For ikke å snakke om Haltenbanken. Det ble slutt på Fiskerimeldingene på radio i 2013. Her

Det er sånn helsevesenet er samme om man er i Trondheim, Bergen eller Oslo, eller bor på småsteder. Jeg sliter med symptomer som ikke kan fanges på skjerm, og det kan være mange årsaker til at jeg sliter med svimmelhet, kvalme og dårlig energi. Det er litt vanskeligere å finne årsak til enn vanlige plager. Og tro meg, fastlegen og spesialister som jeg har vært hos og skal til gjør så godt de kan. Så de skal ikke klages på. Så vil ikke høre noe negativt om det. Når man er pasient må man regne med at ting tar tid. Men de gjør så godt de kan for å prøve å finne årsak, men som sagt, ting skjer ikke over natten og det må man bare akseptere.

Selvhjelpbøker/selvutviklingsbøker er det jeg leser minst av, og det er på grunn av mange årsaker.

Såkalte «selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker» er noe jeg virkelig ikke kan fordra og leser aller minst av. Jeg leser det kun hvis det er et tema som virker inreressant, men om jeg tror virkelig det hjelper å lese selvhjelpsbøker? Null komma niks. Jeg leser disse bøkene av og til kun for moro skyld. Ikke noe mer enn det.

Maktspill er å få folk til å bli enige med deg, og få dem til å være på ditt lag. Dere er enige om noe og du klarer lett å overtale denne personen selv når dere er uenige i ett eller annet.

Boka er delt opp i forskjellige kategorier: 16 teknikker for å få dem til å tro på deg, 16 strategier for å få dem til å høre bare på deg, 20 måter å få dem til å elske deg på og 12 metoder for å flytte på dem som står i veien.

Jeg husker forfatteren best som programleder der han før i tiden hadde et tv-program da han stoppet folk på gata for å overbevise dem om det ene og det andre. Jeg husker at han en gang stoppet opp i en gate og så opp på himmelen og det uten grunn. Noen spaserte rett forbi mens andre så på himmelen sammen med ham uten å vite hva det var han så på. Poenget med dette eksperimentet var at han skulle finne ut hvor påvirkelige folk var. Og det er det samme han prøver med denne boka.

Som sagt, jeg leser aldri selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker i håp om å forandre noe med meg selv eller å bli bedre med noe, men leser noen hvis de er interessante og underholdende. Det kommer an på temaet, og jeg leser det aldri for at jeg tror at det er troverdig eller noe – langt der ifra. Men det er heller ikke en sjanger jeg leser mest av for å understreke det. Det er heller det jeg leser minst av. Noen bøker leser man for underholdningsskyld og ikke noe mer enn det. Og dette er en slik bok.

Forfatteren prøver å skrive med sjarm og humor, men strever veldig med overbevisning og troverdighet, noe som også sikkert er meningen. Dette er en sarkastisk bok om hvordan du skal få folk på ditt lag og like deg. Vinne dem over med sjarm og karisma. Men om denne boka virker på alle eller noen i det hele tatt; neppe. Boka blir heller fort tørt og overflatisk.

Henrik Fexeus skriver om maktspill med en dose humor, uten å lykkes. Eksemplene på å utføre diverse «maktspill» er dårlige og urealistiske, og med humoren attpåtil prøver han for hardt. Det blir etter hvert trøttende lesing i lengden. Man lurer etter hvert på om dette egentlig er satire eller det bare er svært dårlig humor.

Ja, det er utelukket at det ikke er noe farlig eller livstruende, men ikke funnet nok til å finne ut hvorfor jeg har det sånn som jeg har det. Bare noen svake teorier og en del symptomer.
Men svimmelhet, kvalme og dårlig energi er ikke lett å finne ut som med andre symptomer og sykdommer, så da tar det vel ekstra tid og det er bra at de tester det ene og det andre, men det er bare synd at det er så mye venting. Men sånn er det å være pasient og det verste er at man er fanget i både livet og i seg selv. Men, men, ting skjer jo ikke over natten. Å søke jobb i en slik tilstand er i hvert fall ikke noe vits i når jeg strever med den minste ting pga svimmelheten. Da blir jeg bare til irritasjon. Men savner virkelig arbeidsliv. Det får jeg bare se langt etter foreløpig, dessverre...

