Fra teori til praksis

Leni Wildflower - coach, konsulent og lærer - og Diane Brennan - executive coach og forfatter - står bak "The handbook of knowledge-based Coaching" med undertittelen "From theory to practice". Her har Wildflower og Brennan samlet bidrag fra en rekke eksperter på området - alle presentert bakerst i boka fra side 381 flg.

Boka, som er pensum på BI-kurset "Executive coaching og team-coaching", er delt i syv deler med tilsammen trettitre kapitler; "Human Behavior and Coaching" (del 1), "Human Interaction and Coaching" (del 2), "Organizations, Leadership and Coaching" (del 3), "Tradition from Self-Help, Personal Groxth and Spirituality" (del 4), "Coaching Specific Populations" (del 5), "Creative Applications" (del 6) og "Components of Effective Coaching" (del 7).

Som forfattererne sier innledningsvis i boka: Noen av oss har det i oss at vi med letthet drar mennesker opp mot en høyere grad av innsikt, mens andre må jobbe mer for å få det til. Men alle trenger vi å forstå hva vi gjør når vi coacher, og å innse at coaching ikke har sprunget ut av et ferdig utformet konsept fra coachingskoler eller fra hodene til noen som er mer dynamiske og innovative enn oss andre, men har vokst frem "from a rich tilth of wisdom and study" (se side xi). Hvert av kapitlene i boka drar oss fra teori til praksis. Jeg vil i det følgende nokså kortfattet gjengi det jeg oppfatter som gullkorn fra hver av delene i boka.

Se mer om dette på mitt blogginnlegg.

I bokas etterord gjøres det et forsøk på å oppsummere. Det slås bl.a. fast at coaching har vokst umåtelig, samtidig som det stilles spørsmål ved hvilke utfordringer som ligger foran oss.

Det er ikke sant at hvem som helst kan bli coachet. Klienten trenger å være en villig frivillig (willing volunteer), åpen for endringer og modig. Hvis ingen av disse forutsetningene er til stede, bør vi takke nei til oppdraget!

Det er et par utfordringer med coaching. Først og fremst må coachen våge å utfordre sin klient. For det andre må coachen frigjøre seg fra en egenpålagt forventning om at han skal bidra til å finne en løsning for sin klient, og at coachingen er mislykket dersom så ikke finner sted. Coaching er ingen enkel ferdighet, men en høy-ferdighets-evne. Det ser så enkelt ut når man kan det, men det ligger som regel enormt mye trening bak. Noen ganger er forskjellene mellom enkelte former for coaching og terapi nesten usynlige, men dette bør heller ønskes velkommen enn noe annet. Som coacher bør vi heller ikke være altfor redd for følelser eller at coachingen skal gå for dypt. Igjen: dette avhenger av coachens modenhet, og er slett ikke et område en fersk coach bør gi seg i kast med.

Og med dette er en meget interessant bok, som inneholder de aller fleste tilnærminger til coaching, over! Det har virkelig vært en fornøyelse å lese denne boka, og ikke minst å være i en læringsprosess med alle teoriene og modellene som nevnes i den! De fleste kapitlene er riktignok ikke veldig dyptpløyende, men de gir et kjapt innblikk i mange emner som man kan lese mer om i annen litteratur. Boka blir ekstra verdifull fordi samtlige kapitler avsluttes med rikelige henvisninger til fordypningslitteratur. Dessuten vil jeg anta at den også kan fungere godt som et oppslagsverk når man ønsker å gå tilbake og repetere. Boka er nokså lettfattelig skrevet, og med mange refleksjonsoppgaver underveis, som knytter teorien bak coaching opp mot praktisk coaching.

Jeg håper at mitt forsøksvise resymé på bloggen min kan være til hjelp for andre - før man tar fatt på boka og leser på egen hånd. Den inneholder dessuten mye av interesse for andre enn dem som primært ønsker å studere coaching. Modenhet, refleksjon og ansvarlig kommunikasjon er viktig stikkord som går som en rød tråd gjennom hele boka. For at coaching skal være effektfullt og viktig for de involverte, er det viktig å etablere en plattform av tillit og respekt, og da er det viktig at coachen har ryddet i "sitt eget bo" og ikke drar med seg egne "issues" inn i coachingen!

