Bokelskere.no

"Her lider vi av kroniske omorganiseringer".

Trett team på et helsesenter

Av og til er det ikke nok å se på situasjonen i nåtiden. Spenninger og symptomer varer ved til tross for forandringer. Søk deg da lenger tilbake i tid. Det lille barnet vi en gang var, kan ha knyttet seg i spenninger og symptomer for å overleve. Forsøk terapi av et eller annet slag som kan hjelpe deg til å vandre bakover i tiden og lege sårene.

Det er helt sikkert at du kan forandre både deg selv og måten du er på. Men du må kanskje gå dypere og hente opp tidlige mønstre fra barndommen i terapi. Vær forberedt på det. Å søke profesjonell hjelp er ikke farlig.

Stress gjør altså at vi leter aktivt etter løsninger når vi ikke er tilfredse, samtidig som det kan blokkere oss. Det gjelder å finne den balansen der vi er tilstrekkelig trygge og tilstrekkelig nysgjerrige til å erobre nye områder. Slik kan vi leve et liv i samklang med oss selv og våre iboende kreative ressurser.

En av de viktigste oppgavene vi har , er å skaffe oss en indre trygghet, slik at vi kan håndtere den ytre verden uten å ødelegges av stress. For den vil forandre seg mange ganger i årene som kommer.

Stress er ikke farlig når det er passe mye av det, eller når det melder seg i rett situasjon. Når blir stresset da farlig ?. Jo, hvis kamp - flukt reaksjonen er tilkoplet hele tiden, uke etter uke, måned etter måned. Dersom adrenalinet og kortisolen aldri slutter å strømme til, blir kroppen nedslitt.

Det gjelder å se realistisk på sin egen yteevne og på hva omgivelsene virkelig krever. Vi kan ikke forandre kroppens reaksjoner, men vi kan lære å forstå oss selv , godta oss slik vi er og håndtere stresset bedre. Blant annet ved å sørge for at det ikke oppstår helt unødig, at det er balanse mellom evnene våre og de kravene som blir stilt til oss, og vite hvordan vi kan kvitte oss med årsakene til stresset.

En arbeidsplass som preges av en kortsiktig tenkemåte, og der man lukker øynene for eksempel for sykenærvær, slipper utgifter akkurat i øyeblikket, men risikerer å pådra seg store utgifter med tiden. Det utslitte personalet blir ineffektivt, slutter å komme med livsnødvendige tilbakemeldinger og utviklende ideer.

Det finnes nok av uverdige arbeidsplasser, der den uttalte hensikten er å arbeide for mennesker med særskilte behov ( syke, barn, gamle, sosiale tapere og så videre), men som helt kynisk lar være å gjøre noe for sitt eget personale før disse også står i helsekøen. Det henger ikke på greip.

Hvis du føler at du ikke har det bra, så skal du ta hensyn til det.Gjør noe med det, uansett hva andre mener og ikke mener om sine grunner til ikke å ha det bra. Og omvendt: Trives du med tilværelsen, ha tillit til den følelsen og fortsett å utvikle det du lever godt med. Uansett hva andre synes og mener.

Du kan mye mer enn du tror. Du har både mer mot og flere ressurser inni og utenfor deg enn du aner. Du trenger bare å lytte til din indre stemme, som er fylt med visdom og kjærlighet. Du har de fleste svarene inni deg allerede. Det gjelder bare at du tøt stole på de selv.

Jeg vil samle sammen summen av brikkene i dette enorme og dystre puslespillet som jeg har levd midt oppi. Jeg vil rydde plass til det i hukommelsen på min egen måte, på en måte som jeg håper er endelig. Som en hvilken som helst bok på en hylle....Og så vil jeg glemme den så fort som mulig.

På slutten av prosedyren var han frekk nok til å mumle at han "ikke var sjalu" og at han ønsket meg et godt liv. Hvem kan forstå en psykopat av denne typen ?,

Hvis jeg hadde falt sammen tolv år gammel, da jeg slapp unna klørne hans, ville jeg gått glipp av det avgjørende øyeblikket. Som tjueåring ventet jeg på rettssaken, et annet avgjørende øyeblikk. Jeg ønsket den konfrontasjonen jeg ble nektet som tolvåring.

Da jeg slapp ut av rottereiret, klarte jeg litt etter litt å bygge opp troen på meg selv ved å si: "Du har vært sterk, modig, du har sagt til deg selv: "Hold ut, det er verd det så lenge du lever, og du har holdt deg i live".

Måtte jeg forsvinne for at de skulle bry seg om meg?. Plutselig var jeg gjenstand for all mulig oppmerksomhet, så mye at jeg nesten ble kvalt.

Han lyver ved hvert åndedrag, han lyver med hvert åndedrag, han kommer med teorier som er like ynkelige som han selv , og jeg håper at han langsomt blir kvalt av dem. Når jeg tenker på at han har barn, at kona hans har vært medhjelper, at hun ventet i årevis før hun tilsto det, samtidig som små jenter døde i ensomhet, mens andre lå begravet i hagen hans. Slike mennesker er ikke mennesker. Jeg vet ikke hva de er. Han heter Marc Dutroux, hun heter Michele Martin, men for meg har de ikke navn.