Prøver å lese mest mulig av dagen selv når formen er så som så, selv også når lesing kan bli litt monotont i lengden. Det er ikke stort annet jeg får til å gjøre, bortsett fra småsysler, men det er ikke all verdens. Man må bare akseptere at sånn er det selv om det er den vanskeligste delen:)

Jeg får ikke lite hjelp, snarere det motsatte. Jeg har jo blitt sendt til forskjellige undersøkelser og flere undersøkelser venter. Men utredninger, når man skal teste et eller annet, er det noe som heter ventelister og det tror jeg eksisterer overalt i landet. Når man er paisent må man være tålmodig og regne med på venting, og man må regne med at man ikke får svar med en gang. Det er bare sånn det er... Men takk for omtanken:) Når man er pasient får man ikke svar over natta. Det er ikke sånn det funker. Noen får diagnose/svar med en gang, andre ikke. Det er realiteten.

I desember så har jeg hatt det sånn i tre år og ikke blitt noe klokere. De har funnet en del symptomer og slike ting, men jeg får ikke noen konkrete svar på hvorfor det er sånn. Så det er noe dritt:) Har ikke fått noen diagnose og nå har jeg kommet til et punkt der jeg er villig til å ta imot hvilken som helst diagnose bare for å få et navn på det for man blir jo lei:)

Prøver å lese hver dag, men skulle ønske jeg hadde evnen til å lese en bok pr. dag, det hadde vært noe, men det kan jeg bare drømme om. Leser to - tre bøker i uka så prøver å holde det litt jevnt selv om formen lever sitt eget liv:)

Det er i orden, og jeg vet hvordan det er. Jeg prøver å oppdatere bloggen jevnlig, men hadde jeg vært helt frisk ville jeg ha oppdatert mye oftere enn det jeg gjør nå, men som vanlig er det hodet som vil mer enn kroppen. Kroppen henger så vidt med og utredningen er ennå ikke over i og med at det er stadig ventelister. Men heldigvis har jeg bloggen å være opptatt med til tross for at jeg skulle ønske jeg kunne oppdatere den oftere,men tre-fire innlegg i uken må jo være bra. Og jeg prøver å lese hver dag også selv når det er dager jeg ikke er i form til det, men har jo så mange bøker som venter.

God helg:)

Fredagen den 13. har jeg året rundt, så merker ingen forskjell:)

Jeg er snart ferdig med Barneloven av Ian McEwan, og En liste for livet av Lori Nelson Spielman. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Kledd naken av Agnes Matre. Så det blir variert lesestoff denne helga også:)

God helg!

Forsvinningssaker og krim fra virkeligheten er en sjanger jeg leste mye av før i tiden og som jeg vil lese oftere igjen etter denne boka.

Denne forsvinningssaken skjedde i 1979. Da var jeg ennå ikke født. Og å lese og se dokumentarer om forsvinningssaker er alltid interessant og noen forsvinninger er mer kjente enn andre. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å bare forsvinne?

Frivillig forsvinning eller kidnapping?
I en buss i Sørkedalen ligger det igjen en bag med pass og diverse andre eiendeler i. Den tilhører en sørkoreansk utvekslingsstudent. Han var egentlig utveklinsstudent i Nederland, men var på en liten reise i Skandinavia. Har han forlatt bagen med vilje eller har noe alvorlig skjedd? Hvorfor får akkurat denne forsvinningssaken så mye oppmerksomhet?

Ofte kan slike dokumentarbøker fort bli tørt, men ikke i dette tilfellet. Innholdet holdt på interessen hele veien og innholdet tar mange vendinger. Rart hvor spennende det kan være med en bag, men sånn er det. For det spennende med forsvinningssaken er alltid gnagingen om personen forsvant frivillig eller var han kidnappet? Ser mange tv-programmer om forsvinning der mange gamle saker ikke er blitt løst. Det er spennende til tross for at det er jo trist at folk forsvinner av en eller annen grunn for man vet ikke alltid om det var et valg eller tvang bak forsvinningen.

Interessant med historie
I boka er det også en god del bakgrunnshistorie om Nord- og Sør – Korea, som også var en spennende del å lese om hvor så forskjellige de to landene var. Hvordan ting var etter koreakrigen som var i begynnelsen av 50 – tallet. Vi får ikke bare vite nåtiden av forsvinningssaken, men litt bakgrunnshistorie også med tanke på at studenten som forsvant var sørkoreaner.

Forfatter Sun Heidi Sæbø jobber i Dagbladet. Selv foretrekker jeg VG når jeg skal lese nyheter for jeg opplever ofte at Dagbladet skriver veldig tørt og monotont, men det var det ikke i dette tilfellet. Flyten var lett og tonen holdt hele tiden på interessen. Man ville hele tiden vite hva som hadde hendt med denne studenten og hvorfor. Og kommer vi i det hele tatt i bunns med denne saken? Mange spennende elementer og perspektiv på saken oppstår underveis. Forsvinningssaken er gåtefull og dypere enn det man først tror.

Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) er en interessant bok som prøver å sette ting i perspektiv og vi får mye historie på veien. Selv om saken var ukjent for min del, var den vel verdt å få med seg.

Man kan finne mye mellom linjene, men denne boka har hverken undertoner, spenning eller interessante karakterer. En bok man hverken får følelser av eller blir engasjert i ...

Tynt innhold
Dette er en roman som nesten ikke har noen særlig til handling, derfor blir beskrivelsen av boka meget kort. Henrik og Lotte er voksne mennesker som har klart seg veldig bra i livet. De har en liten datter sammen, og venter et barn til, men graviditeten lover ikke bra. Hun må til Brasil for å få rett oppfølging for komplikasjonene som har oppstått for at Lotte skal bli frisk og at alt skal gå bra. Hennes partner Henrik er for tiden i London gjennom jobben. Underveis blir de satt på prøve fra forskjellige kanter og prøver å håndtere det på hver deres måte.

Slitsom lesing
Ingenting er verre for en leser enn å tvinge seg gjennom en bok man helst vil bare bli ferdig med og som bare drøyer og drøyer. Boka var ikke en gang tykk, men likevel føltes det ut som en evighet før jeg ble ferdig, og jeg avbryter aldri en bok samme hvor traurig den er. Jeg er litt sær sådan, men jeg er en person som liker å fullføre ting. Jeg vil ikke gjøre ting halvhjertet.

Karakterer er viktig i uansett hvilken bok fordi det er de som bærer en historie og lager historie, men karakterene i denne boka klarer dessverre ingen av delene. Det er ingen liv i dem. For meg virker de som pappfigurer som drukner i historien som består av ingenting. Og når man sliter med både historien og karakterene, da er det ikke gøy å lese og man blir nødt til å tvanglese akkurat som da man leste pensum før i tiden. Alle har vel opplevd å lese om et tema i et fag man ikke er interessert i for å lese seg opp til prøve/eksamen og man må lese det fordi man har ikke noe valg, og må på en eller annen måte komme seg gjennom det. Slik føltes det å lese denne boka til tross for at det ikke var tvang, men som sagt jeg avbryter ikke bøker.

Dette er en av de tørreste bøkene jeg har lest i år. Boka jeg slet nesten like mye med tidligere i år på grunn av lite handling og nesten ikke noe avsnitt, er I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik, og den måtte jeg nesten slite meg gjennom på samme måte som denne. Det var også en bok uten noe særlig handling og man måtte bare «plage» seg gjennom den. Det er heldigvis ikke ofte man støter på slike bøker, men man må regne med at det hender seg. Det er ikke mulig å like alt man leser, spesielt ikke jeg som har blitt en kresen leser etter alle disse årene. Sånn er det når man leser mye.

En bok med karakterer som ikke engasjerer og en handling uten driv er så og si drepende lesing når man ikke får noen av delene. Litt spesielt at to hovedroller blir nærmest som statister. Hvordan er det mulig?

Dette blir nok den korteste og dårligste anmeldelsen jeg har skrevet på lenge. En anmeldelse som består av ingenting. Men sånn blir det når en bok man har lest rett og slett ikke består av noe som helst. Kanskje andre vil like Det som ikke vokser, er døende, bedre? Hvem vet? Dette var i alle fall ikke en bok for meg siden den hadde lite av stort sett alt. Så tilgi meg for denne vage og korte anmeldelsen. Men det måtte bare bli sånn.

Jeg har også lagt merke til hvor like mange bokomslag har blitt de siste årene av populærlitteratur. Bokomslag Greit nok at en forfatter har omslagsbilder på bøkene sine i samme sjanger, det synes jeg er helt ok, verre er det at når en hel haug andre forfattere/forlag "kopierer". Da blir det fort en trend, og for meg, lite inspirerende og kjedelig.
Det "irriterer" mer enn at jeg synes de er fine og attraktive, det blir for meg litt latterlig. Men sikkert mange som synes det er fine, slik er jo smak og behag vettu...

En bok som forandrer deg som menneske!

Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948 i Ukraina) er hviterussisk journalist og forfatter, og hun skriver på russisk. For en ukes tid siden mottok hun Nobels litteraturpris - som den første hviterusser noen gang.

