Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin måte å lære bort lesing og navn på farger.

En vampyrfamilie på tre er i ferd med å pusse opp på innsiden av slottet ved å sprite opp veggene med litt farger. Men problemet er at det er så mange farger å velge mellom at det er vanskelig for dem å bli enige om og bestemme seg for hvilke farge som skal havne på veggene. Det er ikke alltid like lett å velge med tanke på at det er så mange fine farger å velge mellom, og alle i familien må jo bli fornøyde med fargen som skal dekorere veggene. Hva er deres farge og stil? Er det rødt, oransje, gul, grønn, turkis, blått, lilla, rosabrun, hvitt, grått, eller svart, eller skal de gå for mange forskjellige farger? Vil de tre familiemedlemmene bli enige om valget, eller kommer de til å ha det som de alltid har hatt det?

Kreativ og annerledes læremåte
Hver ny dobbelside er dedikert til en ny farge. I rammer er det en liten tekst med rim og store bokstaver slik at det passer lett som høytlesning for barn. Sammen med foreldrene kan også barn være med å peke ut objekter som noen av figurene som dukker opp i illustrasjoner, ber deg om å finne. Finn tomater, finn et glass melk, finn tekanna og lignende leteoppgaver. På denne måten lærer barn både navn på farger som eventuelt skal males på vamyrenes vegger og navn på objekter som ligger strødd omkring på gulvet, i trappa, i en vinduskarm, i et bilde, hvor som helst ... så her gjelder det også å være litt observant. Jeg liker spesielt godt Tv - skjermen i rommet som skifter bildet på hver side hvor det dukker opp kjente filmer og ikoner. Det er litt morsomt, spesielt for oss voksne som kjenner til filmene og ikonene som dukker opp i skjermen.

Illustrasjonene i boka er spennende og jeg liker stilen, kanskje noe småskummelt for de små? Dette er en kreativ og oppfinnsom måte å lære navn på farger, og gjør det eventuelt lettere å huske hva ting generelt heter. Det lille ekstra er at man blir spurt underveis om å finne bestemte objekter som ligger strødd omkring inne i slottet. Selv er jeg nok altfor gammel for denne type bøker, men likevel syntes jeg det var underholdende. Ikke akkurat lære navn på fargene, noe jeg selvfølgelig har lært meg for mange år siden, men likte å lete etter bestemte objekter, og jeg liker også illustrasjonene veldig godt, kombinasjonen av søtt og kanskje noe småskummelt for andre. Dette er en annerledes bok å lære på, og som også kan engasjere mer enn en vanlig skolebok som eventuelt blir brukt på barneskoler. Multikunstneren Mona Fossdal er både grafisk designer og illustratør, og jeg liker stilen hennes veldig godt, både figurene, bakgrunnene. Det er både stemningsfullt og stilig, og man får lyst til å gå inn i boka og utforske mer av slottet fordi nysgjerrigheten vekkes til live.

Hyggelig lesestund
Det er ikke så mye mer å si om boka da den er såpass tynn. Men dette er en fin bok for småbarnsfamilier som vil gjøre noe hyggelig sammen, og samtidig lære bort barna noe i koselig samvær. Man lærer rim, navn på farger og finne ulike objekter som noen figurer spør etter. Det er et søtt, kreativt og annerledes lærebok. Forfatteeren gjør det også lettere å huske navnet på fargen ved å farge veggene den fargen det gjelder i teksten, slik at barna får det både gjennom tekst og visuelt. Det er et effektivt hukommelsestriks, vil jeg tro. Dette er en fin måte å lære noe på en gøy og annerledes måte. Det gjør det lettere å huske for de minste enn når man lærer av en vanlig tekstbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Elena Ferrantes debutbok på norsk!

Litt om forfatterskapet til Elena Ferrante

Ingen vet hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante, og dette har ført til at spekulasjonene ingen ende vil ta. Hvem er denne forfatteren som skriver så drivende gode bøker? Det er som anmelderen i Aftenposten skrev i sin anmeldelse av "Kvelande kjærleik" 24. februar i år - at "Elena Ferrantes forfatterskap er uten svake punkter". Hun mener også at forfatterens anonymitet er en sterkt medvirkende grunn til suksessen. Dette siste er jeg ikke helt enig i. Bøkene står nemlig godt på egne bein! Napolikvartetten er et litterært vidunder, og bøkene som forfatteren skrev forut for denne har vist seg å holde like høy kvalitet.

