Vittig og sørgmodig om Amerikas underside.
Det er ikke lett å være fattig i USA, selv blant hvite fra sørstatene, men Brautigan klarer mesterstykket å fortelle oss at det også kan være en selvvalgt livsform med stor frihet. Det er iallfall tilfelle for hovedpersonen Jessie og hans venninne Elaine. Men ellers treffer vi på et persongalleri av outsidere, som rett og slett har falt ut av normalsamfunnet omkring 1960.
Oversettelsen flyter godt. Boka ble først utgitt på engelsk 1964.
Du omtaler boken som en klassiker og "en liten perle!" og videreformidler forlagets lovord - og gir den terningkast 4. Hvorfor?
Hun glødet av en vakker mildhet som om hun hadde lykter under huden.
Nettopp, dessverre. For meg er Kunderas En spøk vanskelig å glemme.
En helg med mysterier.
Denne romanen fra 1934 markerer seg som samtidig eksperimentell og «gotisk.» Gunnar Larsen virker inspirert av Sigmund Freuds psykoanalyse, men også av britiske skrekkhistorier fra 1800-tallet. Her brukes naturbilder effektivt til å formidle både skjønnhet og gru. Ja, iblant går hovedpersonen og fortelleren i ett med naturen omkring seg.
I den urovekkende handlingen blir hovedpersonen stilt overfor sin glemte fortid. Moralen i den korte romanen synes å være at en slik konfrontasjon er nødvendig for at vi bedre skal mestre nåtiden.
De er kommet hit for at sammenhengen med noe De har glemt skal gjøre år som kommer bedre for Dem.
Enig - Lykken er et av Annie Riis vakreste dikt.
Det dirret en streng av evig ensomhet igjennem meg. Fra noe glemt til noe uoppnådd.
Godt med andre omgivelser! Håper du har det fint!
Det var i de traktene - en mørk kveld i Lille for flere tiår siden at jeg lærte meg at Hôtel de Ville betydde rådhus i Frankrike. :)
Denne helga har jeg funnet fram Ten North Frederick av John O’Hara (1905-1970). Boken kom ut på1950-tallet og handler om Joseph Chapin, en ambisiøs mann som har et ønske om å bli president i USA og hans relasjon til sine nærmeste. Boken er filmet med Gary Cooper i hovedrollen. (1958)
Det fortelles at John O’Hara var en selvbevisst forfatter. Paris Review prøvde i årevis å få et intervju med ham, men det kom ikke på tale siden magasinet hadde intervjuet E. Hemingway først.
John O’Hara drev også kampanjer for å få Nobelprisen i litteratur. Han hadde et enormt behov for anerkjennelse - noe som teksten han skrev til gravsteinen sin tydelig viser:
Better than anyone else, he told the truth about his time. He was professional. He wrote honestly and well. Better than anyone else!
Høres det kjent ut? :)
Dikt leses hver dag og dagens er:
ARV
Mormor lærte meg å vrikke på hoftene
og spise loff med sukker på.
Farmor lærte meg å bøye hodet
og spise tørt brød med bordvers til.
Men begge hadde store fang,
engler i taket og mange dype skuffer.
Annie Riis (1927-2020)
Himlen er de andre
En kjærlighetssatire
God helg!
Byen begynte å gå fra kontoret alt. Bare jeg hadde tusen ugjorte ting.
Edward Said, Noam Chomsky, and Theodor Adorno In Gaza
Dust tiptoes in a standing ovation
after the explosion.
Light hits the icy earth,
fades into the town’s potholes.
Edward Said is out of place,
again:
His books fall from my shelves
onto the broken window glass.
Palestine is also
out of place:
Its map
falls off my wall.
Edward’s exile bleeds again of wars,
of continued estrangement.
Chomsky, innately, repairs
the wounded words,
applying bandages
from his Universal Grammer kit.
Adorno tries to study the music
of the falling bomb
and shattering glass.
But the words slipping from the books
mystify his sight and mind:
the dust covers his glasses,
the musical score lies breathless
near his shivering feet.