Det er sakprosa som er Aleksijevitsj´ sjanger, og det fremgår av den norske Wikipedia-siden om henne at fem av hennes bøker er oversatt til norsk; "Kvinner. Moderne kvinnelige sovjetiske forfattere, noveller" (1988), "Krigen har intet kvinnelig ansikt" (2014), "Bønn for Tsjernobyl" (2014), "Slutten på det røde mennesket" (2015) og "Kister av sink" (2015). På den engelske Wikipedia-siden kan det synes som om forfatteren totalt har skrevet seks bøker. Nå som hun har mottatt Nobels litteraturpris, kan vi regne med at den komplette bibliografien blir gjort tilgjengelig ikke bare på norsk, men på all verdens språk. Fra før av er flere av bøkene hennes allerede oversatt til mer enn 30 språk. Listen over alle prisene hun har mottatt fra 1984 og frem til i dag, er svært lang! (Se nederst på den engelske Wikipedia-siden! Jeg teller 21 priser!)

Forfatteren lever i dag praktisk talt i eksil (akkurat nå bor hun i Sverige), fordi bøkene hennes er forbudt i Hviterussland.

Selv var jeg ikke i nærheten av å gjette at akkurat Svetlana Aleksijevitsj skulle vinne den prestisjefylte Nobelprisen i år. Det sier nok mer om hvor lite jeg har fulgt med, enn noe annet. Navnet hennes har nemlig vært på manges lepper både i fjor og i år når man har gjettet på aktuelle Nobelpris-kandidater. Dette har kommet til uttrykk i mang en avisartikkel. Det ser jeg jo nå. Når det er sagt hadde jeg allerede to av hennes bøker liggende i mine ulest-bunker (og jeg har allerede kjøpt en tredje). Veien var derfor ikke lang til å plukke opp en av disse, og da var det den mest prisbelønte av dem alle - "Bønn for Tsjernobyl" - som det var mest nærliggende å velge.

"26. april 1986 kl. 01.23.58 ødela en serie eksplosjoner reaktoren og bygningen til aggregat nummer 4 på Tsjernobyl atomkraftverk like ved grensa til Hviterussland. Tsjernobyl ble det 20. århundres største teknologiske katastrofe.

For lille Hviterussland (med en befolkning på 10 mill.) ble det en nasjonal tragedie, til tross for at hviterusserne selv ikke har et eneste atomkraftverk. Det er fremdeles et jordbruksland, med en befolkning som hovedsaklig bor på landsbygda. Under andre verdenskrig utslettet de tyske fascistene 619 landsbyer og deres innbyggere på hviterussisk jord. Etter Tsjernobyl mistet landet 485 landsbyer og tettsteder: 70 av dem ligger begravd i jorda for godt. Hver fjerde hviterusser omkom i krigen, i dag bor hver femte på kontaminert territorium. Det blir 2,1 mill. mennesker, hvorav 700 000 er barn. Stråling er hovedårsaken til den demografiske nedgangen. Fylkene Gomel og Mogiljov ble hardest rammet av Tsjernobyl-katastrofen, og dødsraten oversteg fødselsraten med 20 %." (side 119)

Innledningen av boka inneholder den historiske bakgrunnen, og ingen bør være i tvil om hvor stor tragedien faktisk var etter å ha lest dette. Norge ble også rammet i form av forurenset nedbør, noe som var ille nok. Plutselig måtte vi forholde oss til begreper som bequerel, og store mengder med beitende reinsdyr måtte slaktes ned. I motsetning til i Sovjetunionen, hadde vi myndigheter som tok sine forholdsregler og som opplyste folket. Og fordi vi hadde systemer for det, ble det oppdaget at noe "stort" hadde skjedd. Sovjetiske myndigheter gikk ikke ut med informasjon om hva som hadde skjedd før verdensopinionen forlangte det, og selv etter dette var informasjonen sparsom.

Aleksijevitsj´ bok handler grovt sett om to ting: det ene er selve ulykken, som var uhyrlig nok i seg selv. Men det aller, aller verste er alt hemmeligholdet, som gjorde at folk ikke ble informert og dermed kunne ta sine forholdsregler. Det er ikke en gang forsket på følgene av ulykken, slik jeg har forstått det, og ingen vet dermed eksakt hvilke følger atomulykken faktisk fikk. 800 000 vernepliktige soldater og spesialinnkalte ryddemannskaper ble sendt til katastrofeområdet for å rydde opp. De vernepliktige var så vidt ferdige med skolen - de øvrige var i gjennomsnitt 33 år. I ettertid døde mange - hvor mange vet ingen - ofte med vanvittig smertefulle sykdomsforløp. Misdannede barn ble født, kreftforekomsten økte ... Historiene som fortelles i "Bønn for Tsjernobyl" er så sterke at det faktisk krever sterk mage for i det hele tatt å klare å lese bok a.

