Tror ikke det er min sjanger generelt. Det blir for damete på en måte, men som den nysgjerrige leseren jeg er prøver jeg å utvide horisonten selv om grøss og psykologisk thriller er mine favorittsjangre:/

Min katt heter Turbo (og han fyller fjorten år i juni)

I år skal jeg ikke feire 17.mai. Ikke i år heller. Har aldri hatt noe forhold til 17.mai siden jeg var barn. Det var da det ble feiret, men nå så bryr jeg meg ikke noe om det (skal bare henge opp flagget) og for det andre er jeg ingen fest eller sosialmenneske heller. Så holder meg hjemme istedet. Hvis det blir oppholds skal jeg sette meg på verandaen og se på toget og folka som går i tog rett utenfor leiligheten min, og da skal jeg sitte i joggebukse og drikke kaffe mens andre er finpusset. Så jeg får sitte der som en boms og se på de andre feire dagen, haha. Men orker bare ikke å pynte meg bare fordi det er nasjonaldag og ikke skal bort noe sted. Skal til mine foreldre senere den dagen og spise middag og jeg får heller slenge på meg noe bedre da.

Jeg leser for tiden: Nyanser av svart (historien om norsk black metal) av Harald Fossberg. Og som nattlektyre leser jeg: The woman in black av Susan Hill. Kommer vel til å bli ferdig med den i natt. Og når jeg blir ferdig med den kommer jeg nok til å begynne på Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad. Så det blir variert lesestoff denne helga også.

I går (fredag) var jeg og handlet med foreldrene mine (som sagt så kan jeg jo ikke dra bort eller gjøre noe på egenhånd når jeg er borte og har kjøreforbud for jeg kan jo bli svimmel og besvime når som helst med disse svimmelhetsanfallene jeg sliter med.) Følte meg ekstra dum i dag da jeg trillet handlevognen inn i butikken og måtte sette meg ned på gulvet fire ganger under handleturen uansett hvor dumt det ser ut. Men når man nesten ikke ser noe og det føles ut som at kroppen visner, da må jeg bare sette meg ned eller bøye meg fremover hvis jeg rekker det. Har fått blackouts før. Også vil jeg gjerne klare å gjøre ting selv, selv om jeg sliter med dette. Har med foreldrene mine som en slags støttekontakt om det skulle skje noe og det er bare pappa som har bil av foreldrene mine, så derfor er begge ofte med meg når vi skal noe sted.

Sånn sett er jeg lettet for å ha med meg foreldrene mine, men du verden jeg savner å kjøre selv og dra bort selv enkelte ganger, men den friheten har jeg ikke foreløpig så har lånt bort bilen min til noen andre foreløpig. Men gleder meg til den dagen jeg slipper å slite med svimmelhetsanfall både når jeg er hjemme og borte slik at jeg kan få livet mitt tilbake og få komme meg i jobb igjen, men det kan jeg bare se langt etter foreløpig:/

Enn så lenge har jeg jo bøkene, men som sagt så vil jeg gjerne ha et liv som alle andre har også, men, men. Man kan ikke få alt.

Spent på hvordan du liker Til Jacobs forsvar. Den leste jeg i fjor og likte overraskende godt. Håper å få en tilbakemelding på hva du syns om den til slutt. Det er en av de få krimbøkene jeg har lest som har gjort inntrykk.

Da jeg var lita var jeg besatt av bøkene: Grøsserne av R.L. Stine, Den vesle vampyren bøkene og Nancy Drew bøkene før jeg gikk over til Stephen King. Begynte med mørke saker ganske tidlig ...

Quiz får meg til å grøsse, samme om det er påskequiz, julequiz eller quiz generelt. Fordi det ordet minner meg på disse "overraskelsesprøvene" vi fikk på skolen av og til da jeg selv var elev for mange år siden, og var jeg forberedt? Nei, for jeg leste aldri til en prøve før i siste liten (gjerne natta før) og da disse quizzene kom som vi ikke visste på forhånd var jeg helt uforberedt, og prøvde å gjette så godt jeg kunne. På merkelig vis så overlevde jeg disse fordømte quizzene ved å gå etter "magefølelsen".

I denne påskequizboka tilbys det variante spørsmål og faktasvar i alle sjangre som andre quizbøker. Quiz selges ikke bare i bokformat for tiden, men også som kort i boks for det virker som det har blitt mer populært enn "vanlige" brettspill. I denne påskequizen finner du spørsmål fra sjangre som; 1980 - tallet, verdenshistorie, teater, norsk politikk, amerikansk sport, dataspill, tegneserier, musikk fra 1960 - tallet, Game of Thrones, hovedsteder, norsk historie, skjønnlitteratur, fra mytologiens verden, kunst, gammel film, brettspill, heavy metal og mye, mye mer. Sjangrene er mange og varierende og boka består av til sammen 2500 spørsmål! Så det finnes quizsjangre i boka for alle i forskjellige målgrupper. Skal dere på en lang og kjedelig biltur, ha en rolig helg på hytta eller tilbringe litt kvalitetstid med familie eller venner en kveld, så er det bedre å underholde med quiz enn å "kvele" hverandre hvis man går lei av hverandre når en dag eller en kveld blir kjedelig. Og det har vel ingenting å si om at tittelen på boka er Påskequiz og spørre hverandre spørsmål fra den boka på denne årstiden. Det er jo en quizbok som generelt kan brukes året rundt.

