Jeg har en gigantutgave med tre bøker, litt uhåndtelig, men når det er så bra lesing så går det greit. Har en pute i fanget når jeg leser:-)Takk for svar, da blir det neste trilogi å få tak i tenker jeg....synes "Nåde" høres interessant ut også....den som venter på noe godt...:-)

Wow! Dette var en utrolig leseopplevelse, ikke lest noe av Bjørnstad før og grua meg litt til 1580 sider med Victor Alverberg i denne trilogien. Det skal jammen fenge for å klare å lese så mange sider, men dette er bare en fryd å lese og gleder meg til fortsettelsen. Hvis hans andre bøker er like bra som dette så gleder jeg meg:-) Annbefales varmt:-)

Nå er alle tre bøkene lest ferdig, alle 1580 sidene og det var en utrolig leseopplevelse! Å holde på interessen i såååå mange sider er litt av en prestasjon. Nå blir det noe helt annet lesestoff en periode, men må lese mer Bjørnstad! Denne mannen kan skrive:-)

Om fyllekjøring, soning og klasseskille blant innsatte

"Tredve dager i Sandefjord" utkom i 2011, og det er velkjent at den er basert på forfatterens egne opplevelser av å bli dømt for fyllekjøring og å måtte sone 30 dager i fengsel for dette. Forfatteren har imidlertid insistert på at selv om boka tar utgangspunkt i egne opplevelser, er innholdet for øvrig fiksjon. Jeg har derfor forholdt meg til at så er tilfelle, og alle spekulasjoner rundt at hun har utlevert medfanger fra sitt eget fengselsopphold, lar jeg derfor ligge.

Hovedpersonen i "30 dager i Sandefjord" heter Tordis, og er dramatiker. Når hun ankommer fengselet med sin store koffert, er det med en blanding av skam, nysgjerrighet og ikke rent lite spenning. Hvem er disse menneskene hun skal sone sammen med? Og hvordan vil hun egentlig gli inn i miljøet? Og hvordan skal hun klare seg i 30 dager uten sine daglige doser med rødvin? Ikke at hun er alkoholiker - i alle fall ikke slik som man tradisjonelt tenker om dette - men hun ble dramatiker i sin tid for å kunne ha det litt friere - kunne sove lenge om morgenen, og drikke rødvin når hun måtte ønske det.

Det er en for henne totalt ukjent verden Tordis møter innenfor fengselsmurene. Skjønt det blir vel ikke riktig å kalle det murer, for her går fangene nokså fritt ut og inn egentlig. Mange av de innsatte - kun kvinner - er gjengangere, og det blir svært fort klart at Tordis og disse andre kommer fra helt forskjellige verdener; de er ressurssvake, mens tilsvarende ikke kan sies om Tordis, som lever i hovedstaden og tilhører kultureliten. Hun sjokkeres over deres kunnskapsløshet på mange områder, samtidig som hun streber for ikke å falle gjennom. Hun orker ikke tanken på 30 dager i isolasjon, og gjør det hun kan for å passe inn. Hun undertrykker de vellykkede sidene ved seg selv, drar i stedet frem nederlag hun har opplevd i løpet av livet og hun ønsker ikke å fortelle om hva hun driver med. Dessuten begynner hun å snakke bredere, og hun begynner å røyke. Og hun melder seg inn i kampen for å få bedre rom, enerom, for å få diplom fra systua der de syr alt fra vinhøner til forklær, osv. Så kan man saktens spørre hvor ekte det er, dette behovet for anerkjennelse, som hun går så innbitt inn for å få dekket, samtidig som hun bedømmer jentene hun soner sammen med med sine egne småborgerlige briller. Hun lyver om livet sitt, men suger til seg alt hun kan få fra deres begredelige liv - ting hun kanskje kan få bruk for å sitt eget skrivearbeid. Hun skal tilbake til sitt vellykkede liv - de skal tilbake til voldelige kjærester med rusproblemer, barn som forlengst burde ha vært hentet av barnevernet, egne rusproblemer osv.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp over Tordis´tanker rundt de andre innsatte kvinnene, som er så annerledes enn henne selv. Jeg ser at mange anmeldere har skrevet side opp og side ned om snobberiet som de mener kommer til uttrykk i denne boka, og som langt på vei tillegges Vigdis Hjorth selv som hennes egne, personlige holdninger. I stedet tenker jeg at alle bedømmer hverandre i et samfunn - både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs. Slik er vi mennesker. Vel, så forteller denne romanen én historie fra ett perspektiv, og det er faktisk dette som er temaet i denne boka, verken mer eller mindre. Det er ikke første gang Vigdis Hjorth har fortalt en historie om klasseforskjeller. Hun gjorde det i "Hjulskift" som handlet om forholdet mellom en akademisk kvinne og en bilmekaniker, og hun gjorde det i "Snakk til meg" som handlet om forholdet mellom en bibliotekar og en cubansk musiker som ønsket innpass i Europa. Småborgerligheten er synlig i alle disse bøkene, slik også Dag Solstad, bare for å nevne et annet eksempel, har sine egne greier i sine bøker.