Springende smakebiter og situasjonsrapporter om et utvalg mennesker vagt tilknyttet hverandre. Noen av personenen og situasjonene engasjerer langt mer enn andre, og det hele er såpass løst at det nesten føles som en novellesamling heller enn en roman. Alt i alt er det fint skrevet, med noen fine observasjoner om mennesklighet, men uten at helheten overbeviste.

Jeg har ikke lest Papa Hemingway, men det kunne jeg virkelig tenke meg! Takk for at du drar den frem for meg! ;-)

Om krig og kjærlighet og sånn ...

Ernest Hemingway (f. 1899 - d. 1961) er ikke blant de forfattere som har størst produksjon av romaner o.l. bak seg, men han gjorde seg likevel så sterkt gjeldende som forfatter at han i 1954 mottok Nobels litteraturpris. Blant hans mest kjente verker er "Og solen går sin gang", "Den gamle mannen og havet", "Farvel til våpnene" og "Klokkene ringer for deg". Mindre kjent er "Edens have", etter min mening den vakreste av dem alle, selv om Hemingway aldri rakk å skrive den helt ferdig (den ble utgitt i 1986, mange år etter hans død).

Romanens tittel "Klokkene ringer for deg" har Hemingway hentet fra John Donnes berømte dikt "No Man is an Island". Begge "vers" i diktet avsluttes med følgende strofe:

"And therefore never send to know for whom the bell tolls; it tolls for thee."

Samtlige av Hemingways romantitler har for øvrig noe poetisk over seg, synes jeg. Dessuten har bøkene det til felles at de handler om krig - enten første verdenskrig, andre verdenskrig eller det som er midt i mellom. Og vi må dessuten anta at mye av det han skrev om er basert på selvopplevde erfaringer. Handlingen i "Farvel til våpnene" foregår i Italia, der Hemingway arbeidet for Røde Kors, og han kom dessuten i befatning med den spanske borgerkrigen i rollen som journalist, noe som åpenbart inspirerte ham til å skrive "Klokkene ringer for deg". I "Edens have" møter vi dessuten en forfatter på bryllupsreise, og det er nærliggende å tenke seg at også denne romanen handler om forfatteren selv.

Nettopp preget av øyevitnebeskrivelser i hans krigsromaner gjorde at bøkene hans hadde høy aktualitet da de utkom. Selv om det nettopp er en kjærlighetshistorie som står i fokus i "Klokkene ringer for deg", ville det være løgn å hevde at Hemingway romantiserer krig. Tvert i mot forteller han like frem om krigens mange uhyrligheter. Wikipedia inneholder en fyldig artikkel om forfatterens liv og meritter, som spesielt interesserte oppfordres til å lese.

Handlingen i "Klokkene ringer for deg" finner sted under den spanske borgerkrigen, og foregår over fire dager i 1937, høyt oppe i de iberiske fjellene. Hovedpersonen i boka er amrikaneren Robert Jordan, som kjemper i de internasjonale brigadene mot Franco og hans fascister. Han har fått i oppdrag å sprenge en strategisk viktig bru sammen med noen spanske opprørere. Her treffer han bl.a. Maria, Pilar og Pablo. Mens kvinnene tiltrekkes av Robert, møtes han med skepsis av mennene. De går rundt og skuler mot hverandre, og mistror hverandres hensikter.

Omtrent fra første stund oppstår det et kjærlighetsforhold mellom Robert og Maria. Maria som er traumatisert etter en grufull opplevelse, hvor vi aner at hun har blitt utsatt for gjengvoldtekt og deretter er blitt skamfert på håret, søker mot Robert, og gir seg hen til ham fra første stund. Siden hun føler seg både tilskitnet og full av skam over det som har skjedd, forventer hun ingenting av ham, mens han på sin side ikke bare lover henne kjærlighet, men også ekteskap. Det som videre utspiller seg mellom dem er blant de vakreste kjærlighetsskildringer i den klassiske litteraturen, hvor denne romanen utvilsomt hører hjemme. At han elsker henne av hele sitt hjerte skal det siden ikke herske noen tvil om, der han sørger for å få henne i sikkerhet, mens han på slutten av romanen ligger døende og i ensomhet etter å ha blitt utsatt for et svik fra Pablos side. Ingen happy ending her, nei.