Dette blir en veldig kort anmeldelse fra meg enn til vanlig siden det å anmelde quizbøker er litt spesielt. Påskequiz er en fin og varierende spørreundersøkelse for alle som er interessert i å bli underholdt og kanskje lære noe nytt. Quizbøker kan jo også brukes som en slags faktabok i seg selv. Selv er jeg ingen quizmenneske, men likevel leste jeg denne boka fra første til siste side akkurat som jeg gjorde med Guinness World Records 2015 som jeg leste i fjor. Da leste jeg alle rekordene, side opp og side ned, så jeg leser bokstavelig talt alt det jeg kommer over, haha.

Påskequiz er en kjekk bok for både familie og venner, og angående sjangre med spørsmål og fasitsvar er oversiktelig. Personlig er jeg ikke glad i quiz. Syns det er generelt litt kjedelig. Da foretrekker jeg heller brettspill og kortspill istedet. Grei bok for folk som er over gjennomsnittet glad i quiz.

Ser såpeserier på dagtid jeg også når jeg ikke orker å lese og da ser jeg på I gode og onde dager, Dr. Phil, Home & Away og Hotel Cæsar. Det er ikke serier som er all verdens å se på, men det kveler jo litt tid. Syns det er mindre å se noe på tv. Så vi har jo litt til felles. Såpeserier er ikke all verdens, men når jeg ikke gidder å lese så følger jeg med på det. I gode og onde dager har jeg fulgt med på siden ungdomsskolen selv om det er ikke noe som skjer. Savner X-files fordi det var min serie, men de skal HELDIGVIS begynne å lage nye episoder igjen. De skal bli gjenforent. Spent på om de får til den samme magien som på 90-tallet:)

Tv'n har jeg stort sett på som bakgrunnstøy fordi det er så dårlige programmer som sendes for tiden ... Leser litt hver dag og når jeg ikke leser blir jeg sittende og stirre på bøkene som burde blitt lest og ligger på sofaen og sturer når jeg ikke orker å se på bøkene. Leser hver dag, men antall sider varierer hver dag, men skal få til å lese tre bøker i uka igjen som før.

Black metal er min greie og min form for terapi:) Dance og techno liker ikke jeg heller. Skjærer av meg ørene istede for å høre på den sjangeren gitt.

Lydbok har jeg prøvd, men liker det ikke. Enten irriterer jeg meg over stemmen eller så leser de opp altfor tregt. Men liker radioteateret da. Der er det mer stemningsfullt og atmosfære, men vanlig opplesning gidder jeg ikke. Da foretrekker jeg å lese bøkene selv heller:)

Ja får bare overleve selskapet imorgen og håpe det varer i kun få timer. Jeg får slå meg i lag med hunden der mens jeg er der på besøk for det er jo ingen hemmelighet at jeg liker dyr bedre enn mennesker. De er mye lettere å komme overens med:)

Vi får håpe formen vår holder seg såpass at vi får lest så mye så mye som vi ønsker. God helg videre:)

I dag har det ene tantebarnet mitt bursdag, men den skal ikke feires før på søndag da han skal feire den felles sammen med begge foreldrene siden de alle har bursdag på under en måned så de slår det sammen. Jeg hater slike anledninger, bursdager altså. Synes det er kleint, men heldigvis er det ikke min bursdag så jeg skal nok overleve. Er ikke spesielt sosial av meg og smalltalk er som kjent min store skrekk (derfor foretrekker jeg bøker og dyr), mye lettere å være sammen med.

Men nok om det og hva jeg skal lese i helga. Jeg har begynt på Sovende hunder av Roar Ræstad som er krim, med handling i Trondheim på 40-tallet. Som nattlektyre leser jeg: Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson (som også er krim). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Nyanser av svart (historien om norsk black metal) av Harald Fossberg. Den gleder jeg meg til fordi black metal er min favoritt musikksjanger, og Dimmu Borgir er og blir mitt favorittband. (Har vært fan av dem siden 2001) og Dimmu Borgir er terapi for meg:) Har jo vært mye sint de siste årene og har mine grunner til det, haha.

Siden jeg ikke har fullført en eneste bok så langt denne uka har jeg som mål å bli ferdig med to av de nevnte bøkene før helga er omme. Leser som regel tre bøker i uka, men må også bare
gå etter formen. Noen dager leser jeg masse og andre dager lite, men uansett hvordan formen er leser jeg hver dag.

God helg.

Hva om Norge ble splittet i to?