"Bønn for Tsjernobyl" består av en rekke monologer, der man knapt kan merke at forfatteren i det hele tatt er til stede. Kapitlene har titler som "Monolog om hvorfor folk husker", "Monolog ved en avstengt brønn", "Monolog om kartesiansk filosofi og om å spise kontaminert smørbrød sammen med et annet menneske bare for å slippe å skamme seg" osv. Det er enkeltmennesker som snakker. Det er ryddemannskaper, vernepliktige, enker, familie, barn, jordmødre, offentlige tjenestemenn ... Etter kommunismens fall, noe mange hevder nettopp skyldtes Tsjernobyl-ulykken, turte folk å snakke.

Gjennom monologene får vi innblikk i det typiske sovjetmennesket, der "vi-et" er langt viktigere enn "jeg-et". De involverte, de som kom tett på atomreaktorene og folkene som ble hardest rammet, ble pålagt taushetsplikt av myndighetene. Lenge verserte rykter om at det var CIA som sto bak, og det gjaldt for all del å unngå at fienden skulle kunne bruke dette mot dem. Dessuten gjaldt det å unngå panikk i folket. At man i starten kunne unngå de verste stråleskadene dersom man inntok jod, ble underkommunisert. Og folket skjønte ikke at grøden fra jorda faktisk var kontaminert - forurenset av stråling - og spiste den likevel. Enkelte klarte heller ikke å la være å spise misdannede kalver som ble født i tiden etter ulykken, for det var jo mat det også ... Hvem brydde seg om stråling? Man kunne jo ikke se strålene!

Menneskene som bodde i nærheten av atomreaktorene ble tvangsevakuert. De forlot eiendelene sine under løfte om å få komme tilbake i løpet av få dager. De fikk aldri komme tilbake, og sørget over at alt de eide og hadde var tapt for dem. Den nye sykkelen, pelskåpen de hadde spart til i årevis, den flunkende nye TV`n ... Siden ble husene plyndret av omreisende bander ...

"- Det var som å reise fra en krig ...

Vi grep tingene våre, katten fulgte etter oss hakk i hæl til stasjonen, så den fikk være med. Vi reiste med tog i tjue døgn, de to siste dagene hadde vi bare surkål på glass og kokt vann igjen. Vi holdt vakt ved dørene, en med brekkjern, en med øks, en med hammer. Kan du tenke deg ... En natt ble vi angrepet av banditter. Vi ble nesten drept. Folk dreper for et kjøleskap eller en tv nå. Det var som å reise fra en krig, selv om det foreløpig ikke var noen skyting i Kirgisistan, der vi bodde.

... Vi hadde et fedreland, nå fins det ikke mer. Hva er jeg? Mamma er ukrainer, pappa er russer. Jeg er født og oppvokst i Kirgisistan og giftet meg med en tatar. Hva er barna mine? Hvilken nasjonalitet har de? Vi har blitt blandet alle sammen, blodet vårt er blitt blandet. I passene til meg og barna står det at vi er russere, men vi er ikke russiske. Vi er sovjetiske! Men det landet der jeg ble født, fins ikke. Verken det stedet som vi kalte fedreland, eller den epoken som også var vårt fedreland. Nå er vi som flaggermus. Jeg har fem barn: Eldstesønnen min går i åttende klasse, minstejenta går i barnehagen. Jeg tok dem med hit. Landet vårt fins ikke, men vi fins." (side 94-95)

De som prøvde å gjøre opprør mot fortielsene og hemmeligholdet, ble anklaget for å være provokatører og panikkmakere. Gassmaskene som ryddemannskapene fikk utdelt var så upraktiske at ingen gadd å bruke dem, og når dosimetrenes skalaer ble sprengt fordi strålingen var så formidabel, ble resultatene bortforklart og ignorert. Store mengder vodka ble gitt til disposisjon, for så lenge folk drakk seg fulle var de i og for seg også medgjørlige. Og når det først snakkes om vodka ... Den gangen atomkraftverkene i Tsjernobyl ble bygget, skal visstnok en hel del av sementen og bygningsmaterialene som var beregnet på reaktorene, ha blitt byttet bort mot vodka ... Så kan man saktens spekulere i om dette i neste omgang fikk betydning når ulykken først var et faktum.