Jeg synes "30 dager i Sandefjord" er en svært interessant bok, hvor jeg med spenning fulgte Tordis under hennes fengselsopphold. Boka er også helt greit skrevet, og jeg har stor beundring for Vigdis Hjorth sin presise måte å fange inntrykk på. Samtidig mener jeg at denne boka ikke er stor litteratur, men mer ligger på det jevne. Det blir derfor terningkast fire denne gangen.

Begynner lovende, men flater helt ut og klarer ikke holde på interessen

Mitt første møte med Morrison og det var på tide.Maken til historieforteller! Hun skriver magisk synes jeg og jeg slukte boka.Dette er hennes første roman etter tildelingen av Nobels litteraturpris i 1993.

Handlingen er lagt til hjertet av Oklahoma.Boka åpner med en angrep på et kloster der 5 kvinner bor.Hva skjer egentlig på klosteret, drives det heksekunst?Hvorfor velger de å bo uten menn? Dette avstedkommer spekulasjoner bland byens 360 innbyggere og utover i boka får vi historiene til både kvinnene og innbyggerne i landsbyen. Jeg kommer til å lese mer av denne forfatteren:-)

Boka finnes i antikvariater, og dessuten er det sikkert mulig å få tak i den på Jødisk Museum i Oslo, der jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg har også lest "For Leas skyld". Det var faktisk på et forfatterforedrag med forfatteren Marianne Terjesen at jeg befant meg på dette museumet - og altså fant Jahn Otto Johansens bok. For øvrig fatter heller ikke jeg hvordan man kan legge et helt folkeslag for hat. Men bare tenk hvilke holdninger mange har til sigøynere i dag! Og som de forfekter uten å bli det minste flau over dette. Det handler om mye av det samme. Utbredt generalisering, alle skjæres over samme kam, tilleggelse av mengder med dårlige egenskaper (uten at man nødvendigvis har kjent noen selv) osv., osv.

Et ildsjelprosjekt fra Jahn Otto Johansen

Forfatteren og journalisten Jahn Otto Johansen (f. 1934) vokste opp i Porsgrunn. I løpet av sin karriere har han skrevet en imponerende mengde med bøker (se hans bibliografi på Wikipedia) og artikler, og han har også engasjert seg betydelig i minoriteter generelt og i jødenes historie og skjebne spesielt. Ja, så mye har han engasjert seg i jødenes skjebne at mange - særlig etter at han i 1980 utga boka "Min jiddische mamma" - har vært overbevist om at han er av jødisk opprinnelse selv. Men han er ikke det. Derimot vokste han opp i et kristent miljø.