Er det noe jeg er livredd for så er det å anmelde dystopier/fremtidsromaner fordi det syns jeg er konsepter som er vanskelig å forklare på en "fornuftig" måte ... Så jeg har grudd meg lenge til å anmelde denne boka for å si det sånn. Jeg har jo lest noen dystopier oppgjennom årene selv om det ikke er helt min sjanger. Og noen dystopier har jeg likt bedre enn andre. Syns dystopier har så blandet kvalitet. Men en dystopi som jeg virkelig liker er Fluenes herre. Liker noen andre også som jeg syns det er unødvendig å ramse opp her og nå ...

Splittelsen handler enkelt og greit om Nord-Norge mot Sør - Norge og selve splittelsen skjer i Trondheim (av alle steder) som er min nærmeste by. Teknisk sett er Orkanger min nærmeste "by", men siden Orkanger ikke fikk bystatus før i fjor og ikke ligner en by i det hele tatt så klarer jeg ikke å ta Orkangers bystatus så veldig seriøst. Dessuten er jeg heller ikke glad i det stedet eller folka som bor der heller. Har møtt mange orkdalinger og de fleste er temmelig kalde og egoistiske. Men nok om det. Splittelsen i boka skjer i Trondheim hvor det blir laget et avgrunn ved hjelp av et kraftig jordskjelv. Ordføreren i Tromsø Kommune, Martin Varg, benytter seg da av anledningen til å nekte å samarbeide med folk i sør lenger. Norge blir fra da av delt i to. Og tiden vi er i er mellom 2036 og 2103. Vi møter også blant andre Gabriel Swahle Barth - Kræmer (et stødig navn kan man si) som er en voksen mann i sine beste år og han er løytnant. Han får et oppdrag om å være en slags representant/advokat for en veldig ung fange som nekter å kommunisere og har blitt tatt til fange for mistanke om å være en landssviker. Kommer Gabriel til å få fangen til å kommunisere i det hele tatt? I tillegg er Gabriel far til Max og de går ikke alltid like godt overens. Begge er noen stabeister og har vilje av stål. Så her er det både litt jobbproblemer og familieproblemer, noe som regel alle sliter med en gang i blant, men det store spørsmålet for Gabriel og alle de andre karakterene i boka er ... vil Norge noensinne forenes til en nasjon igjen? Eller kommer Nord og Sør alltid til å være fiender og jobbe mot hverandre?

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært skeptisk til dystopier, men som sagt før så har jeg da også lest og likt noen dystopier. Jeg liker bøker som er annerledes, men syns av og til at dystopier kan være litt vel hinsides. Misforstå meg ikke. Jeg liker å lese både virkelighetsbøker og bøker som dikter opp det ene og det andre, så jeg er åpen for alt når det gjelder bøker, men det jeg har i mot dystopier er at det er en sjanger som lett blir hauset opp av andre og det er mange bøker som har fått mye skryt fra den sjangeren som jeg ikke har likt, men som har blitt elsket av mange andre. Derfor er jeg spesielt skeptisk til dystopier.

Men det interessante med dystopier en gang i blant er at det er jo litt moro å tenke på hva om det og det skjedde i virkeligheten? Hva om det ene etter det andre systemet bare kollapset og hele verden blir ut av styr og når en slags apokalypse? Det er litt moro og prøve å forestille seg det å våkne opp til et helt nytt samfunnssystem med helt nye "regler" eller ingen regler i det hele tatt. Det hadde vært utrolig rart.

Splittelsen er vel den første dystopien jeg har lest som er satt i Norge og det gjør det hele mer "virkelighetsnært". Man "føler" akopalypsen "nærme" seg på en helt annen måte enn man gjør når man leser amerikanske dystopier. For samfunnsnedbrytelse tror man jo ikke kan skje i "trygge" Norge, så det er litt artig å lese en bok som et eksempel på det og få noen til å forestille seg hvordan det ville ha vært. Det blir samtidig litt virkelighetsfjernt også, men det er det som gjør boka hovedsakelig interessant. Hva om noe sånt virkelig skjedde i Norge? Hvordan ville folk ha reagert da og hvordan ville ting ha blitt annereldes hvis en slik landskatastrofe skjedde?

Boka inneholder mange spennende karakterer og oppbygde situasjoner. Det er spennende å lese om en tid vi selv ikke befinner oss i og man vil se utviklingen videre. Personlig savnet jeg litt mer hardbarket språk, mer vold (i og med at dette er en dystopi), og noe sjokkerende. Savnet å lese om noe som skikkelig rystet. Det er jo det som er meningen med dystopier. Det skal være rystende lesing, men Splittelsen var ikke så rystende som jeg hadde håpet på den ville være. Alt i alt en en god bok jeg leste på få dager og en av de bedre (få) dystopiene jeg har lest på en stund.

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien.

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet.

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer."

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille.

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist.

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott.

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp.

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ...

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ...

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange".

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´ diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut.

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ...

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste.

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen.

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese!

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!