Det som i alle fall er sikkert er at så lenge vi ikke vet hvem forfatteren er - heller ikke om forfatteren er en mann eller kvinne - kommer forfatteren aldri "i veien for" vår tolkning av bøkene. Jeg er nemlig ganske sikker på at forfatteren bak bøkene ville fått hele sitt liv endevendt i media dersom vi hadde visst hvem han eller hun er, og at det fort kunne ha blitt en debatt ala den vi har opplevd i Norge rundt Vigdis Hjorth og om etikkens plass i litteraturen. Det kan bare ikke være mulig å skrive om skilsmisse, utroskap, mors og fars svik, sjalusi etc. på den måten Ferrante gjør, uten å ha opplevd noe av dette selv.

Det som gjør at Ferrantes bøker slår så godt an, i alle fall blant lesere på min alder, er måten Ferrante gjør temaene om til noe universelt, samtidig som vi kjenner på ektheten i historiene og følelsene som beskrives. Dessuten er det Nobelpris-kvalitet over tekstene! (Og det får meg til å lure på om det er mulig å få denne prisen uten å avsløre sin identitet ...)

Suksessen med Napolikvartetten, som opprinnelig kom ut i Italia i årene 2012 - 2014, og som kom på norsk i 2015-2016, har ført til at interessen for bøkene som ble utgitt forut for dette, har økt betydelig. Samlaget har så langt utgitt tre av disse bøkene:
- "Svikne dagar" (kom ut i Italia i 2002 - "I giorni dell´abbandono")
- "Den dunkle dottera" (kom ut i Italia i 2006 - "La figlia oscura")
- "Kvelande kjærleik" (kom ut i Italia i 1992 - L´amore molesto")

Og det er to bøker til - "La frantumaglia" (2003) og "La spagga di notte" (2007) - som vi kan glede oss til de norske oversettelsene av!

"Kvelande kjærleik" er forfatterens debutbok, og den kom ut i Italia i 1992. Denne boka ble første gang utgitt på norsk i 1994, og da med tittelen "Hjemreise". Det tok ti år før den neste boka kom ut.

Om "Kvelande kjærleik"

"Mor mi drukna natt til 23. mai, på fødselsdagen min, i havet rett utanfor ein stad dei kallar Spaccavento, nokre kilometer frå Minturno." (side 7)

Da moren ble funnet hadde hun kun på seg en raffinert brystholder, noe som sto i sterk kontrast til hennes ellers sparsommelige liv. Klærne hun måtte ha lagt fra seg på stranda var borte.

Moren pleide å besøke datteren sin Delia, bokas jeg-person, i alle fall en gang i måneden. Delia bodde i Roma, mens moren bodde i Napoli. Moren pleide å bli i noen dager, og brukte tiden til å vaske leiligheten fra gulv til tak, og rydde. Dette fikk Delias irritasjon til å stige, og da pleide moren å pakke sammen og dra. Det var særlig det at moren var så sosial som irriterte henne ...

I begravelsen møter mange opp, men ikke faren deres, som moren hadde vært skilt fra i mer enn tyve år. En som derimot dukker opp er Caserta, en mann som på mange måter var skyld i skilsmissen. Han forsvinner - i likhet med alle de andre i begravelsen - like plutselig som han kom. Tilbake står Delia med nøklene til morens leilighet, moren som hun konsekvent omtaler som Amalia, og med et oppdrag som går ut på å tømme leiligheten for ting som betyr noe, si opp leieforholdet og slå av strømmen. Her hadde moren bodd helt siden hun og døtrene ble kastet ut av faren fordi moren ønsket å separere seg. Hvem var hun egentlig, Amalia? Og hva slags liv levde hun? Hva skjedde den dagen hun døde? Tok hun livet av seg, eller druknet hun? Hadde hun en elsker? Hvem var han i så fall? Caserta?

Delia følger gamle spor for å finne noen svar. Moren som mens hun var gift med faren hennes aldri kunne forskjønne sitt utseende, fordi dette ble sett på som et ønske om å vekke begjær i andre, en slags forberedelse til utroskap (side 31) ... Moren som aldri kunne le høyt, fordi faren ble avsindig rasende over at hun på den måten oppnådde oppmerksomhet fra andre ... Moren som aldri kunne gjøre noen ting uten at faren slo ... Selv ikke etter at hun gikk fra ektemannen som hun hadde tre døtre med, lot han henne være i fred. Han spionerte på henne og Caserta når de gikk ut for å spise, for å gå på kino og annet. Og hele familien, særlig onkel Filippo, så ned på henne fordi hun hadde valgt skilsmisse fremfor å bli hos sin voldelige og sykelig sjalu ektemann. Hvilket liv hadde hun egentlig? Fikk hun oppleve noe som var vakkert?

