En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ...

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen.

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død.

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid.

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel.

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd.

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte.

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var.

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Aha, kan det være Albert Engstrøm? Nytt spørsmål:
Fransk forfatter som har skrevet en bok med undertittel "En ung manns historie" Bokens tittel er?

Vel, vel så er boka lest men jeg vet ikke om den er fordøyd enda, må nok modnes litt.
Må ærlig innrømme at jeg skumleste visse partier i annen del, dette på grunn av jeg synes det var heller uinteressant og kjedelig der de svevde i luften osv.
En merkelig bok, uten tvil, som jeg nok aldri helt får tak på, til det er det for mye unaturlige fenomener i romanen som jeg ikke ser noen mening i.
Ser at Bulgakov startet å skrive boka under tittelen "Den sorte mager", det synes jeg er en bedre tittel enn Mesteren og Margarita, for de to figurene er det ikke så veldig mye om.
Synes delen om Pontius Pilatus var faktisk den beste, den var liksom ikke så "svevende" som mye av det andre.
Fra Wikipedia: Romanen regnes også som en satire over og en beskrivelse av den sovjetiske stat og samfunn etter 1917 og frem til ca. 1940. I tillegg blir romanen betegnet som en bibelkritikk av samtidens tolkning av bibelen etter bruddet med realismen rundt 1900
Å begi seg på dypere fortolkninger av hva som er hva er veldig vanskelig i romanen, men mange har tidligere vært inne på de sosiale og bomessige ulikheter i Sovjet rundt den tiden, folk forsvant plutselig uten grunn osv. Staten Sovjet hadde og skulle ha kontroll med alle, det er det vel ikke tvil om.
Ja, hva synes nå jeg om boka da. Vanskelig, noen ganger under lesningen kunne jeg ha kastet en treer på terningen, for så å gå opp til en firer. Det blir nok noe der omkring tenker jeg.

Ikke all krim kan være like spennende ...

Savnet etter kjæresten er fremdeles dyp for William Blix. Hun forsvant for en tid tilbake da de var på sydenreise, og han har aldri kommet over henne. Savnet river og sliter i ham samme hva han gjør, men likevel prøver han å leve et normalt liv. Opprinngelig kommer han fra Nord - Norge, men har i senere tid bosatt seg i Oslo. Tidligere var han freelance journalist, og nøt friheten av å være sin egen sjef til han en dag bestemte seg å bli hundelufter (av alle ting) i stedet. En dag mens han kjører rundt i Oslo, kommer han over en skyteepisode, og det viser seg at skyteren er hans halvbror, Ole Jensen. Bør han gripe inn eller skal han bare stikke av og late som ingenting?

På et senere tidspunkt drar William nordover til Senja hvor han velger å bo i gjestehuset "Kråkeslottet". For ett års tid siden var det noen som tok sitt eget liv der. Og det viste seg for å være hans halvsøster, Cecilie. Mens William oppholder seg på "Kråkeslottet", får vi også en paralell historie som består av en yatch med døpenavnet Afrodite. I den yatchen befinner det seg noen pakistanere som er ute etter å ansette en leiemorder.

Og det viser seg at William ikke er alene i gjestehuset "Kråkeslottet". Der bor også Maria som er der for å slappe av og lese gjennom et bokmanus. Hva har alle disse menneskene og historiene til felles og er det noen kobling dem imellom i det hele tatt?

Aller først vil jeg beklage hvis denne anmeldelsen virker rotete og kanskje en smule uforståelig, men det var slik jeg også opplevde boka. Det var en bok som var litt vanskelig å få tak på. Det var ikke mye som skjedde, løse tråer og jeg savnet struktur. Det ble for mange løse tråder for min del underveis, og samtidig følte jeg at selve spenningen glimret med sitt fravær. Jeg fikk ikke ordentlig tak på personene, og hvordan de så ut. For meg virket det som om forfatteren var mest interessert i å legge større vekt på miljøbeskrivelsene nordpå. Hvordan det så ut der, og atmosfæren i stedet for intrigene og spenningsfaktor.

