Bokelskere.no

Då interiørinteressa for norgesglas nyleg tok seg opp, hadde dei vore ute av produksjon siden 1978. Etterspurnaden dabba vel av i takt med husmorsamfunnet, men under den tyske okkupasjonen må produksjonen ha gått så det klirra. Hadde norgesglasa nokon gong hatt sin glansperiode, må det ha vore då, for i utgangspunktet var det ikkje angst knytt til norgesglasset. Snarare tvert om. Særleg under krigsrasjoneringa må synet av dei ha skapt ei god ro. Særleg om det var mat i dei.

Hundrevis av vaner påvirker tilværelsen vår - de styrer hvordan vi kler på oss om morgenen, hvordan vi snakker med barna våre og sovner om kvelden. De påvirker hva vi spiser til lunsj, hvordan vi gjør forretninger, og om vi trimmer eller tar oss en øl etter jobben. Hver vane har sitt eget signal og gir en unik belønning. En del av dem er enkle, mens andre en innviklede, bygger på følelsesmessige utløsningsmekanismer og premierer oss på et subtilt nevrokjemisk nivå. Men hver vane er formbar, uansett hvor innviklet den er. Den mest innbitte alkoholiker kan bli edru. De mest dysfunksjonelle firmaer kan forandre seg. En som hoppet av videregående kan bli en dyktig sjef.

En lang rekke ugjerningsmenn har påstått at de er uskyldige på grunn av "automatisme" (den psykologiske betegnelsen for å gå i søvne) og annen ubevisst atferd. I løpet av de siste ti årene har vi fått mye mer kunnskap om vanene og den frie viljen, og slike "forsvarstaler" er dermed blitt mer overbevisende. Samfunnet, i form av domstoler og juryer, har sagt seg enig i at visse vaner er så sterke at de kan ta overhånd over vår evne til å fatte beslutninger, og at vi derfor ikke kan stilles til ansvar for det vi gjør.

For at en ide skal spre seg utenfor en viss gruppe, må den bli selvgående. Og den sikreste måten å oppnå dette på, er å gi mennesker nye vaner som hjelper dem med selv å skjønne hvilken vei de skal velge.

Når man ber folk om å gjøre noe som krever selvkontroll, er det mye mindre anstrengende for dem - hvis de føler at de har et valg, eller at det er noe de gjør for å hjelpe noen. Hvis de føler at de ikke selv kan styre over det; hvis de bare følger ordre, blir viljestyrken mye raskere svekket.

Det finnes en enorm kraft i grupper og delte erfaringer. Folk er kanskje skeptiske til sin egen evne til å forandre seg når de er alene, men gruppen overbeviser dem om at de kan gi slipp på all tvil. Fellesskap fører til tro.

"Ser De, frue", forklarte korpslægen, "inne i byen er det så anstendig, knapt såvidt at en høne tør verpe ".

Han viste på sine knær og var endog så frekk å stikke støvlene frem; en stor syning gikk tvert over det ene kne: "Jeg kunne visst settes opp som et fugleskremsel til skrekk og advarsel for alle dem som vil vike ut av landeveien."

Og nu det var blitt mørkt, lyttet barna med bankende hjerter efter den svakeste lyd nede fra veien. All deres tanke og lengsel stod kun ut mot den fremmede fjerne verden, der så sjelden besøkte dem, men hvorfra de hørte meget som klang stort og eventyrlig.

Dersom man ikke lenger har noe ansvar for å holde seg i live utover å leve sunt, følge noenlunde med i hva som skjer i kroppen, kjøre på høyre side og ellers leve så normalt som mulig, behøver man ikke lenger å sjekke kroppen uavlatelig eller oppsøke lege for hver minste bagatell. Når man har fått sine grunnholdninger på plass, er det forbausende hvor mye annet som automatisk endres.

Det nytter ikke å gråte over spilt melk. Den er sur likevel.

Nøkkelen til endring ligger i å reflektere over sine holdninger, vurdere dem og lete etter alternativer som gjør det lettere å nå sine mål her i livet. For å hindre at dette blir overfladisk og bare teori, må man snarest mulig endre praksis, dvs hverdagsliv, i overensstemmelse med de nye holdningene. Uten handling, ingen endring.