Jeg kom over Johansens bok "Den nygamle antisemittisme" i forbindelse med et forfattertreff på Jødisk Museum tidligere i vår. Boka er ikke i fritt salg, og den er skrevet med tanke på undervisning i videregående skoler og på universitetene - etter at en kortfattet og lettlest bok om temaet, og som også var faglig holdbar, hadde vært etterlyst. I denne lille, men svært kortfattede og fortettede boka, tar Johansen for seg jødehat i vår tid, om konspirasjonsteorier (bl.a. Sions vise protokoller), om jødeparagrafen i den norske grunnloven, om Henrik Wergelands engasjement for å få denne paragrafen fjernet, om norsk unnfallenhet under andre verdenskrig, om en skremmende økning i jødehetsen nær sagt over hele verden osv. Boka inneholder alt som tenkes kan av litteraturhenvisninger. Underveis tenkte jeg at "hvorfor er ikke den eller den boka tatt med?" - bare for å oppleve at alt var nevnt - i tur og orden. Også Stefan Zweigs berømte roman "Verden av i går", som er en helt unik dokumentar om fremveksten av antisemittisme i Sentral-Europa i mellomkrigstiden, er nevnt.

Boka er på alle måter meget tankevekkende og svært lærerik! Johansen prøver ikke bare å forklare opphavet til det som må oppfattes som antisemittisme og jødehat, men han forsøker også å forklare hva antisemittisme egentlig er. Han viser til at det er fullt mulig å være antisemitt uten å ha møtt en eneste jøde, og at det dessuten er mulig å være mot staten Israels handlinger mot palestinere uten at man av den grunn er antisemittisk. Når beskyldninger om antisemittisme i den forbindelse trekkes frem, er dette nærmest å betrakte som en hersketeknikk i debatten.

De utviklingstrekk spesielt i nyere historie som Johansen trekker frem, er meget skremmende. I dag er det ikke bare nynazister som fremmer jødehat, men også enkelte ekstreme fundamentalistiske miljøer innenfor islam. "Jøde" har gjenoppstått som skjellsord blant de unge, og tendensen til hetsing av jøder som bærer religiøse symboler på åpen gate, viser at jødehatet der det eksisterer er blitt mer voldelig.

Selv har jeg alltid lurt på hvor jødehatet oppsto - utover at jødene opp gjennom historien har blitt hatet fordi de drepte Jesus. Når jeg så leser om Luthers jødehat, må jeg innrømme at dette faktisk var nokså ukjent for meg. Jeg visste heller ikke at det bare bodde 2000 jøder i Norge i 1939, og at halvparten av disse ble drept etter deportasjon til tyske konsentrasjonsleire (fortrinnsvis Auschwitz). Resten klarte å unnslippe enten ved å rømme til Sverige eller England, eller ved å gå i dekning så lenge krigen varte. Johansens beskrivelse av den påståtte uvitenheten etter krigen - både i Tyskland og i Norge - er bitende sarkastisk. Det forhold at jødene ble fratatt statsborgerskapet samt at deres eiendeler ble konfiskert i forbindelse med avreise til Tyskland, indikerte på alle vis at det ikke var meningen at de skulle vende tilbake. Det var ikke det offensive hatet som var verst - det var likegyldigheten.

I boka siterer Johansen diktet "Ikke bødlene" av lyrikeren Halfdan Rasmussen (side 51):

"Ikke bødlene gør mig bange

ikke hadet og torturen

ikke dødens riffelgang

eller skyggene på muren.

Ikke nætterne når smertens

sidste stjerne styrter ned -

Men den nådeløse verdens

blinde ligegyldighed.