Jeg savnet strammere struktur, skarpere "penn" og litt mer action. Jeg strevde litt med å komme meg gjennom boka for det føltes ikke ut som om noe skjedde og handlingen gikk tregt. Dessuten syntes jeg heller ikke at karakteren heller ikke var noe spennende å lese om. Om de døde eller ikke brydde jeg meg ikke noe særlig om.

Dette er en anmeldelse jeg har strevd å skrive fordi det er vanskelig å skrive en bokanmeldelse om bøker man ikke likte så godt og uten at bokanmeldelsen blir falmende. Men Hjemgjeld ble dessverre en bok som er like falmende som denne anmeldelsen. Av og til er det vanskelig å sette ord på noe man ikke liker og skuffelser. Så jeg bare avslutter denne anmeldelsen med å si at Hjemgjeld falt dessverre ikke i smak. Det ble for mange løse tråder og jeg savnet mer dybde i karakterene. I sin helhet var også innholdet en smule rotete. Så dette var en bok som var vanskelig å engasjere seg i. Beklager.

En unik fortellerstemme om Holocaust

Om forfatteren

Otto Dov Kulka (f. 1933 i Tsjekkoslovakia) er i dag professor emeritus ved det Hebraiske Universitetet i Jerusalem. Da han var 10 år gammel ble han internert i en spesiell familieleir for jødiske barn i Auschwitz etter først å ha vært i Theresienstadt, og han var en av de få som overlevde dette. Etter krigen ble nazismen og Holocaust hans fagfelt, og han ble dessuten etter hvert den fremste eksperten på nettopp familieleiren i Auschwitz. Likevel holdt han sine egne erfaringer på "faglig distanse", inntil han i 2013 utga "Landskaper fra dødens metropol". At dette har kostet ham mye, bærer tekstene i boka vitne om. For dette er erfaringer han har tidd om og aldri snakket om. Selv ikke kona hans visste om det.

Om familieleiren i Auschwitz

Man må faktisk til bokas appendiks fra side 141 og utover for å finne ut eksakt hva familieleiren i Auschwitz var for noe.

De fleste av oss har hørt et utall historier om hvordan fanger generelt og jøder spesielt ble sortert ut etter hvem som skulle gasses ihjel med det samme og hvem som ble ansett arbeidsføre ved ankomst til Auschwitz. Deretter ble de overlevende fratatt alt de eide, barbert på hodet og kledd i fangedrakter. For så å gå den sikre død i møte før eller siden - enten av overanstrengelse eller av sult eller aller helst av begge deler ...

I familieleiren i Auschwitz var det annerledes. Denne leiren ble opprettet i 1943, og hit kom 10 åringen Otto Dov Kulka. I denne leiren fikk fangene beholde både håret, egne klær og de få eiendelene de hadde, og de ble ikke skilt fra andre familiemedlemmer. Barna fikk undervisning og kulturen sto i høysetet.

5000 fanger kom dit fra Theresienstadt i første omgang. Disse fangene fikk leve i nøyaktig seks måneder. Deretter ble de tatt av dage, og et nytt lass med 5000 fanger ankom. Senere har det blitt spekulert i hvorfor nazistene opprettholdt denne leiren, og forklaringen er antatt å være at det var viktig å kunne vise Røde Kors at fangene ble behandlet på en human måte. Nå viste det seg imidlertid at Røde Kors var mer enn fornøyd etter å ha tatt Theresienstadt i nærmere øyesyn, og de fant det derfor ikke nødvendig å dra til Auschwitz for å sjekke forholdene der. Familieleiren i Auschwitz ble oppløst i 1944, og de fleste fangene ble deretter drept.

Om boka

Det er svært spesielt å lese "Landskaper fra dødens metropol", og jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende noe gang. Noe av det jeg faktisk ble glad for å høre er at forfatteren medgir at det ikke er mye han egentlig husker. Ikke fordi jeg ikke ønsker å høre detaljene, men fordi jeg noen ganger finner det litt bemerkelsesverdig at det fremkommer så mange detaljer i bøker skrevet både to og tre mannsaldre etter at det hele skjedde. Minnene til Kulka ligger 70 år tilbake i tid, og handler om en kort periode i hans liv. Og fordi han levde i familieleiren, var nok antall opprivende scener atskillig færre enn hva som ble andre barn til del i den ordinære leiren, som bare lå noen steinkast unna. Likevel skjedde det grufullheter også her.