En av dem som var med på oppryddingen, hadde også vært i Afghanistan. Men som han sa:

"Da jeg kom hjem fra Afghanistan visste jeg at jeg skulle leve. Med Tsjernobyl var alt omvendt: Det dreper deg først når du er hjemme igjen.

Jeg dro hjem ... Og det var da det begynte ..." (side 108)

Ekstra ille var det da opprydderne etter Tsjernobyl-ulykken kom tilbake til sine ordinære jobber. Her fikk de beskjed om å slutte med å være syke - ellers ville de bli oppsagt. En av dem protesterte. Han gikk til direktøren og sa at "dere får ikke lov til å si oss opp", "vi var i Tsjernobyl", "vi redda dere", "beskytta dere" ... Svaret han fikk var "Det var ikke vi som sendte deg dit."

Og så var det all urettferdigheten ...

"I en ekstrem situasjon er mennesket noe helt annet enn det mennesket de skriver om i bøkene. Det mennesket de skriver om i bøkene, så ikke jeg noe til, jeg traff ikke på noen sånne. Alt er omvendt. Mennesket er ingen helt. Vi kjøpslår alle med apokalypsen. Både store og små. Bruddstykker flimrer forbi i hukommelsen ... Bilder ... Kolkosformannen vil frakte ut familien sin pluss ting og møbler i to biler, og partiorganisatoren ber om å få en ting til seg. Han krever rettferdighet. Men i flere dager allerede - det var jeg vitne til - har en barnehage måttet vente på å bli kjørt ut. Av mangel på transport. For kolkosformannen var to biler for lite til at han fikk pakket ned alt pikkpakket i huset, inkludert treliters-glassene med syltetøy og saltet mat. Jeg så på når de pakket inn i bilene neste dag." (side 158-159)

Kanskje ikke til å undres over at Sovjetunionen falt i denne tiden ... ?

"Sovjetunionen falt ... Styrtet sammen ... Og likevel fortsatte folk lenge å vente på hjelp fra dette store og mektige landet som ikke lenger eksisterte. Vil du høre diagnosen min? En blanding av fengsel og barnehage, det er det sosialisme er. Den sovjetiske sosialismen. Mennesket ga staten sin sjel, samvittighet og sitt hjerte, og fikk rasjoner tilbake. Så kom det an på om man hadde flaks, for noen fikk en stor rasjon, og andre fikk en liten. Men en ting var likt - man fikk den i bytte mot sin sjel. Det vi fryktet mest, var også at fondet vårt bare skulle dele ut sånne rasjoner. Tsjernobyl-rasjoner. Folk var allerede blitt vant til å vente og klage: "Jeg er en tsjernobyler. Jeg har krav på det, fordi jeg er en tsjernobyler." Slik jeg ser på det nå var Tsjernobyl en stor prøvelse for vår ånd ... For vår kultur." (side 193-194)

Kanskje var det vissheten om det store bedraget folket var blitt utsatt for, eller splittelsen i landet, der de som unnslapp atomkraftverkets ulykke faktisk var forbannet og misunnelige på dem som fikk ekstra oppmerksomhet (og penger?) fordi de hadde opplevd Tsjernobyl, samtidig som Tsjernobyl-ofre ble en pariakaste i landet (strålingen kunne smitte, man skygget unna) ... Ikke vet jeg ... Men mye av dette kommer til uttrykk blant dem som får uttale seg i "Bønn for Tsjernobyl". Igjen og igjen ...

"- Det er en alvorlig ulykke. Etter mine beregninger (jeg hadde allerede drøftet det med noen i Moskva og regner på det) er en radioaktiv søyle på vei mot oss. Mot Hviterussland. Det må øyeblikkelig iverksettes forebyggende jodbehandling for befolkningen, og alle som bor i nærheten av verket, må evakueres. Folk og dyr i en radius på 100 kilometer, må flyttes.
- Jeg har allerede fått rapport, sier Sljunkov. - Det var en brann der, men den er slukket.
Jeg klarer ikke å beherske meg.
- Men det er bedrag! Åpenlyst bedrag! Enhver fysiker kan fortelle deg at det brenner opp fem tonn grafitt i timen. Du kan jo bare tenke deg hvor lenge reaktoren kommer til å brenne!" (side 319)

Det verserte mange rykter om at kontaminert mat fortsatt ble solgt til folket. At staten faktisk lurte dem. En familie valgte å kjøpe det dyreste kjøttet - "for sikkerhets skyld". Siden viste det seg at det nettopp var det dyreste kjøttet som inneholdt mest stråleskadet kjøtt. Myndighetene gikk nemlig ut fra at de færreste hadde råd til så mye dyrt kjøtt, og da var det kanskje greit å fordele det litt i det dyreste kjøttet ... ? Sa ryktene ... Ville det kanskje bli hungersnød i tillegg dersom man skulle bli nødt til å kaste alt kjøttet?