Noe av det som gjør mest inntrykk på meg når jeg leser Hemingways romaner, er hans evne til å skildre stemninger og sinnstilstander uten de helt store faktene. Dette kan nok gjøre at enkelte vil oppleve vel mye stillstand og lite action i bøkene hans, men så har det vel heller aldri vært Hemingways prosjekt å skrive spenningsbøker. På grunn av hans første hånds kjennskap til krig og elendighet, var han i stand til å skrive om krigen slik den i realiteten var - og ikke slik som den livsløgnen soldater gjennom alle tider har blitt servert når de er i ferd med å gå ut i krigen - nemlig at det er noe heroisk over å ofre seg for fedrelandet. Krig er smerte, blod og lidelse - uansett hvilken side man står på. Å skildre krigens realiteter på den måten Hemingway gjorde, var nokså uvanlig på den tiden romanen utkom.

I "Klokkene ringer for deg" er dialogene sterkt tilstedeværende, og det er først og fremst mennene som er de mest taleføre slik Hemingway fremstiller det. At en mann som Robert Jordan ankommer en geriljatropp oppe i fjellene, mens krigen raser rundt dem, og samtidig får oppleve sin livs kjærlighet noen sinne - ja, det må være en hver manns våte macho-drøm å oppleve! Sånn sett kan man si at det hele har preg av noe litt urealistisk over seg, samtidig som man ikke skal underslå at det skjer noe med mennesker som lever på randen av tilværelsen og ikke aner om de kommer til å leve ut dagen. Tiden blir vesentlig, å leve intenst blir viktig, og da er det ikke plass til tradisjonelle moralkodekser som ellers holder samfunnet sammen. Dessuten er det ikke til å komme forbi at kjærligheten blir mye sterkere når ens elskede når som helst kan bli revet fra en - fra det ene øyeblikket til det andre.

Det som skurret mest for mitt vedkommende var nok det faktum at en gjengvoldtatt kvinne skulle være klar for et kjærlighetsforhold så raskt etter den nedrige behandlingen hun hadde fått ... nettopp av menn. Men dette hadde man nok ikke den samme innsikten i den gangen som nå ... Dette forhindrer likevel ikke at kjærlighetsforholdet oppleves meget vakkert, slik Hemingway beskriver det, og hvor nettopp krigen og omstendighetene rundt Robert og Maria gjør det hele så uendelig mye sterkere. En nydelig roman det virkelig er vel verdt å få med seg! Og som Finn Schau leser med stor innlevelse og varme!

Lydbokutgaven er basert på Paul René Gauguins oversettelse fra 1946 - en oversettelse Jonny Halberg i en artikkel i Dagbladet datert 26.02.2007 beskriver som utdatert, gammelmodig og upresist. Boka forelå i en nyoversettelse i 2007, og her er det Dag Heyerdahl Larsen som har oversatt boka som er utgitt av Gyldendal forlag. Halberg mener at Larsens oversettelse er en mer bokstavtro tolkning av Hemingways roman, og at den "får vandringene mellom en mer stilistisk skriftlig prosa til saftig, muntligpreget dialog og tankestoff til å sitte". Selv må jeg legge til at jeg ikke tenkte på språket som gammelmodig, mens jeg hørte på Finn Schaus opplesning.

"Klokkene ringer for deg" er filmatisert med Gary Cooper og Ingrid Bergman i hovedrollene som hhv. Robert Jordan og Maria.

Eksistensialistisk novellekunst

(Dette er en spoiler)

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg".

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)

Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ...

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Jeg-personen i Muren er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne.

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive.
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang.

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ...

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden.

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet.

Med følgende ord avsluttes novellen:

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens).

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake.

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed.

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet!

Dette var en utrolig god leseopplevelse. Satt med klump i halsen da jeg leste de siste sidene. Denne gikk rett i hjertet på meg, rørende og sår, rett og slett nydelig skrevet. Forfatteren får så godt frem hvordan noen mennesker seiler igjennom livet uten omtanke for noen adre enn seg selv og den andre mennesketypen som bare tar imot uten å si ifra. Handler også om sjalusi og hat og hvordan det kan gå når hevn rammer uskyldige. Dette er lavmelt og uten den store spenningen, men der ligger kanskje styrken til forfatteren. Annbefales.