Minnene forfatteren presenterer er fragmentariske. Noe handler om drømmer og også fortrengte minner som har dukket opp til overflaten igjen etter besøk i leiren i godt voksen alder. Andre er hentet fra dagboknotater, samt lydbåndopptak (som forfatteren har snakket inn selv) i tiden mellom 1991 og 2001. Leiren som han nesten konsekvent omtaler som "dødens metropol", og landskaper som har gitt ham deja vu-opplevelser, også på steder hvor han rent faktisk ikke hadde vært tidligere (som i Israel). Kanskje handlet det "bare" om et piggtrådgjerde som lignet noe han hadde sett før.

I første rekke beskriver han sin tilbakekomst i 1978, da han var på en internasjonal vitenskapelig konferanse i Polen, og valgte å besøke Auschwitz - lenge før det var kommet "på moten" å dra dit slik som i dag. På veien utover dit dukker minner om dødsmarsjen opp, med alle likene som etter hvert lå strødd langs veien. Alle dem som ikke orket mer, og som fikk seg et skudd i nakken for at man skulle være sikre på at de faktisk var døde ... (Interesserte kan lese om Otto Dov Kulkas far Erich Kulka på Wikipedia, hvor dødsmarsjen som de begge så vidt overlevde også er nevnt.)

"For min del endte denne reisen (dødsmarsjen - min kommentar) som noe som egentlig aldri ble til frihet. Jeg ble værende i den metropolen, en fange i den metropolen, en fange av den uforanderlige loven som ikke etterlater noen plass for redning, for å bryte ut av den uhyggelige "rettferdigheten" som tilsier at Auschwitz er og blir Auschwitz. Slik forble den uforanderlige loven i mitt indre, og slik forble jeg fanget av den, og det var da også det jeg oppdaget da jeg kom tilbake hit mange tiår senere. Ved den gjenkomsten, ved fullbyrdelsen av den aller siste handlingen som jeg ikke hadde hatt det "privilegium" å oppleve - ved å vende tilbake til ruinene som ennå fantes, i alle fall ruinene av gasskammeret og krematoriet - viste det seg at den uforanderlige loven fremdeles gikk sin gang, at den kleistianske eller for den saks skyld den kulkaske "kroner på verket ble gjenreist" - og det skulle sette sluttstreken for den odyseen som hadde holdt meg bundet og lenket til dette stedet." (side 63)

En av episodene Kulka beskriver i boka er der hvor en fange blir mishandlet mens alle fangene ble tvunget til å se på. Han trekker paralleller til Kafkas "I straffekolonien", mens jeg tenkte mer på "Prosessen". For det er noe med at dersom noen blir utsatt for den største urett uten grunn, så er dette så smertelig at man uvegerlig søker en forklaring som kan gi hele hendelsen en slags mening. En forestilling om skyld og rettferdighet gjør at man i det hele tatt klarer å forholde seg til hendelsen.

"Ja, det var den samme følelsen av "rettferdighet", nøyaktiget og absurditet som karakteriserte den dramatiske oppvisningen i Kafkas fortelling. Det er noe som betraktes som en oppvisning i esoterisk rettferdighet, en fullbyrdelse av dommen takket være straffemaskineriet i et system som har sin egen autonome berettigelse. Det er som om alt dette er innlemmet i et slags system som kan eksistere uten enhver forbindelse med det selsomme selskapet som den reisende oppsøker i denne fortellingen, og som kan overføres til det landskapet i leiren, den tåkete morgenen i selve Auschwitz. Og fra selve Auschwitz kan det tenkes å gjennomsyre enhver situasjon, som om det er et autonomt system, fullstendig løsrevet fra enhver følelse av medlidenhet, avsky, grusomhet - selv skillet mellom offer og gjerningsmann synes å forsvinne helt og holdent. Det var slik jeg husket denne scenen, dette bildet av brutaliteten som seremoni, som en del av systemet, ikke av den store død og heller ikke av den lille døds lek, men av det hverdagslige." (side 68-69)