Fem år etter ulykken var kreft i skjoldbruskkjertelen hos barn tretti ganger vanligere enn tidligere (side 327), og man begynte å registrere medførte utviklingsfeil og sykdommer. Ti år etter ulykken var hviterussernes gjennomsnittlige levealder forkortet til 55-60 år ...

"Jeg tror på historien ... På historiens dom ... Tjernobyl er ikke over, Tjernobyl har så vidt begynt ..." (side 327)

Det er et forferdelig skremmebilde som tegnes i Svetlana Aleksijevitsj´ bok "Bønn for Tsjernobyl"! Boka kom ut på russisk allerede i 2005. Gjennom å gi så mange stemmer spalteplass i boka, får vi et solid innblikk i hvordan Tsjernobyl-ulykken rammet et helt folk. Og vi skjønner at siste ord ikke er sagt i denne saken. Så annerledes alt ville ha vært dersom det hadde vært mer åpenhet rundt det som skjedde den gangen! Vi lever i en moderne tid, men likevel mangler vi mulighet til å få den fulle og hele sannheten rundt konsekvensene av ulykken. Forfatteren har gjort en formidabel jobb når hun har intervjuet mengder med berørte mennesker over flere år. Her er det nettopp de som med egne ord forteller det de har opplevd, og det er sterke historier vi får høre. Hvordan kan man forholde seg til radioaktiv stråling når man ikke får informasjon om risikoen? For mange ble strålefaren nærmest science fiction. De klarte ikke å forholde seg til at de sto overfor en reell fare. Dermed ble virkningene av ulykken dobbelt ille. Det var ille nok at reaktoren eksploderte og sendte ut masse radioaktivt støv som kom ned som regn over store områder. Men det hadde ikke trengt å bli så ille som det ble dersom sovjetiske myndigheter hadde gått ut med informasjon og advarsler. Fagfolkene visste jo hvor farlig radioaktiv stråling var - også på midten av 1980-tallet! De menneskelige lidelsene i kjølevannet av atomreaktorulykken er nesten uten sidestykke i historien. I alle fall når man snakker om følger av moderne teknologi!

Nå som Svetlana Aleksijevitsj har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur, vil nok det føre til at flere enn ellers leser hennes bøker. "Bønn for Tsjernobyl" er en viktig bok på flere plan. Boka er lærerik, opplysende og interessant - både for den som ønsker å forstå hva som skjedde i Tsjernobyl og for den som ønsker å skjønne hva som kjennetegner det typiske sovjet-mennesket. Måten forfatteren formidler historiene på, der hun tilsynelatende har gjort seg selv overflødig og lar menneskene fortelle sine historier uavbrutt, gjør noe med en som leser. Man kommer tett på dem som forteller. Alle historiene om sterk kjærlighet - både til menneskene, dyrene og jorda - etterlater leseren nesten som et vrak etterpå ... Dette er uhyggelig sterk lesning! Og det er en bok som forandrer deg som menneske. Dette er ikke en bok man leser i full fart. Her gjelder det å bruke tid, slik at historiene rekker å synke inn før man går videre.

Avslutningsvis vil jeg nevne at boka er fantastisk skrevet. Her må oversetteren ha gjort en formidabel jobb!

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna".

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp.

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael.

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham.

• Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

• Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi.

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst.

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent!

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Hei! Den er solgt. :-)

Den boka har jeg ikke hørt om før, artig at du skulle lese den mens jeg leser Gapestokken. Jeg har også lest flere av hans bøker med glede.

Oktober er brystkreftmåned og november er prostata - og testikkelkreft måned. Lurer på hvem som har bestemt hvilken måned som setter fokus på de sykdommene. Men uansett, begge er måneder og sykdommer som er viktig å sette fokus på.

På tirsdag ble jeg ferdig med Evna av Siri Pettersen. Og jeg leser fremdeles i Miss Peregrine's Home for Peculiar Children, og jeg har begynt på Edgewise av Graham Masterton (selv om Halloween er over leser jeg ekstra mørk litteratur rundt Halloween og i tiden etterpå siden det er for tiden mørketid:)

Og blir det tid til overs skal jeg begynne på Om høsten av Karl Ove Knaugsgård. Jeg digget Min kamp bøkene hans så håper han har litt av den samme tonen i denne boka.