O'Farrell skriver godt og gir innblikk i alle de små (og større) dramaer innefor en liten, forholdsvis vanlig, familie satt i en uvanlig situasjon. Selv om jeg ikke identifiserte meg med noen av karakterene, ble jeg engasjert og følte det var fin fremdrift i det som var av handling i løpet av tre varme dager i 1976. Boken er en fin påminnelse om at de fleste skjebner er uvanlige, at ingen familier er "normale" og at det helst går godt... om ikke helt som vi planlegger eller ønsker.

Kellerman har til gode å skuffe. Delaware + Sturgis = smart, lesbar krim. Så også denne gangen. Dette er ikke neglbitende og skummelt, men engasjerende, og i mine øyne perfekt underholdningskrim med en god historie, solide karakterer og beskrivelser som gir dybde og kontekst.

;-) Jo, det har du rett i! Google oversetter supervision med "tilsyn", mens supervisor er "veileder". Hele poenget er at man får veiledning for å bli bedre.

Ja, boka utkom på Aschehoug forlag tidligere i år, og dermed er den tilgjengelig for alle!

Hvis jeg skulle velge en forfatter som ruver over alle andre, så må det bli Stefan Zweig. Og hvis jeg må velge en bok som den ypperste favorittbok, så må det bli "Verden av i går!"

Tittelen gjorde meg nysgjerrig, og en rask titt på første side gjorde at boken fikk bli med hjem. En gammel mann i et ukjent land blir vitne til et mord, tar ansvar for å redde et barn - eller er han dement? Premisset er interessant nok, og i tillegg kom "twisten" med at det hele skjer i Norge. Miller har skapt en sammensatt skikkelse i Sheldon, og det funker bra nok når det hoppes litt fram og tilbake i tid/virkelighet. Alt i alt er det greit driv, men med en avslutning som ble litt tannløs midt i dramatikken. Blir nok dessverre lett glemt når jeg skal anbefale lettlest og grei krim...

Selve team-coaching-bibelen!

"To all those engaged in leading and coaching the teams who face the great challenges of our time."

Innenfor det relativt nye feltet teamcoaching er dette den boka - den helt sentrale - den man MÅ lese for å forstå hva som skiller teamcoaching fra individuell ledercoaching (executive coaching). Boka inneholder totalt tretten kapitler fordelt på fire deler:

• del en presenterer hva høyt presterende team (high-performing teams)
  er og hvilke utfordringer disse kan møte
• del to presenterer hva teamcoaching er
• del tre presenterer ulike former for team
• og del fire oppsummerer en del generelle temaer som hvordan man finner, velger og arbeider med en god teamcoach, hvordan man utvikler
  seg som teamcoach, om supervising team coaching og ulike metoder og
  teknikker for team coaching.

Teamcoaching er altså en relativt ny disiplin innenfor coaching. Dette preger både litteraturen som finnes og den gjengse oppfatning av hva dette er. Det er nemlig lite konsensus på området. Peter Hawkins forsøker i sin bok "Leadership Team Coaching" å sammenfatte en hel del praktisk visdom rundt dette temaet, og han presenterer dessuten en del enkle, men robuste modeller som gjør en i stand til å stille to kritiske spørsmål:
- Hva bør en effektiv teamcoach gjøre?
- Hvordan formidler man hva som er de rette behovene for akkurat dette teamet?

I boka får man også et verdifullt perspektiv på dette med supervision (en form for tilsyn, slik at også coachen kan få verdifull tilbakemelding og utvikle seg selv).