Min oppfatning av boka

"Landskaper fra dødens metropol" er noe så sjelden som vakker og poetisk, selv om det Kulka beskriver er noe av det verste som har skjedd i menneskehetens nyere historie. Et helt folk skulle utryddes, og det med en plan så grusom og blottet for enhver menneskelighet at det er vanskelig å forestille seg uten å ha kjent det på kroppen selv. Mens det sto på, skulle verden lures og i den forbindelse ble alle tenkelige midler tatt i bruk - som opprettelsen av en familieleir side om side med resten av Auschwitz, gasskamrene og forbrenningsovnene.

Noe av det mest bemerkelsesverdige med Kulkas historie er for øvrig hans beskrivelse av fremmedgjorthet i forhold til kjente bøker og filmer om Holocaust. Han har aldri klart å forholde seg til dette, og lenge følte han at det hvilte en mangel ved ham.

Boka er for øvrig illustrert med barnetegninger (Terezins samlinger av barnetegninger), som i flere år har vært utstilt på Det jødiske museum i Praha, et sted jeg selv har vært ved flere anledninger.

Bokas språklige og litterære kvaliteter er i rett og slett i mesterkassen, noe jeg håper at sitatene ovenfor til fulle viser. Mange av beskrivelsene apellerer til leserens forestillingsevner, fordi mye ikke sies rett ut, men uttrykkes med metaforer som likevel ikke er til å misforstå. Som når forfatteren snakker om "dødens metropol" om utryddelsesleiren fremfor noen, nemlig Auschwitz-Birkenau. Gjennom hans stadige strøm av ord og nærmest "tåkelagte" beskrivelser av sine svunne minner, må man jobbe med teksten mens man leser. Akkurat dette liker jeg godt - i tillegg til følelsen av at ikke ett eneste ord er overflødig, men nøye gjennomtenkt og derfor nødvendig for helheten. Jeg kommer faktisk ikke på noen jeg kan sammenligne Kulka med, så min konklusjon må nødvendigvis bli at hans fortellerstemme er helt unik og totalt ulik alle andre. Og fordi dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger og stadig få mer ut av, samtidig som man kan nyte de elegante formuleringene underveis, får den et klassikerpreg for meg.

Og godt er det at det fremdeles ikke er for sent å debutere som memoarforfatter i en alder av 80 - særlig ikke når man har viktige ting på hjertet!

Forbrytelse og straff. Nytt spørsmål : Hvem er det som forfølger Goljadkin i St. Petersburgs gater?

Takk for tips, men det går bra:) har funnet ut å hvile tykke bøker mot lårene er bedre enn å lese tykke bøker med utstrekte armer i været. Det er rene styrketreningen:)

Jeg liker KOK nr 6 så det er ikke den som gir meg dårlig leselyst. Jeg liker serien kjempegodt, men grunnen til at den siste boka i serien går trått for min del er at den er på over tusen sider, og meget tung å holde i, i lengden. Så innholdet har jeg ikke noen problem med. Det var verre med boka Hjemgjeld som jeg endelig ble ferdig med i går og boka Nådegaven går litt trått den også. Så Knausgård - boka har jeg ingen problem med. Bare at den er litt tykk og tung å holde i. Dessuten vil jeg ikke at Min kamp bøkene skal ta slutt riktig ennå for det blir så vemodig å ta farvel med den serien:)

Fikk lest litt i går kveld i hvert fall og ble endelig ferdig med Hjemgjeld. Det var den som var verst å lese i og som jeg tror skapte denne lesesperren. Men nå er jeg ferdig med den og håper at leselysten har kommet tilbake:)

Og ja, å være sykemeledt og samtidig arbeidsledig er en situasjon jeg ikke unner noen. Derfor greit med bøker som kan ta meg bort fra virkeligheten:)

Ja, har ikke så mange andre hobbyer å erstatte lesingen med, så da blir det litt frustrerende. Men håper det går over.

Og seriemordere er uten tvil et spennende tema. Det er ufattelig å tenke at et menneske kan drepe så mange og ikke ha dårlig samvittighet, og det mest sjokkerende er at slike mennesker ser helt vanlig ut. At de kunne ha vært naboen din.