"Vi må innse at det jødiske Holocaust ikke bare var et tilfeldig folkemord, men et siviliasjonsbrudd. Og derfor er det som Aftenposten skrev, intet mindre enn et sivilisasjonsprosjekt å motarbeide jødehatet i vår egen tid." (s. 111)

Denne boka er en av flere bøker om minoriteter, og Jahn Otto Johansen skriver i sitt forord følgende:

"Denne småbok-serie tar sikte på å være selvfinansierende. Det er ikke beregnet noen som helst fortjeneste for forfatter og forlag. Det viktigste for meg er at flest mulig engasjerer seg for minoritetene ved at det opparbeides empati og kunnskap. Empati uten kunnskap kan lett bli forbigående, og kunnskap uten empati kan lett bli for teroretisk."

Jeg skulle ønske at denne boka hadde vært tilgjengelig for flere! Selv har jeg allerede sikret meg boka "Jødehat - Antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz, en monstrøs bok på nesten 700 sider. Denne boka fremhever Johansen som en av de grundigste bøkene som er gitt ut i Norge om temaet. Fordelen med Johansens bok er imidlertid at den er tynn og kompakt, lettlest, lite akademisk og teoretiserende og dermed tilgjengelig for flere på en helt annen måte. Jeg ble meget imponert over hans kunnskaper om temaet! Her blir det terningkast fem!

Jeg skal til Kreta om få uker. Vi må jo støtte grekerne nettopp nå! For øvrig skal jeg prøve å ta med meg grunnstemningen fra Tove Nilsens Kreta, som jeg ellers kjenner igjen fra mange andre øyer jeg har vært på i Hellas. ;-)

Hmmm ... Dette synes også jeg er interessant! ;-)

Den heter "En elv av røyk".

Bok nr. 2 i denne Ibis-triologien kommer i september i år! Gjett om jeg har forhåndsbestilt!

Lillemor Berge 30 år etter ....

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til stykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Helt enig i det du skriver her, utrolig interessant bok og godt skrevet. Leste denne ut på to dager, anbefales:-)

;-) Spesialtilpasning av bokhandlere for den kresne litteraturelsker er ikke meg i mot!

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men dog!

Når jeg nå skal formidle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er jeg for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble, som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen."

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterskap. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfatteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt klarer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dramaturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig liten bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Er du blant dem som lider av bokkjøpe-mani eller dens like? Bli med på en liten spørreundersøkelse, hvor du besvarer følgende spørsmål:

1. Er du helt besatt på å kjøpe bøker?

2. Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

3. Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

4. Er det en spesiell genre du foretrekker?

5. Foretrekker du å kjøpe nye bøker eller brukte bøker?

6. Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

7. Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

8. Når du har kjøpt en bok - hvor lang tid tar det før du leser den?

9. Billige eller dyre - innbundet eller paperback?

Jeg har besvart spørsmålene i min blogg.

Jeg leser denne nå og storkoser meg faktisk allerede på side 60, selvom jeg ikke er fantasy-fan. Fant ut i dag at det er 1. bok av en trilogi, så da har jeg jaggu mer å se fram til også.

Så bra! Jeg kjøpte denne i dag, gleder meg til å lese den etter din omtale:-)

Å nå er boka ferdiglest. Det ble lesing i ett strekk,umulig å legge fra seg. Boka setter seg i kroppen og blir der!

Boka handler om 5 universitetsstudenter fra Munchen som studerer under 2. verdenskrig. De ser hva nazismen gjør med samfunnet og menneskene rundt seg og starter derfor motstandsbeveglesen den hvite rose. Dette er farlig i et tyskland som ikke tolererer annen tankegang en det det tredje riket står for. De starter med å skrive flyvebrev som de distribueres og det er flere med samme engasjement viser det seg... Basert på dagboknotater får vi hele den dramatiske historien, kampen for frihet, arrestasjonen og til slutt henrettelsene. Dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Litt i samme gate som Hans Falladas "alle dør alene ".Boka viser den kampen som tyskerne kjempet i eget land under 2.verdenskrig. Dette er en historie om helter og blir aldri lei av å lese slike historier fra virkeligheten. Annbefales varmt.

En favorittbok for meg også!