Vi får innsikt i et meget vanskelig mor-datter-forhold, der det viser seg at det meste er snudd på hodet. Her var det nemlig ikke moren som svek datteren, men datteren som svek moren. Eller var det det? Hvor mye ansvar kan man legge på skuldrene til et lite barn, som på naivt vis røper morens elsker eller beundrer? Det som er sikkert er at moren lengter etter datterens kjærlighet, og at datteren lengter etter morens kjærlighet - uten at noen av dem er i stand til å gi hverandre dette. Symbolet på dette er på et vis gaven som moren har kjøpt til datteren, men aldri rakk å gi henne. Det handler om en vakker kjole og nydelig undertøy, som moren antakelig brukte før hun døde. Hvor slutter moren og hvor begynner datteren, og vise versa? Oppi det hele dukker faren opp. Han som forbitret ble igjen etter at kona og barna forlot ham, og som i alle år har malt sigøynerkvinner i forførende situasjoner. Han som aldri tålte at hans egen kone skulle fremstå som et seksuelt vesen, men som til gangs lar det erotiske komme til uttrykk i sin egen form for kunst ...

Mens Delia prøver å løse gåten rundt moren Amalia, løser hun kanskje først og fremst gåten Delia og kommer litt nærmere seg selv ... i en familie der de alle - voksne som barn - ble ødelagt i kjærligheten. Moren som ønsket å være nær datteren sin, klarer aldri å oppnå dette. Ikke en gang da Delia innviet henne i hvor hun hadde sitt hemmelige sted i ungdomstiden, klarer moren å møte henne.

"Kanskje ville eg etablere ein nærleik mellom oss som aldri hadde vore der, kanskje ville eg på min forvirra måte la henne få vite at eg alltid hadde vore ulykkeleg. Men ho lot ikkje til å bry seg om anna enn det komiske ved at eg hadde hange der over tomrommet, i ein skranglete heis." (side 23)

Det er med et irritert blikk Delia betrakter de nyrike i sin hjemby Napoli.

"Kvinner sperra inne i ein by der dei før var blitt forderva av armod og no av pengar. Eg kjende irritasjonen stige i meg berre ved å sjå og høyre dei. Dei oppførte seg overfor denne mannen slik far min alltid hadde innbilt seg at kvinner oppførte seg, slik han hadde innbilt seg at kona hans oppførte seg med det same han snudde ryggen til, slik kanskje Amalia sjølv hadde fantasert om å oppføre seg heile sitt liv: ei verdsvand kvinne som bøyer seg utan å vere nødt til å sette to fingrar mot utringinga i blusen, som legg det eine beinet over det andre utan å bry seg om skjørtet, som ler rått, overlesser seg med kostbare saker, fløymer over med heile kroppen i ein vedvarende straum av seksuelle invitter og går rett i ein kappestrid med menn på den obskøne arenaen." (side 67)

Gradvis går det opp for oss hvorfor det har blitt slik at Delia i en alder av rundt 40 år aldri har stiftet familie, og kanskje aldri har opplevd kjærlighet i sitt liv. I en verden der alt som er naturlig må fortrenges fordi det er farlig og kan få uante konsekvenser, der er det vanskelig å riste dette av seg selv når man faktisk er fri. I jakten på Caserta for å finne svaret på gåten Amalia, finner hun i grunnen ikke annet enn det skitne. Fordi mannen er i ferd med å bli dement og har mistet flere av sine naturlige grenser ...

"Kvelande kjærleik" er en bemerkelsesverdig roman som får meg til å tenke på kjærlighetens pris. Det å gjøre seg sårbar, å være beredt på å tape selv når man har satset alt, på å våge å leve før det er for sent ... Romanen handler også om å måtte innse at man kanskje ikke har falt så langt fra stammen som man ønsker å tenke. Jeg så f.eks. flere likhetstrekk mellom Delia og hennes far, enn mellom Delia og hennes mor. Begge er kunstnere, begge lever alene og begge har - dog i ulik grad - forakt for å eksponere seksualitet offentlig. Vi merker det på måten Delia betrakter omgivelsene. Eller kanskje har hun "bare" dette doble i seg - skamfølelsen ved å skulle være ved det typisk kvinnelige, det å delta i livets "letthet" - tynget som hun er av livets alvor. Mer enn dette har hun ikke klart å rive seg løs, og derfor klarte hun aldri å nærme seg moren sin i voksen alder, og opplevde at moren var "obskøn" bare hun lo frivolt. Det hele kan sammenlignes med å komme løs fra en sekt eller en streng religion. Man blir aldri virkelig fri, selv om man bryter ut ... Å gjøre noe som bryter med det man har lært, vil alltid være forbundet med skam og tvil.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.

Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting).

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem.

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart.

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri.

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt.

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ...

"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ...

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ...

Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat.

Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste!

Det er bedre å bo alene, eller?