Kort oppsummert kan man si at boka har som formål å hjelpe teamet med å oppdage sin identitet

• hjelpe teamet med å klargjøre hva det ønsker å oppnå og hvorfor
• hjelpe teamet til å forstå sine kritiske prosesser - og derigjennom hjelpe teamet til å oppdage mer funksjonelle prosesser slik at den
  kollektive prestasjonen opprettholdes
• hjelpe teamet til å få tilgang på sin undertrykte kreativitet (access its suppressed creativity)
• hjelpe teamet til å utvikle kollektiv styrke/fleksibilitet (resilience)
• hjelpe teamet til å overvåke sin egen progresjon

"The thinking in this book builds crucially on the work pioneered and written with my coleagues at Bath Consultancy Group (www.bathconsultancygroup.com) over the last 25 years" sier forfatteren selv i forordet til boka, som han har valgt å gi overskriften "erkjennelser" (acknowledgements).

Jeg har skrevet mer om innholdet på bloggen min.

Når skal man bruke de ulike verktøyene og metodene?

"We started this chapter with the quote: "If the only tool you have is a hammer, you tend to treat everything as if it is a nail." This can lead to some very bent bolts and screws and damage or wounded pride!" (side 203)

Likevel: husk at i teamcoaching må verktøy ikke bare brukes med forsiktighet, men også fange behovene for akkurat dette spesielle teamet, deres kontekst og nåværende behov.

Fra side 204 - 206 inneholder Hawkins bok en oversikt over ulike behov et team kan ha, med henvisning til mulig metode og hvor i boka dette finnes. F.eks. teamet trenger å få skjulte kulturelle normer opp til overflaten - her kan Team Culture Review passe, jf. kapittel 12. Teammedlemmene trenger å få avklart sine roller/øke rolleforståelse - her kan Belbin Team rolle-analyse være en hensiktsmessig metode, jf. kapittel 12. Teamet trenger å forbedre sitt engasjement for sine interessegrupper - her kan pitch-side coaching være en aktuell metode, jf. kapittel 6. Teamet trenger å utforske hvordan det lærer - her kan learning styles inventory, Domains of learning mapping og Five Disciplines review være aktuelle metoder, jr. kapittel 6. Denne oversikten gjør at man etter å ha lest Hawkins bok faktisk har et godt oppslagsverk!

Å bli en cod teamcoach handler ikke bare om å lære en hel haug med verktøy, modeller og metoder, og heller ikke om skaffe seg ny kompetanse og evner, men om et fundamentalt skift i måten vi ser verden på.

"A team only has a meaningful life if they are serving a need beyond themselves, and have stakeholders who require them to deliver something beyond what can be done by the separate individuals." (side 208) (Jf., historien om The Parsifal trap)

Hvis jeg skal lykkes som teamcoach må jeg være klar på hvem mitt arbeid "is in service of". Som et minimum bør jeg angi at jeg først og fremst er der for teamets medlemmer, for teamet som helhet, for deres organisasjon og det større systemet.

"Moving from individual coaching to team coaching will not be enough if all we do is move our individualistic self-centred thinking from the individual to the team or tribal level and compete to be the highest performing team on the block." (side 210) Dette er bakgrunnen for fokuset på eksterne interessegrupper gjennom hele boka, samt fokuset på hvordan teamet fungerer som del i et større bilde mer enn på individenes følelser om dem selv.

Og med følgende ord avslutter Hawkins sin bok på side 212:

"My hope is that this book has made a contribution to building the foundations of this important new craft and discipline, that many others will be able to build on."

Peter Hawkins bok om teamcoaching er en bibel og et oppslagsverk innenfor dette temaet. Dette er en bok det er vel verdt å bruke litt tid på fordi den er så sentral innenfor teamcoaching, og dessuten favner så vidt. Tidvis opplevde jeg noen av metodene som vanskelig tilgjengelig, men egentlig tror jeg at dette handlet mer om språkforståelse enn noe annet (med noe svulstige engelske uttrykk det ikke alltid er like enkelt å oversette til et forståelig og presist norsk). Uansett trenger man ikke å pugge metodene systematisk, men det er viktig å vite at de er der og at de kan hentes frem ved behov. Pedagogikken i boka er utmerket, og tidligere har jeg bare vært borti en tilsvarende bok med like god pedagogikk og praktisk vinkling innenfor coaching-faget, og det er Susan Gjerdes bok om individuell coaching - "Coaching - hva - hvorfor - hvordan". "Leadership Team Coaching" av Peter Hawkins er noe av det mest matnyttige jeg har lest på lenge!

