Bokelskere.no

Ni måneder senere sto en dame med en liten gulpende bylt over skulderen på dørterskelen hans og sa:
"Dette er datteren din."
Viggo Norlander rakte fram hånden og sa:
"Viggo Norlander."
Damen rakte fram hånden og sa:
"Astrid Olofsson."
Så sa Viggo Norlander:
"Kom inn."
Damen svarte:
"Takk."
Og Astrid Olofsson kom inn, ikke bare i den gamle, nedslitte treromsleiligheten hans ved Banérgatans roligste strekning, men også i hans liv. Og hun var ikke alene. Hennes fjerde replikk var:
"Hva skal vi kalle henne?"

Når man får lite bekreftelse som liten. sulter man ofte resten av livet etter å bli sett som den man egentlig er.

Barn som har vokst opp i et hjem der foreldrene har alvorlige problemer, vet ikke hvor lett en barndom kan være. Når et barn innser at voksne har sviktet, trenger det lang tid for å bygge opp tillit til andre. Da gjelder det at de voksne stiller opp, uansett.

Barn som ser vold mot nære familiemedlemmer kan ta like stor skade av å være vitne til vold som selv å bli utsatt for vold.

Han slo opp i dataarkivet for å sjekke hvilken type p- piller hun brukte. Mens han gjorde det, tenkte han at det var greit å småprate litt om barnet.
" Så den nydelige, lille tulla di fikk en roligere natt ?"
"Det var som å begynne på et nytt liv", sa kvinnen takknemlig.
"Og nå er det bestemor som passer på henne?", prøvde han seg.
"Nei hun ligger alene hjemme og sover igjen. Et nytt liv som sagt. Før kunne jeg jo aldri gå fra henne på den måten".
Thomas Brenner merket hvordan ansiktshuden ble stiv. Den hårfine overgangen fra smil til grimase. "Sover ?", gjentok han. "Alene hjemme?"
Det virket ikke som hun hørte klang- forandringen i stemmen hans. Det var noe i blikket hennes som fikk ham til å tenke at hun kanskje også var klar til å gå på shopping.

Thomas Brenner tenkte på de geniale linjene til John Donne: Å ta et flatt kart og se på det, se at øst og vest er to ytterpunkter, på hver sin side av kartet. Men så: Begynn å krumme kartet, slik at det ligner jordens sanne form. Da vil øst og vest plutselig møte hverandre. De to ytterpunktene vil bli ett ! Og slik er det jo i livet også. Den nyfødte og den døende møtes i samme form, på samme sted, og oppfører seg likt. Hjelpeløsheten er den samme. Kravet til omsorg er like stort.

Hele Holmenkollåsen var invadert av damer som en gang hadde gått med Davy Crockett-pelsluer, men som nå føk omkring med flagrende, pornobleket hår mellom terapi-instituttene, spa avdelingene, barnehagene, skolene, skiløypene og matvarebutikkene. Holmenkollåsen var ikke bygget for det.

Da arbeidsdagen var over en drøy time senere, ringte han til Elisabeth. Bare det å høre stemmen hennes var en lettelse. Hjertet hans slo over til sinus-rytme allerede etter den første setningen.