who gains wisdom from books

Bibliotaphe
One who buries or hides books

Kilde:A Passion for Books - Random House - 1999

Helt enig med deg. Har forsøkt med på flere av hennes bøker, også på engelsk da jeg, som deg, synes oversettelsen var - for å si det pent - mangelfull. Språklig sett, litt bedre på engelsk, mer naturlig i det minste, men fremdeles en skrivestil jeg ikke er glad i med enormt mange beskrivelser og adjektiv i hytt og pine, samt veldig mye unødvendig «pjatt» i form av å fortelle at en karakter gjør sånn og sånn før hun siden går inn dit og gjør slik …
Bøkene hennes følger ofte også en litt for tydelig formel og oppsett.
Ikke min type bøker, har jeg konkludert med, samtidig som jeg er fascinert over hvor mange andre som elsker disse. Skulle nesten ønske jeg var mindre kritisk av meg og kunne «like alt»

Et innholdsrikt og vakkert ord!

Tsundoku
I Japan har de et eget ord for «hoarding» books.
The term Tsundoku combines the words tsunde meaning to stack things, oku which means to leave for a while, and doku reading. So, Tsundoku is basically when you get books and just let them stack up without actually reading them.

Virker som en god videreføring etter ti år med vår egen lesesirkel på Bokelskere.no.

Jeg har kastet meg over en tungvekter denne helgen, The Ambassadors av Henry James. Den omstendelige språkføringen oppveies heldigvis av flust med vittige uttrykk og observasjoner, men også fysisk hører min utgave med sine 1,1 kg blant de tyngre.

Hand to mouth.
Den norske oversettelsen omfatter tydeligvis andre selvbiografiske innslag enn den amerikanske originalen. Også på engelsk finnes det ulike versjoner med og uten tillegg til den korte selvbiografien som utgjør kjernen i verket.

Mye motbør for å lykkes som forfatter.

Uvanlig stahet må ligge bak Austers ambisjon om å bli forfatter på fulltid. Trangen til å unngå 9-4 jobber fører i stedet til mangeårige pengeproblemer. I denne korte selvbiografien blir derfor penger og mangelen på dem et gjennomgående tema som hemmer forfatterskapet. Særlig trist er det i tiden etter han gifter seg og får en sønn. Ekteskapet rakner. Likevel er dette en svært velskrevet, underholdende erindringsbok. Min utgave inneholder dessuten i tillegg noen tidlige arbeider: tre filmmanus, en krimroman og et kortspill (!).

Min amerikanske utgave er på 449 sider. Den norske utgaven er atskillig kortere.

Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.

Ja, dette er ille, håper Nesse ordner opp.

Hvordan fornye malerkunsten ved å se bakover.

Malerne som er tema for denne boka valgte å gå tilbake til italiensk og flamsk middelalder i sitt oppgjør med engelsk kunst på 1800-tallet. Teksten er skrevet av broren til Gabriel Dante Rossetti, en av de mest berømte av de opprinnelige «prerafaelittene.» Forfatteren forteller godt hvordan retningen oppsto og utviklet seg fra 1840-tallet ikke minst gjennom samspillet med andre kunstnere, kunsthåndverkere og lyrikere.

Det er likevel trist å lese at kvinnene i kretsen i liten grad fikk utfolde sine talenter på linje med mennene. Så godt som alle kunstverkene som omtales, er gjengitt i farger. Selv om dette var en særskilt britisk kunstretning, synes jeg det er riktig å knytte den til mye av nasjonalromantikken her hjemme og ikke minst jugendstilen omkring 1890~1910.

Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!

Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".

Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.

Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.

Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.

Anbefales på det sterkeste!

Høres lovende ut! Jeg har akkurat fått den i fødselsdagspresang og er veldig spent!

Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.

Jeg leser "Jævla menn" - blir nok ferdig med den i morgen. Og da står en av disse følgende på planen:

Everyone here is lying, Shari Lapena
I Pantalones hus, Hilde Rød-Larsen
Darling Girls, Sally Hepworth
Om utregning av romfang V, Solvej Balle

Har stått på venteliste på biblioteket og plutselig var liksom alt ledig på en gang så nå må det leses før tiden løper ut. Eneste fine med tidsfrist, er at beslutningsvegring rundt hva neste bok skal være ikke lenger er en greie

Willa Cather.
Takk for omtalen din! Du har rett i at The Professor’s House kom seint i forfatterskapet. Hennes mest kjente roman, My Àntonia, kom alt i 1918. Min absolutte favoritt er den seinere Death Comes to the Archbishop fra 1927. Den handler om en katolsk prest som først og fremst skal arbeide blant indianerbefolkningen i et område USA erobret fra Mexico i 1848. Nydelig fortalt om splittede lojaliteter.

Såpass - til nye høyder!! Da må jeg kanskje åpne opp for nye inntrykk! :))

Ingen vanlig historiebok.

Olstad viser et stort engasjement ikke bare for faget sitt, men også i synet på samfunnsutviklingen i Norge i moderne tid. Han er i høy grad en historiker med meninger, særlig i siste del av denne fengende boka.

De to første delene gir et solid, konsist oversyn over hovedtrekkene i nasjonsbyggingen og styrkingen av demokratiet til fordel for folk flest siden 1884. Men det er først og fremst gjennomslaget for arbeiderbevegelsen med Arbeiderpartiet i spissen som interesserer ham: Partiets glansperiode under Gerhardsen med den gradvise tilbakegangen i nyere tid.

Så tar Olstad for seg tre revolusjoner:
— velferdsstaten blir virkelig
— individets triumf og kvinnefrigjøringen
— innvandringen.

Her bygger Olstad i stor grad på egen og andres forskning og historieskriving. Samlet har disse endringene påvirket landet vårt på avgjørende vis. Det gjelder også de politiske retningene – særlig sosialdemokratiet på venstresiden.

Tredje del derimot virker klart polemisk der han langer ut mot moderne tendenser som han mener er forfeilet. Han har lite til overs for en vektlegging av menneskeretter i utenrikspolitikken når den fører til krig, en miljøvernpolitikk med urealistiske mål, og en innvandringspolitikk som fører til kulturelle konflikter. Men også her kan Olstad bygge på offentlige rapporter og kunnskapsrike kolleger blant historikere og samfunnsvitere.