Single White Female er kanskje en underlig tittel for en bok, men i følge forfatteren er Single White Female blitt til et utrykk som han beskriver på denne måten i forfatterens notat baki boka, og slik beskriver han uttrykket: When a woman is imitated too closely, or her clothes are secretly borrowed, or her boyfriend is stolen by a friend, she's been Single White Femaled.

Spennende konsept
Allie blir oppringt av en ukjent kvinne midt på natta. Den ukjente kvinnen vil snakke med kjæresten hennes som sover søtt ved siden av henne. Etter mye om og men får hun vite at det er en kvinne som Sam har vært utro med og det får Allie til å se rødt. Hun kaster ham selvfølgelig ut midt på natta. Det er dyrt å bo i en leilighet på Manhattan, New York, derfor velger Allie å sette inn en annonse et sted og søke etter noen som hun kan dele leiligheten med slik at det blir billigere. En kvinne som heter Hedra blir den utvalgte. Hun er smånervøs og sjenert, og er den rake motsetningen av Allie. Allie svært selvsikker, vet godt at hun er pen, har flott stil og hun vet at mange misunner henne. Hun er kanskje på grensen til å være narscissistisk, ikke bare på grunn av selvtilliten, men hun har også for vane å tenke svært nedlatende om andre, i hvert fall de fleste. Men hun og Hedra gåt godt overens og tror at det å bo sammen med hverandre vil gå fint. Allie og Hedra bor sammen selv om de er som natt og dag. De er deres rake motsetninger. Allie den vakre og selvsikre, mens Hendra er naturlig og noe småblyg. Til tross for fin, nytt samboerskap og fint å ha en person å dele husleia med, blir ikke Allie kvitt Sam som stadig oppsøker henne og som vil ha henne tilbake. Hun er skeptisk og i tvil om hun klarer å motstå ham. Atpåtil blir hun plaget av mystiske og slibrige telefonoppringninger uten å vite hvem oppringeren er. Allie føler seg ikke lenger trygg i sin egen leilighet, spesielt når hun legger merke til at Hedra blir mer og mer lik Allie, både i væremåte og stil ... Bør hnn være bekymret?

En kjent tittel
Dette er en kjent thriller for oss som har lest og sett mye av denne sjangeren. Boka ble utgitt i 1990 og to år senere ble den filmatisert med Bridget Fonda, Steven Weber og Jennifer Jason Leigh som er de mest kjente på rollelista. Et filmselskap ble tidlig interessert i konseptet mens John Lutz skrev boka. Jeg så filmatiseringen flere ganger da den ble ofte sendt på Tv før i tiden, for syntes at filmen på den tiden var både creepy og fengslende. Da jeg så den som ung visste jeg ikke at den var basert på en bok. Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen senere, så denne gangen ble det litt omvendt, men følte ikke at det ødela noe, for boka var veldig spennende i seg selv. Filmatiseringen er litt annerledes enn boka, noe som ofte skjer i filmatiseringer, og noen scener jeg husker godt, ble gjort om litt annerledes. I 2011 kom nyversjonen som heter The Roommate og den skal jeg selvfølgelig ikke se. Jeg har sett noen remakes, og bare noen få er gode, men foretrekker alltid originalfilmene. Jeg skjønner heller ikke helt vitsen med nyversjoner. Tåler ikke folk gamle filmer lenger? Jeg synes ikke at nyversjoner er "ekte" filmer, men det er min mening.

Jeg likte atmosfæren i boka veldig godt. Mørk, dystert og mye mystikk, og jeg hadde heller ikke noe i mot at den var litt "dirty" uten å overdrive. Jeg hadde også sansen for John Lutz fortellerstemme. Den er lett og ledig. Han overdriver ikke, får atmosfæren og mystikken til å vare, noe som er sjeldent, kapitlene er korte og effektive, og man får stadig lyst til å lese mer fordi persongalleriet er spennende i seg selv. Jeg ville ha lest ut boka fortere hvis jeg ikke hadde andre bøker å lese i ved siden av. Leser bøker veldig fort, men det er lenge siden sist jeg leste så kjapt. Skulle se noe på Tv, men glemte både tid og sted, noe som også er sjeldent, så jeg ble skikkelig dratt inn i den siste halvdelen da ting virkelig begynte å ta seg opp. Det ble rett og slett maratonlesing!