Nesbø har valgt å strukturere romanen ved å dele den inn i fem deler. Hver del har sin fortellerstemme, og gir oss innblikk i hovedpersonen fra ulike vinkler. Jeg får inntrykk av at Nesbø har valgt denne inndelingen etter inspirasjon fra klassisk dramaturgi, og hvordan man kan bygge opp en fortelling gjennom fem deler. I den første delen introduseres vi for viktige karakterer, deres bakgrunn og historie, blir kjent med omgivelser og sted. Her presenteres vi for Johannes og faren, og gjennom tilbakeblikk blir vi også kjent med hva som har skjedd på gården i tidligere år. I del to skjer det en opptrapping av handlingen og plottet. Temperaturen stiger. I boken illustreres dette med drapet på en hjort, en handling som har stor symbolsk verdi for romanen. Del tre representerer klimaks og vendepunktet. Her blir vi vist hvordan livet har endret seg på gården, og for Johannes, og ikke til det bedre. I del fire roer handlingen seg noe ned, og i del fem, som representerer avslutningen og konklusjonen, er det Johannes' mor som kommer med innsikten.

Skårgangar er skrevet i en litterær tradisjon fra 1940 - og 1950-tallet, og det er vanskelig ikke å trekke sammenlikninger til Tarjei Vesaas. Vesaas var kjent for sin symbolikk, og brukte ofte dyr som bilder i teksten. Nesbø gjør også mye bruk av dyr for å forklare. I starten er det sauene. Etter hvert er det en hjort som virker som metafor, og senere er det en uhyggelig scene med en død mus.Vesaas var også opptatt av naturen, og i Nesbøs roman står også naturen sentralt, og ham bruker blant annet været for å understreke handlingen i romanen. I første del av romanen får vi også noen ymt om hvor handlingen går, representert av en gravhaug som gir meg som leser en snikende uhygge om det som venter. Mennesket står også like sentralt hos Nesbø som hos Vesaas. Mennesker som kjemper mot seg selv, og mot hverandre. Mennesket mot naturen, naturen mot menneskene, og omkringliggende krefter. Romanen tar også opp flere eksistensielle spørsmål.

Skårgangar er en svært innsiktsfull roman når det kommer til menneskelige relasjoner, og det ligger en livserfaring i teksten som man oftest finner hos forfattere som har skrevet og levd i mange år. Denne opplevde livserfaringen gir seg også utslag i et veldig godt blikk. Spesielt viser Nesbø dette i en av bokens, etter min mening, beste scener, som utspiller seg mellom Johannes, faren, moren og en søster ved kjøkkenbordet. Gjennom denne helt hverdagslige scenen får Nesbø sagt utrolig mye med få ord, og dialogene her er også gode. Generelt virker det ikke som om et eneste ord i boken er overflødig.

Språket er vakkert, av og til poetisk, og skaper stemninger og følelser hos leseren. Nynorsken høyner bare leseopplevelsen. Det ligger en lengsel og et stort vedmod i teksten, som jeg som leser ble sterkt grepet av. Dette er en type bok du ikke gjør deg ferdig med sånn med en gang, og som gjør det vanskelig å kaste seg over noe nytt.

Skårgangar er en innadvendt roman. Det skjer ikke så mye av ytre handling, og det er veldig mye som sies mellom linjene.Nesbø formidler historien og menneskene i den med en sikker stemme, og er et stort forfattertalent jeg gleder meg til å følge fremover. For meg var denne boken en av høstens, om ikke årets, største norske leseropplevelse.

Hele omtalen her

Renberg på sitt aller, aller beste!

Tore Renberg (f. 1972) har utgitt i alt 10 romaner før denne siste; "Vi ses i morgen". Jeg har tidligere omtalt seks av hans romaner på denne bloggen - i tillegg til foredragsrekken "På fest med litteraturen". Og dessuten et par filmer basert på Jarle Klepp-bøkene ...

"Vi ses i morgen" er den første romanen Tore Renberg har skrevet etter de i alt fem Jarle Klepp-bøkene, som jeg ikke tar munnen for full ved å si at hele det litteraturelskende Norge har trykket til sitt bryst. I "Vi ses i morgen" dukker et par gamle kjenninger opp - nemlig Videogutten fra "Videogutten" - her materialisert gjennom den horror-film-elskende Jan Inge, også kalt Jani - og dessuten Pål.