Ser du leser true crime bøker. Leste mye av det før men det er dog lenge siden og en sjanger jeg har lyst til å lese av igjen. Som deg er jeg fascinert av seriemordere og tragiske mordsaker. Grusomme greier, men det er spennende å lese om:)

God helg:)

Synd at boka ble for forutsigbar etter en skikkelig pangstart ...

30 år gammel forsvinningssak
Max Fjellanger har i de siste årene bodd i USA, og han drar tilbake til Telemark for å delta i en venns begravelse. Han er privatetterforsker, og han skal nå ta farvel med en gammel venn fra fortiden. Etter hvert finner han ut at vennens dødsfall er mistenkelig og han setter i gang sin egen etterforsking tilfeldigvis sammen med bibliotekaren, Tirill Vesterli. Med hverandres kunnskap tvinnes de i et samarbeid og samtidig må Max slite med sine indre demoner. Det var en grunn til at han forlot Norge, i håp om å glemme. Etter hvert som de forsker på saken, tar det stadig mørkere vending. Hva har kameratens død med en stavkirke, folketro og et gammel sagn med hverandre å gjøre og har de noe med hverandre å gjøre i det hele tatt? Max blir møtt av tung taushet fra hjembygda. Vil noen fortelle noe eller er de for redde?

Mange hadde lest denne boka før meg og rost den opp i skyene. Det gjør meg ekstra skeptisk til bøker som får mye skryt, for som regel når jeg har lest en bok som er hauset opp så har jeg ikke samme syn på saken. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Til tross for at jeg ikke ble like overrasket og begeistret som andre, så var dette god underholdning. Djevelens giftering består av sagn, overtro og mystikk, elementer som jeg har sansen for og en del undertoner som bygger opp historien, men dessverre blir det for lite av det i lengden. Det er heller ikke noe nytt å bruke en etterforsker som sliter med sine indre demoner, men denne karen var dog ikke alkoholisert, noe som manglet. Fleste etterforskere i bøker generelt har en god dose indre demoner å håndtere og hiver inn en mengde alkohol for å glemme. Så det er litt uvant å lese om en etterforsker som er nykter. Max minner meg litt om etterforskeren til Karin Fossums bøker, Konrad Sejer. En person som er varm, realistisk og tålmodig.

Ikke alle karakterene passer inn
Til tross for at boka inneholder både mystikk og sagn, var det noe som manglet. Personlig savnet jeg mer driv og overraskende vendinger. Det gikk noe tregt i enkelte partier og mye var altfor forutsigbart. Savnet også mer liv og bekjentskap med noen av karakterene som hadde lett for å havne i bakgrunnen. Skulle ønske at noen av dem kom tydeligere frem. Noen av dem ble nærmest som skygger. Selv om Max er en utadvendt fyr som har lett for å prate med folk, så føltes samarbeidet med bibliotekaren på en måte litt malplassert. Hverken personligheten hennes eller kunnskapen hennes er ikke nok til at samarbeidet deres blir troverdig. Det hele blir vel tilfeldig og de passer ikke helt sammen som team. Forskjeller kan styrkes som et team, men ikke i dette tilfellet.

Bokas styrke
Bokas høydepunkt er begynnelsen, og jeg skulle ønske fortsettelsen beholdt den samme tonen utover innholdet. Samme mystikken og den intense oppbygningen, men istedet dalte det ned og ting ble rolig, litt vel rolig. Skulle ønske forfatteren beholdt den samme gåtefulle undertonen hele veien. Men som leser kan man jo ikke få alt. Savnet også å få vite enda mer om sagnet som ble nevnt. Vet at sagn ikke nødvendigvis er sant, men det er et spennende tema; folketro og sagn. Spesielt elsker jeg japansk folketro og sagn fordi de er skikkelig ekle og mørke, og skulle ønske også at vårt land hadde like spennende sagn. Jeg skulle ønske at sagnet i boka fikk større rom for å bygge opp enda mer uhygge. Fikk også sansen for hvordan forfatteren beskrev den norske skog i begynnelsen. Det var nesten som å være der selv. Skulle bare ønske at resten av boka var like levende.

God underholdning
Djevelens giftering er ingen minnerik bok som setter sine spor, men gir god underholdning der og da. Forfatteren er dyktig til å beskrive sted og omgivelser. Skulle bare ønske at persongalleriet var sterkere. Levende og intens begynnelse, og mystikken burde få større plass.