Single White Female er en innholdsrik, pussig, vågal og småvulgær psykologisk thriller som man nesten blir besatt av. Begynnelsen er litt treg og det gjorde ikke noe. Jeg forlanger ikke action og at noe skal skje hele tiden, heller, men følte denne gang at det tok litt tid før noe begynte å skje. Men som belønning for den ventetiden, blir man godt kjent med persongalleriet på godt og vondt. Det er sjeldent i dagens thrillere da forfattere virker å være mer opptatt av twisten på slutten istedet for å gi karakterer dybde, som i denne thrilleren som ble skrevet i begynnelsen av 90 - tallet. Dette var artig, spennende og crazy lesing, og den ga meg mersmak på John Lutz forfatterskap. Jeg har bestilt og venter på denne boka av ham; Darker Than Night, og jeg gleder meg til å lese mer av ham. En morsom tanke er at jeg bor alene i en leilighet, og til tider kan det være ekstremt kjedelig, men det er i det minste trygt. Jeg slipper å bekymre meg og være redd for å bo med noen jeg knapt kjenner.

PS: På baksideteksten står det at leiligheten Allie deler den med noen som heter Hendra, men det er og skal være Hedra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke alle bøker man går overens med og det gjorde jeg ikke med denne, men jeg ga den et rettferdig forsøk siden jeg aldri gir opp bøker.

Noen bøker er mer kompliserte eller komplekse enn andre. Denne er en av dem og det av mange grunner. Roy Bast er en noe stusslig type. Han vet selv han er overvektig og synes selv han burde ha gjort noe med det, men han er opplsukt av andre ting istedet. Han er også opptatt av å holde livet sitt i gang på en eller annen måte. Samtidig er han satt på en ny sak. Unge, vakre og populære Ada Dahl er forsvunnet. Kommer de til å finne henne og hvis de finner henne, er det da for sent?

Ikke alltid like lett å gå overens med bøkene man leser
Hver gang jeg begynner å lese en ny bok prøver jeg alltid å ikke ha noen forventninger i det hele tatt og noen ganger blir jeg veldig skeptisk, og prøver også å skyve det til side. Men med denne boka var den skeptiske leseren allerede på plass, og likevel liker jeg å gi bøker en sjanse, for man vet jo aldri. Med denne slet jeg veldig på mange måter. Til tider var den svært uengasjerende og underveis ble leseopplevelsen forvandlet til tvangslesing med et mål om å bli ferdig. Det er ikke bra, men ofte klaffer man ikke med en bok. Det er ikke første eller siste gang det skjer. Det er hverken forfatterens eller leserens feil. Det er litt som det samme som i et forhold at det har med "kjemi" å gjøre. Noen ganger stemmer denne kjemien og andre ganger ikke.

Det mest interessante med denne boka var Roy. Det var ikke lett å bli klok på ham, men samtidig får man stor sympati for ham selv om han er ganske så patetisk. Han er misfornøyd med kroppen og drikker ofte. Faren hans var alkoholiker og skapte mye bråk i hjemmet. Roy føler ikke at han mestrer jobben og han føler seg heller ikkeengasjert, og han vet ikke hvor han har kollegaene hans bestandig. Noen ganger er de støttende og er der for ham, andre ganger ikke. Han blir lik vis på om de respekterer ham eller ikke. Han føler seg ofte malplassert både i sin egen kropp, i sin egen jobbstilling og blant andre mennesker. Det virker som de liker ham, men de stoler ikke helt på hans dømmekraft. At han jobber i politiet og samt drikker er ikke spesielt originalt i krimsjangeren, men han skiller seg ut likevel for han fremstiller seg ikke som en tøff og badass aktig type som fleste etterforskere og politifolk i krimsjangeren har for vane å gjøre. Han er av den bløte typen, og prøver å redde sitt eget skinn på sitt eget vis. Av og til må man lyve for å redde seg selv når ting baller seg på.

Foretrekker alvorlig og mørk krim fremfor humor
Jeg liker krim fremdeles og leser det ofte, men personlig foretrekker jeg ordentlig og mørk krim, fremfor humor og satirer, som denne boka er på grensen til. Jeg liker ikke komediesjangeren generelt, hverken i bokformat eller på film for ofte bruker de en form for humor jeg ikke liker, barnslig type humor. Av humor foretrekker jeg rikelig sarkasme, hvis man først skal by på humor. Satirer synes jeg ikke er så morsomme og blir ofte en anstrengt opplevelse og man blir mest sliten istedet for å synes at det er "moro". Det opplevde jeg også med denne boka. Jeg liker også bedre strammere oppbygging og tema, for her er det mye som er diffust og uklart. Mener ikke at jeg trenger å få alt inn med teskje, altså, men savner et mer konkret innhold.

En forutsigbar historie er en annerledes krimbok selv om forlaget stempler den som en roman. Den er skrevet på en annerledes måte, derfor kan skille mellom roman og krim gli litt over hverandre. Likte godt at persongalleriet besto av litt rare personligheter, og samholdet mellom dem på godt og vondt. Men ellers var historien i seg selv veldig tungtrødd og til tider svært uengasjerende. Jeg foretrekker alvorlig og mørk krim (jo mørkere, desto bedre) fremfor humor. Denne boka kommer nok til å treffe og gå overens med andre, men den traff ikke meg. Jeg liker sære ting, men dette ble vel tørt og sært. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Smånteressant innblikk i døden, også for oss som ikke tror på liv etter døden.