Har slitt med dårlig leselyst hele denne uka. Den bare forsvant. Jeg leser litt hver dag for det, men det blir bare noen få sider og jeg blir flau. Så skal sette meg ned og lese videre i kveld og håpe at leselysten dukker opp igjen underveis. Det er jo lov å håpe. Har en bunke med bøker som venter på meg så har heller ikke "tid" til å slite med dårlig leselyst:) Og har ikke så mange andre hobbyer heller så blir så apatisk.

Av og til tror man at man kjenner noen og det viser seg for å ta helt feil, men kan bare likevel ikke forestille meg hvordan hun må ha hatt det. Sånn som deg er jeg også stor interesse for seriemordere. Leser ikke så mange bøker om dem, men har sett mange dokumentarer om dem og syns det er like fengslende hver gang. Jeg prøver å finne ut hvordan et menneske kan begå slike grusomme handlinger. Men jeg blir aldri klok på dem.

Kom på at det er fredag. Det har vært torsdag for meg i hele dag og i hele år har jeg ligget etter med en dag.

I hele uka har jeg slitt med dårlig leselyst, en real lesesperre og håper den går over i løpet av helga. Så denne helga har jeg som mål å bli ferdig med en av disse bøkene: Hjemgjeld av Ronna Trælvik, Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård, og Nådegaven av Kristin Cashore. Ikke akkurat det store målet og det er flaut med tanke på at jeg leser til vanlig 2 - 3 bøker i løpet av en uke. Men håper at denne lesesperren gir seg i løpet av helga, fordi jeg hater å føle meg så apatisk:)

Jeg har ikke lest boka av Anne Rule, men har hørt om henne og hennes forhold til Ted Bundy. Tenk å være god venn med noen som viser seg for å være en seriemorder. Creepy.

Her starter heller ikke påsken før onsdag. Selv om jeg er sykemeldt og har vært det i over åtte måneder og arbeidsledig siden januar. Men syns det er litt for tidlig å ta frem påskepynt og slikt akkurat nå, så venter med det til onsdag, tenker jeg,

God helg!:)

Dag Solstad Godt det finnes noen igjen som ikke er redd for å si sin mening.
Anmelderen skrev om en ny Dostojevskij. Gjett hvem det var?! Håkan Nesser – det er helt sant

Ingenting varer for alltid ...

Hovedpersonen Adam er opprinnelig fra Libanon, men har flyttet og bodd lenge i Frankrike, nærmere bestemt i den romantiske hovedstaden, Paris. Han er gift, holder foredrag på universitet og samtidig jobber han med et bokprosjekt. Han blir oppringt av en venn fra hjemlandet, en tidligere venn som han foretrekker å kalle ham. Han har ikke mye tid igjen, og han vil at Adam skal besøke ham før han dør. Adam tar flyet til hjemlandet med blandede følelser og kommer akkurat for sent. Enken til den avdøde "kameraten" vil gjerne at Adam skal besøke henne, og kanskje være med i begravelsen. Han besøker henne, men lar være å gå i begravelse, men sammen med enken kommer han i tanken på å samle den gamle vennegjengen fra den tiden (som holdt sammen for 25 - 26 år siden). Men er det mulig siden de er spredt i fire forskjellige kontinenter?

Oppholdet i hjemlandet varer litt lengre enn planlagt, og han er opptatt av å skrive om alt annet enn å jobbe med bokprosjektet, og han savner ungdomstiden sårt. Han er full av nostalgi, og han vil samle den gamle vennegjengen for å gjenoppleve den gode stemningen og samtalene de en gang hadde. Alt ble forandret under krig, opprør og elendighet. De vokste fra hverandre, livene deres tok forskjellige retninger og vennegjengen ble opprevet. Kommer vennegjengen til å bli det samme igjen etter så lang tid fra hverandre? Eller er det bare et naivt håp?