Things You May Find Hidden In My Ear,
Poems from Gaza
Takk for hyggelig tilbakemelding!
Jeg ble så begeistret for dine andalusiske elegier, TanteMamie, at jeg straks ville føre Sølvfell og jeg av Juan Ramón Jiménez opp på ønskelisten. Men der sto den jo allerede! Og siden det ikke er altfor lenge til vi skal til Andalucia, bestilte jeg den likegodt.
I samme forbindelse leser jeg også Andalucía – en reise i sol og skygge av Henry Notaker. Den har jeg riktignok lest før, men det begynner å bli en stund siden. Denne spanske regionen har utrolig mye å by på med sin fascinerende natur og historie, blant annet åtte hundre år under maurisk styre og fortsatt tydelige preg av arabisk kultur. Notaker tar oss med rundt og presenter ulike mat- og drikkeskikker, dans, sang, litteratur, historiske stridigheter og dagligdagse hendelser.
Readinggirl30 – Hjertelig velkommen tilbake og lykke til med flyttingen!
Jeg fortsetter stadig med "Christianus Sextus" av Johan Falkberget som jeg begynte på da jeg skulle en tur til Røros. Men den er jo ganske lang, min utgave i Bokklubben fra 1969 er gitt ut i tre bind, og jeg er nå i gang med det andre. Og den er så utrolig fin, - jeg skjønner stadig ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere!
Falkberget har et fantastisk språk, - eller det vil si flere, avhengig av hvem det dreier seg om - , for her er det både danskinspirert embetsstand, lokalbefolkning og svensker, - karolinere som har minner fra Arnfeldts felttog og som gir meg assosiasjoner både til kavalerene i Gösta Berlings saga og til kølfogden i Nattens brød. Han skildrer de utrolig tøffe levevilkårene, naturen, menneskesinnene og skjebnene på Røros i 1723 på en så flott måte og med så kloke betraktninger at jeg er helt bergtatt!
Holder det ikke nå. Hvis ditt budskap er å få frem at du er misfornøyd med denne tråden, har du oppnådd det. Personangrep hører ikke hjemme her.
Anbefaler " Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede " av Jan Weise - veldig unik historie og en som absolutt hører til på denne lista :)
Jeg har lagt frem noen fakta. Ellers vil jeg ikke diskutere dette spørsmålet med deg. Det er fåfengt. Sist jeg gjorde det, kalte du meg «jødehater», noe jeg skal ha meg frabedt og på ingen måte er.
….det kunne godt seiast at ho hadde vore den einaste kvinna i livet mitt, ikkje at ho røynleg hadde vore det, sjølvsagt ikkje, berre i tanken min hadde ho vore det, aldri anna, og for alt eg visste var det òg kanskje best slik, at det vart varande slik, for det vart noko heilt anna når ho var røynleg til stades, som no i båten min, tenkjer eg………
…men støtt før eg siglde til Bjørgvin pla eg då alltid stussa skjegget, og då pla eg òg alltid klyppa håret mitt, og frisyren, om det no så kunne kallast, var enkel og grei, eg strauk alltid håret bakover og klypte det av bak i nakken best eg klarde, fyrst rett over, og så freista eg skrå det litt, fyrst på den eine sida og så på den andre, den som åleine var fekk klara seg best han kunne, for eg kunne då ikkje gå på bygda og spørja om einkvan ville klyppa håret mitt, eller kanskje be om at einkvan berre skulle stå bak meg og seia til meg korleis eg skulle klyppa, nei då var det både enklast og best å gjera det sjølv endå om det nok då kunne henda at det vart noko stuttare på eine sida enn på hi, slik fekk det då heller berre vera, det var ikkje så viktig, sett framanfrå såg det jo slett ikkje så verst ut, og det var då det viktigaste, korleis eg såg ut bakanfrå var mindre viktig, ……..
Er det en «skjult» oppfordring til boikott av den andre «helgetråden» du kommer med her?