Michael Winger er kjent som en av de nyeste av de klarsynte i Tv-programmet Åndenes Makt. Før det var han med og vant et Tv-program som het Jakten på den 6.sans, hvor Tom Strønnæss også var programleder. Winger er ung, men har opplevd mye med sine evner. Han har blant annet bidratt til å hjelpe politiet med forskjellige forsvinningssaker. Han kan peke ut et område på et kart hvor den savnede eventuelt kan være. Hans samarbeid med politiet minner meg litt om Tv-serien Medium som gikk på Tv for noen år siden. Han har også vært healer for selveste Lars Monsen.

Noen har flere eller sterkere sanser enn oss andre?
I Døden er bare begynnelsen beskriver han hvordan han kommuniserer med de døde, hvordan de ser ut når han kommuniserer med dem og hvordan han selv opplevde en døden nær opplevelse da han var en liten gutt. Han beskriver tryggheten og bekymringene som forsvinner når man er i ferd med å dø. Han beskriver hvordan energien lever videre og inntar i en ny kropp, når det forrige skallet dør. Å lese om dette er hinsides, spesielt når man selv ikke er religiøs og ikke har noen form for tro på livet etter døden. Selv om jeg ikke er religiøs synes jeg temaet om det overnaturlige, hjemsøking og slikt er uansett interessant, så det spiller ingen rolle om man tror på det eller ikke. Det skader ikke å lese om ting som er interessant, heller. Slik er det med selvhjelpsbøker også. Jeg leser dem av og til, ikke fordi jeg er naiv og tror de vil hjelpe på noen måte, men jeg liker å lese om temaer som interesserer meg. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg sett på Tv-programmet Åndenes Makt helt siden begynnelsen, så det ga meg enda en grunn til å lese boka.

Ung mann med mye erfaring
Winger er ingen gammel mann, men han har allerede opplevd mye. Opplevd mye som vi andre ikke er i stand til å forklare eller å forstå. Selv om jeg ikke er en person som tror på alt, er noen temaer interessante likevel. Jeg er for eksempel veldig fascinert over og interessert i det overnaturlige og hjemsøking. Synes det er utrolig spennende å lese om og har også sett på mange dokumentarer om det. Dessuten liker jeg å undre meg over ting. Man trenger heller ikke alltid å forstå alt og man trenger mysterier av og til. Det er lov å være nysgjerrig på ting man ikke tror på, og også når man ikke forventer svar på alt. Dette er heller ingen bok som skal tvinge folk til å tro på noe de ikke vil, men det er om Wingers personlige opplevelser når det gjelder livet etter døden, hans kommunikasjon med de døde, og hvordan han sanser og ser ting vi andre ikke legger merke til.

Til tross for spennende tematikk var ikke Michael Wingers skrivestil spesielt originalt eller tankevekkende for min del. For jeg opplevde oppbybbingen av boka som veldig monotont i lengden. Skrivestilen er veldig rett frem og kan til tider oppleves som veldig uengasjerende og kanskje også noe gjentagende. Fin bok, men ikke spesielt tankevekkende eller en bok som setter spor etter seg, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er.

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med.

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket.

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende.

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet.

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet.

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv.

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom for alvor frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt.

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere.

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det.

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren.

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv.

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv.

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene?

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv. ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen!

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Interessant villmarkseventyr fra en forfatter som også er hundekjører.

Foreldrene til unggutten Brian er nyskilte og han er på vei til faren sin. Han får også for første gang reise dit med fly. Det er bare han og piloten på reisen. Gutten på tretten år synes det er både skummelt og spennende. Før avreisen gir moren hans en liten øks å ha med seg på turen som en reisegave og han henger det fast i beltet. Flyturen går fint helt til piloten oppfører seg rart og det går opp for gutten at han er syk. Piloten får et massivt hjerteinnfarkt og det er ikke noe gutten kan gjøre for ham siden han er såpass ung. Flyet styrter og gutten overlever. Kald av elven og med overivrige mygg, prøver han å overleve den nye tilværelsen. Det hjelper heller ikke at en bjørn lusker rundt i nærheten. Kommer han til å overleve villmarken i Canada og bli gjenforent med foreldrene sine noen gang igjen eller er alt håp ute, til tross for at han overlevde en flystyrt?