Amin Maalouf var en ukjent forfatter for meg, men "ukjente" forfattere skremmer ikke meg. Alltid spennende å teste ut nye forfatterskap, og De forvillede var slett ikke verst. Kulturromaner (som jeg velger å kalle det), har jeg lest lite av. En sjanger jeg ikke er helt trygg på, men jeg har også funnet ut at jeg er heller ikke allergisk mot det. Det er ikke dumt å lese romaner om andres kulturer. Bøker jeg har lest tidligere som har med andre kontinenter og helt annen kultur enn det jeg er vant til er; Drageløperen og Shantaram. Begge de to likte jeg kjempegodt og jeg skulle ønske jeg likte De forvillede like godt, men den hadde dessverre ikke den samme magien, det lille ekstra som jeg ikke aner hva det skulle være. Men det gode er at jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg var redd for at De forvirrede ville bli for "tørt" for meg selv om jeg var interessert i å lese den, men heldigvis var den ikke så tørr som jeg trodde på forhånd.

Innrømmer at jeg "slet" litt i begynnelsen, men det tok ikke mange sider før jeg kom meg inn i det og at teksten fløt lettere etter hvert. Jeg likte godt vekslingen av mailene Adam vekslet med de spredte vennene sine og hans egne "dagboknotater". Mye reflekterende tekst med ettertanke. Og mens man leser merket jeg at jeg var like spent som Adam om han greide å samle hele gjengen til gjenforening eller om det ble totalt fiasko. Persongalleriet er fargerikt og består av sterke og forskjellige personligheter. Det var interessant å vite om deres bakgrunn, og hvordan de betrakter diverse ting gjennom mailene. Selv om jeg likte De forvillede godt, manglet den som sagt det lille ekstra.

De forvillede havnet ikke på favorittlista mi, men likevel er det en sterk bok om vennskap, fortid, nag, livsvalg, nostalgi og motet til å gå sin egen vei. Jeg satt pris på å lese denne boka og håper den blir lest av mange.

Skjønner hva du mener. Jeg er ikke lettskremt jeg heller. Har sett tonnevis av skrekkfilmer og lest mange horrorbøker, er hverken mørkredd eller husredd. Er kurert sådan. Jeg liker De dødes tjern fordi den er atmosfærisk og at den har en slags gammeldags sjarm. Jeg liker den så godt fordi det er mye mellom linjene, og det hender jeg legger merke til noe nytt når jeg leser den om igjen. Den er og blir påskeboka mi. Den er full av atmosfære, gammeldagssjarm og det er en sånn typisk hyttegrøss bok selv om jeg ikke har hytte selv:)

Hver sin smak og behag. God er det:)

Helt sikkert noe feil med deg:) Neida, jeg bare tuller.

Det som er grøss for meg i De dødes tjern er at den har så mange undertoner. Den blir ikke servert med teskje som i mange fleste grøssere. Det er det som er greia. Også handler det litt om hvor fantasifull man er som person også, kasnkje?

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok.

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn.

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham.

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt?

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ...

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere. Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse.

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert?

Hypnotisøren av Lars Kepler, Jeg vet hvem du er - Yrsa Sigurdardóttir (syns ikke den var skummel men kanskje du vil like den bedre enn meg?), De dødes tjern av André Bjerke (den leser jeg hver påske og syns det er Norges beste krim), foreslår også Døde menn går i land av samme forfatter, Dukkemakeren av Amanda Stevens og Djevelens fotspor av samme forfatter (likte dem ikke så godt selv, men kanskje du vil like dem bedre:), Før jeg sovner av SJ Watson, ikke direkte nifs, men spennende. Ring - Koji Suzuki (hvis du ikke har noe i mot å lese på engelsk). Dette er bøker jeg kan komme på nå i farta (elsker nifse bøker selv), og kommer til å skrive et innlegg til i løpet av påska. Må tenke mer på dette svaret. Si gjerne i fra om du helst leser på norsk eller engelsk. Det vil gjøre det litt lettere for meg:)