I løpet av tre dager i slutten av september - året angis ikke, men vi skjønner at vi befinner oss i nær fortid - møter vi flere mennesker som skal få en betydelig og til dels uheldig innvirkning på hverandre. I første rekke møter vi den vakre gutten Daniel William Moi, som er barnehjemsbarn og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Nå er han klar for (enda) et nytt fosterhjem - denne gangen hos døve Victoria og moren hennes. Daniels flotte utseende og kule væremåte gjør at de fleste faller for ham og gjerne vil gjøre alt for ham - i alle fall damene på hans egen alder. Slik klarer han å forføre den kristne ungjenta Sandra, som nesten går til grunne i sin kjærlighet til ham. Da også Victoria forelsker seg hodestups i ham, og skjærer opp hele ansiktet sitt i fortvilet kjærlighet, settes Daniel i et skikkelig dilemma. For han er begeistret for dem begge og klarer ikke å velge ..

I Stavangers underverden lever Jan Inge, søsteren Cecilie - også kalt Chessi - og kjæresten Rudi. Rudi hvis største forbilde er David Toska, og som er så full av ubehandlet ADHD at han nesten ikke er nedpå. Det han mangler av empati tar han igjen gjennom en nærmest umettelig sexlyst. Det som er igjen av huset Jan Inge og Cecilie overtok etter faren, som sviktet dem og dro til USA da Jan Inge var 13 og Cecilie knapt var 10 år, er intet mindre enn ei rønne. Noen år før faren forlot dem, drakk for øvrig moren deres seg ihjel. Vi får høre historien om hvordan Jan Inge leide ut søsterens seksuelle tjenester mot betaling, og i dag er det stort sett det Chessi kan - å pule - for hun har aldri hatt noen ordentlig jobb og har vel aldri vært noe annet enn kjæresten til Rudi - etter at alle de andre ble borte. I dag lever disse tre offisielt av et flyttebyrå - men de store pengene gjør guttene på kriminelle handlinger som innbrudd og torpedooppdrag.

I disse dager venter de på at vietnameseren Tong skal slippe ut fra fengsel etter noen års soning. Og er Rudi lite empatisk - vel så mangler Tong det meste, for han kan har knapt følelser i det hele tatt. Rudi er i det minste full av selvmedlidenhet ...

Så dukker plutselig Pål opp. Han er kontorisk og alenepappa til to tenåringsjenter, etter at hans kone forlot dem for et par år siden for å gjøre karriere. I mellomtiden har han skaffet seg hund - Sita - og en formidabel spillegjeld etter at han drevet med gambling på nettet. Han er spilleavhengig, og klarer ikke å slutte selv om det fører til at han ikke har penger til mat til jentene sine. Nå ser det for alvor ut til å gå ad dundas med økonomien, og han trenger penger raskt. Mye penger! Og hva er vel mer nærliggende enn å ta kontakt med Jani, gutten han en gang kjente i tenårene som "Videogutten" og som i mellomtiden har blitt en 120 kg tung leder for den fryktede Hillevåg-gjengen? Kanskje de kan skaffe ham en million kroner, slik at han kan håndtere spillegjelden sin? Det skal vise seg at Jani og Rudi er mer enn villig til å hjelpe ham ... Som leser skjønner vi at prisen for denne "hjelpen" kan komme til å bli vel høy ...

Tore Renberg har virkelig klart det igjen! "Vi ses i morgen" er hans beste roman frem til nå - og dette mener jeg selv om jeg i sin tid sa det samme om "Kompani Orheim". Jeg valgte å høre "Vi ses i morgen" som lydbok, hvor forfatteren selv leser, og dermed tilførte han personene i boka deres rette dialekt - nemlig stavangersk - samtidig som han gjennom stemmebruken bidro til å dramatisere handlingen og sette farge på persongalleriet. Det ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg.