Godt med en bok om villmarkseventyr til en forandring
Jeg leste en del Jack London før i tiden, og siden det er såpass lenge siden sist jeg hadde lest villmarkseventyr, følte jeg at det var på tide å gjøre noe med det, og jeg angrer ikke. Dette er ikke en bok full av action selv om konseptet kan virke sånn. Dette er en bok som er fortalt på en stilleferdig og nøytral måte, uten overdrivelser. Forfatteren Gary Paulsen tar seg tid til å beskrive omgivelsene til punkt og prikke. Han beskriver kulden, den innpåslitne myggsvermen, mørket, stillheten, håpløstheten og farene på en troverdig og stemningsfull måte. Av og til er det som å være der selv. Det er også umulig å ikke forestille seg selv hvordan man ville ha håndtert en slik situasjon i en så ung alder. Det er vanskelig å se for seg.

Rolig og fin tempo
For noen vil nok Hatchet bli for stillegående til et villmarkseventyr å være. For min del var det et passende tempo. Forfatteren vinner på beskrivelser. Man føler både på ensomheten, frykten og kulden gutten føler. Det er også lett å se for seg omgivelsene, og kjenne på det å føle seg forlatt.Tenk å befinne seg på et ukjent sted, helt alene. Ikke et menneske eller hus i sikte, bare natur så langt øyet kan se. Hvem ville ikke ha mistet motet, da? Spesielt når man er på et fremmed sted og med bare en øks som hjelperedskap. Man kan komme langt med øks, men likevel ikke nok. Gutten må skaffe ly, mat, stelle i stand varme for å overleve kalde netter og unngå å bli spist opp av innpåslitne mygg, også om hjemlengsel som kommer snikende. Gradvis legger han også til hvordan sansene skjerpes på et slikt sted.

Gary Paulsen får fortalt en historie med detaljer, stemning og utfordringer på bare få sider. Dette er bare en liten flis på 154 sider, og likevel oppleves det som "nok". Man rekker ikke å bli lei og ting blir heller ikke overdret på noen måte. Dette er en historie der mye skjer, men som blir fortalt på en nøktern måte. Det er imponerende. Han krydrer ikke fortellingen bare for å sprite den opp slik kanskje andre forfattere ville ha gjort. Det gjør det mer realistisk og man får da også større sympati for denne gutten da historien ikke blir overdrevet. Når bøker blir overdrevet blir det vanskeligere å føle sympati for hovedrollene. Dessuten er det første bok i en serie på fem bøker. Serien heter Brian's Saga. De andre bøkene i serien heter; The River, Brian's Winter, Brian's Return og Brian's Hunt. Hatchet kan fint leses som enkeltstående fordi den oppleves ikke som om den tilhører en serie.

Dette er en fin og sårbar villmarkseventyrbok som passer til både ungdom og voksne. Den er lettlest, den er stemningsfull og tankevekkende. Mens man leser er det vanskelig å ikke la være å tenke på hva man ville ha gjort selv i en slik situasjon og om man ville ha tatt samme valg som Brian eller ikke. Samtidig får man lyst på et lite villmarkseventyr selv. Oppleve naturen på et ukjent sted, og bare leve av det man finner rundt seg. Av og til holder det med tanken og bare la seg rive med i en slik bok. Hatchet er ikke den mest actionfylte villmarkseventyret å lese, men vel verdt å få med seg. Den fortjente virkelig en 30 års jubileumsutgave.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så gøy at du tok sjansen!

Den neste boka er nesten like fin som den første. Og ja - vi får vite mer om Fins oppvekst og bakgrunn. Jeg har nettopp fått den tredje boka i hus, og har allerede hørt andre som sier at den er enda bedre enn bok nr. 2.

Ja, dette er en trilogi som absolutt bør leses i riktig rekkefølge!

Skal prøve å få lest den i mars, så takk for påminnelsen. :-)

Å leve med agorafobi må være fryktelig kjedelig, eller?

Anna og Ed er for tiden separert og datteren deres, Olivia bor i mellomtiden sammen med ham. For seg selv, har Anna det store huset i New York. Et tomt og stort hus som består av flere etasjer, men hun har en fyr boende hos seg i kjelleren. Han heter David og er leietakeren hennes. Han bor hos henne og gjør hverdagen lettere for henne ved å gjøre småarbeid i huset. Anna har nemlig agorafobi, og derfor holder hun seg hele tiden innendørs. Derfor er det kjekt å ha ham boende hos seg som kan ta seg av praktiske oppgaver for henne som hun ikke kan mye om selv.