Her i Document.no ligger dette avsnittet: I venstre­si­dens reto­rikk hadde og del­vis har ordet ”bor­ger” både over- og under­to­ner som til for­veks­ling lig­ner kon­no­ta­sjo­nene for­bun­det med det russisk-bolsjevikiske ordet ”burzjuj,” det kan­skje mest benyt­tede offent­lige skjells­or­det i Sov­jet­unio­nen for alt som hørte høyre­si­den og det bor­ger­lige, ikke-kommunistiske sam­fun­net til både innen- og uten­lands. I kari­ka­tur­teg­nin­gene ble ”burzju­jene,” altså bor­gerne, typisk frem­stilt som tykke, dress­kledde og sigar­rø­kende med grå­dige kjef­ter som slur­pet i seg pro­duk­tene av fat­tig­folks arbeid og strev; det var intet tve­ty­dig ved de bor­ger­lige mot­stan­derne i den offi­si­elle sov­je­tis­tiske reto­rik­ken. Slik inn­gikk ”burzju­jene” i den men­tale pro­pa­gan­daen man søkte inter­na­li­sert hos alle som ble opp­dradd under et venstre­ra­di­kalt peda­go­gisk regime; jeg antar noen kjen­ner igjen ste­reo­ty­pene også fra norsk skole og sosia­lis­tiske aviser, de lig­net til for­veks­ling kapi­ta­lis­tene i til­sva­rende teg­nin­ger i ”Klasse­kam­pen” den gang revo­lu­sjon ennå var avi­sens erklærte mål.

Det er noen snøflekker utenfor leiligheten, men ikke mye, så vinteren er snart over. Men har satt ut "hagemøblene" ute på platten, men det er for kaldt å sitte der selv når sola skinner. Det har vært - 2 grader de siste dagene og det er for kaldt for meg. Selv gruer jeg meg til lysere dager. Spesielt nå som jeg er hjemme for da føles det ut som om dagen er og blir ekstra lang. Selv foretrekker jeg høsten og mørkekvelder. Når det er snakk om vår og lyse dager føles det ut som om dagen aldri tar slutt og det er nesten utholdelig. Ja, jeg vet, jeg er temmelig rar ...

Som vanlig har jeg ikke planer for helgen, ikke annet enn å lese selvsagt og drikke mye kaffe, men dette er noe jeg gjør hver dag mens jeg er sykmeldt. Kaffe og bøker er det eneste positive i livet for tiden:)

Og i helga skal jeg lese nordnokrsk krim: Hjemgjeld av Ronny Trælvik, og ja, jeg leser fremdeles i Min kamp 6 av Knausgård. Det tar ikke så lang tid med den boka fordi den er kjedelig, for den er interessant, men å holde i en pocketbok på over tusen sider er ganske tungt og upraktisk i lengden, så den blir lest i stykkevis og delt på grunn av det. Den er litt tung å holde i, og jeg gruer meg til å ta farvel med Min kamp serien. Det blir vemodig. Kommer ikke til å bli ferdig med den denne helga heller, men det gjør meg ikke noe for jeg vil at det skal vare enda litt til.

Og jeg regner med at i morgen (lørdag) blir jeg ferdig med De forvillede av Amin Maalouf.

Så...nok en helg med mye lesestoff, og det er jo bra. Ingenting er så godt som å forsvinne inn i bøkenes verden når man befinner seg i en livssitasjon man slett ikke liker:)

Og god helg til deg:)

Jeg er ferdig med kapittel 14 og stadig blir vi kjent med nye mennesker i de utroligste situasjoner. Vet sannelig ikke om jeg er så veldig begeistret, det blir litt vel mye science fiction. Er klar over at det skjuler seg kritikk og spark til systemet i Sovjet på den tiden dette ble skrevet og at det var vågalt nok for forfatteren. Men det er noe med at det skal fenge leserne også da. Må si jeg sliter litt med å bli betatt av det jeg har lest til nå.
Andre eldre russiske forfattere skrev også om underlige mennesketyper og handlinger, men for min del så synes jeg ikke det overtok hele handlingene i bøkene. Jo, kanskje så gjør de det da men nok ikke på samme måten som her. Her er det kanskje mer systemkritikk enn i de eldre bøkene.
Men for al del, jeg er ikke kommet halvveis enda og jeg kan endre mening etter hvert.
Det hadde vært Interessant å høre fra dere andre om hva dere synes om boka til nå.