De fleste personene i boka er dysfunksjonelle, og dette gjelder i særdeleshet medlemmene av Hillevåg-gjengen og barnehjemsbarnet Daniel. Men det gjelder også Pål, som ikke klarer å håndtere sine vanskelige følelser etter et samlivsbrudd og som begynner med nettgambling og blir gjeldsslave. Samtidig blir personene i boka et slags bilde på oljeeventyrets bakside i Norges mest velstående by. Kanskje er det Renbergs varsomme og nærmest respektfulle tilnærming til hovedpersonene - uansett deres utilstrekkelighet - som gjør sterkest inntrykk? For han klarer faktisk å få meg som leser til å synes synd på disse taperne, som alle har det til felles at de har vært utsatt for grov omsorgssvikt av foreldrene som skulle ha vært der, men som altså var totalt fraværende.

Renberg graver dypt inn i sitt persongalleri, men inn dit hvor selv ikke hovedpersonene klarer å gå - dit kommer heller ikke vi lesere. Dermed er vi - som i det virkelige liv - henvist til å gjette, tolke og analysere. Renberg gjør selv psykopaten Tong smakelig i små sekvenser. Aller mest fantastisk er likevel Rudi - grenseløs i sin tro på egen fortreffelighet, og uendelig sårbar i sin kjærlighet til Chessi, jenta han elsker nesten like høyt som seg selv. Akkurat hvor raus han faktisk er når det kommer til stykket, er rørende beskrevet ... Der de fleste andre ville ha stoppet opp, finner han frem ved hjelp av sin egen uslåelige logikk. For han gir alt - absolutt alt - for sin elskede Chessi ... Han kan til og med drepe for hennes skyld.

Miljøskildringene i boka er svært autentiske, og det er lett å skjønne at det ligger formidabelt mye research bak denne romanen, som favner vidt og på tvers av mange ulike miljøer i oljebyen. Uansett hvem eller hva han skriver om, virker det som om han har førstehånds kjennskap til hvordan det er - enten det handler om å være tenåringsjente og dypt forelsket i kjekkas-drittsekk nr. 1, hvordan det er å lide av spilleavhengighet og være desperat etter penger, hvordan det er å være far og se sin egen tenåringsdatter komme trekkende med en looser-kjæreste, hvordan det er å være dysfunksjonelle barn av udugelige og svikefulle foreldre, hvordan det er å være relativt oppegående og likevel ikke helt ha bakkekontakt ... Og kanskje aller mest fantastisk er Rudis beskrivelse av sin egen Chessi, der han løfter henne frem som noe av det vakreste han vet om, men som av alle andre blir oppfattet som et skrint narkovrak. Med rikelige preferanser til musikk og historie 10-20 år tilbake i tid, tegner han et bilde av et miljø på siden av det veletablerte, der kun det ufullkomne har sin plass. Jeg ble dypt grepet av romanen, og i perioder gikk det faktisk ut over ting jeg skulle ha gjort, fordi jeg ikke klarte å rive meg løs fra lydboka. En stor leseopplevelse av en roman med mange bunner!

Slutten av boka oppfatter jeg ikke som noe annet enn en cliffhanger, og dette kan ikke bety annet enn at det må komme en fortsettelse!

Jeg gir toppkarakter til denne boka!

En sterk firer. Jeg har bare hørt hypen rundt Netflix-serien, og trodde kanskje dette skulle være mer "gøyt". Det er, naturlig nok, veldig "amerika-sentrisk" (er det et ord?), noe som gjør at den kanskje ikke resonnerer like mye hos meg som den kunne gjort. Men det er en fin, ærlig og tildels tankevekkende bok. Jeg får veldig lyst til å se serien, og er spent på om de har klart å beholde noe av dybden Piper innimellom bringer til teksten, eller om det er reinspikka underholdning.

Ville bare rette på at "hunger games trilogien IKKE er fantasy, som mange tror, men dystopi/Science fiction :)

Jeg leste denne boken på norsk. Det angrer jeg på. Jeg har valgt å gi boken terningkast fire, men velger å skrive et kort innlegg for å fortelle andre kommende lesere at det er den norske oversettelsen jeg gir denne karakteren. Historien er like fryktelig som den er nydelig, og jeg skulle så ønske at jeg hadde lest den slik forfatteren har ment at den skulle være. Ikke slik den norske oversetteren har ønsket. Min anbefaling er å lese den på svensk hvis man har mulighet.

Takk, skal titte :)