Hun gjør ikke mye i løpet av en dag. Hun chatter med andre online som har samme fobi som henne (tidligere var hun barnepsykolog), og hun følger med på hva naboene hennes gjør, spesielt familien Russell som er nye i strøket. Hun drikker også en god del alkohol og tar reseptbelagte piller som hjelper henne gjennom tunge perioder. Hva gjør en kvinne som er i slutten av trettiårene inne i huset hele dagen og som unngår til enhver pris å gå ut? Er det på grunn av at fobien er såpass sterk at det hindrer henne fra å leve, eller ligger det noe mer bak? Kan man leve så isolert uten å bli sprø, og er det mulig å bli bedre med tiden når man har en slik fobi? Ting forandrer seg da hun en dag hører et skrik fra nabohuset hos den nye familien, og hun ser et glimt av noe forferdelig skjer. Men da hun kontakter familien og mannen sin om det, føler hun seg lite trodd. Er det medisinenene som spiller henne et puss, eller vet hun nøyaktig hva hun så og hørte? Hvordan skal hun få noen til å tro en kvinne som henne?

Endelig en psykologisk thriller av en mannlig forfatter
Hadde hørt mye om denne boka i det siste og nysgjerrigheten ble selvfølgelig skrudd opp. Jeg får lite lyst til å lese bøker som kuin får ros, men denne har fått mange delte meninger og da fikk jeg i hvert fall lyst til å lese den, pluss at den er skrevet av en mann. Krim og psykologiske thrillere har i det siste blitt skrevet av kvinner, og jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg leser mange bøker både av menn og kvinnner, men liker best å lese bøker av menn fordi språket deres er gjerne mer hardbarket og de går mer rett på sak. I det siste er det kvinner som har skrevet psykologiske thrillere, så det var godt å lese en psykologisk thriller av en mann til en forandring.

Spennende og rart persongalleri
Er det en ting jeg er en smule lei av i psykologisk thriller sjangeren generelt er titler med girl eller woman i. Det begynner å bli vel oppbrukt. Det har blitt en gjenganger som jeg håper det snart blir slutt på og håper ikke at det er en trend som har kommet for å bli. Til tross for tittelen fikk jeg lyst til å lese boka for det var noe med konseptet som gjorde at jeg måtte ha boka. Sånn er det noen ganger. Dette er en bok med stor underholdningsverdi, som er spennende og underholdende å lese der og da, men dessverre er ikke denne boka annet enn det. Sammenhengene så jeg komme lenge før det ble avslørt så det ble ikke noe overraskende for min del, og er det noe jeg savner, er det å bli overrasket. Dessverre er magefølelsen med på å bidra til og ødelegge akkurat den biten for meg, samme om jeg leser en bok eller ser film. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva som egentlig skjer lenge før ting blir avslørt. Så det er en nedtur. Persongalleriet er spennende, men følte ikke at jeg ble godt nok kjent med alle, og kunne godt ha tenkt meg et større innblikk i enkelte. Både Ed og David var morsomme og spennende å lese om, til tross for at de var to helt forsjellige personligheter, men det var de som fascinerte meg mest. Hovedrollen Anna fengslet meg ikke like mye. Hun var vanskeligere å få tak på og man blir ikke helt "klok" på henne, men samtidig føler man på en måte smerten hennes; dagene hvor hun bruker nesten hele tiden alene og at hun ikke har mange å kommunisere med i den vanskelige tiden hun går gjennom. Det interessante med psykologiske thrillere i det siste er at nesten alle hovedrollene bruker dagen på å drikke litt for mye vin. Det har blitt en gjenganger det også. Anna drikker også vel mye til tross for at hun bruker tunge medisiner, noe som ikke er særlig smart. Å skrive om kvinner som drikker hele dagen har visst blitt en greie, virker det som.

Slutten er nok partiet som skuffet meg mest. For det første var det ikke overraskende for min del og for det andre virket det som om forfatteren hadde hastverk og bare ville bli ferdig med boka. Mye skjer på en gang, plottet mister litt av troverdigheten, og det blir litt vanvittig. Det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for om jeg skal være ærlig. En lettlest og underholdende psykologisk thriller der og da, men ikke noe minneverdig. Likte også suspensen så lenge det varte, men som ble avbrutt så altfor tidlig for boka hadde en fin atmosfære. Småspennende, lettlest og underholdende lesing, men ikke forvent noe avansert. The Woman in the Window var gøy så lenge det varte.

PS: I følge bokomslaget skal boka bli filmatisert.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har ikke det ennå, men har den i samlingen. Den skal leses for liker å gi forfattere flere sjanser. :-)

Ikke forvent det store. Syntes den manglet både atmosfære og spenning, men mulig du vil like den bedre? Man vet aldri. Er spent på din mening til slutt. :-)

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem".

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem.

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra.

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra.

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede.

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika.

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler.

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua.

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ...

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ...

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ...

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag.

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det.

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.