Hei. Først og fremst så må jeg si at dette var en veldig godt skrevet bokomtale. Jeg er helt enig i det du har skrevet.

En liten detalj bare. (typisk meg å henge meg opp i deg) Christian er vel strengt talt ikke helgepappa for sine barn, men har vel delt foreldrerett og har barna annenhver uke?

Det har vel aldri vært sånn at muslimer ikke har tenkt selv. Den arabiske sivilisasjonen har for eksempel en rik filosofisk og teologisk historie, som har utviklet seg over tid. Det foregår debatt - også religionsdebatt - i mange muslimske land i dag, det er bare ikke noe vi hører om fordi det ikke foregår i de kanalene vi forholder oss til og på de språkene vi forholder oss til. Meningene blant muslimer i Norge er mange og delte. Både Abid Raja og Ubaydullah Hussein er muslimer, uten at de to har spesielt mye til felles. Det er dessverre svært mange som skjærer alle muslimer under én kam, og det har jeg generelt lite tro på gjøre (uansett hvilken religiøs eller etnisk gruppe det gjelder).

Jeg er også skeptisk til religiøse skoler, men mener at når man først tillater kristne skoler må man også tillate skoler for andre trossamfunn, det være seg muslimske eller hinduistiske (eller human-etiske, den første human-etiske skolen i Norge åpna i Oslo dette skoleåret).

Her er forøvrig en link: - De fleste norske muslimer er ikke så religiøse

Artikkelen viser at bare rundt halvparten av innvandrerne fra muslimske land er med i muslimske/religiøse trossamfunn.

Helt klart.
Jeg er skeptisk til religiøse skoler. Det blir feil vei å gå.
- Uansett hvilken religion det handler om, så skaper slike skoler grupper som segregeres fra det jeg vil kalle "normale" skoler. Eller fellesskapsskole som du kaller det.
Undervisning, kunnskapsformidling og skolering bør være så nøytralt som mulig når det gjelder religion og livssyn.

Både barnehagebarn og skolebarn har rett til å vokse opp uten å bli påprakket en spesiell religion fra de blir født. De har rett til å lære å tenke selv.

Ja, at den sittende regjeringa er positiv til privatskoler har jeg fått med meg.

Det er klart det er forskjell.
Og jeg vil jo si at det er positivt hvis det virkelig er slik at mange muslimer begynner å tenke selv istedenfor å sitere koranvers og gå i moskeen...
Heldigvis har vi noen modige ex-muslimer som står fram. De risikerer jo livet. I koranen står det at frafalne skal straffes og drepes. Og mange muslimer tar dette helt bokstavelig.
Min mening er at tro (overtro) og misjonering ikke er noe som skal prakkes på elevene i skoletida. Tro og livssyn er noe som tilhører privatlivet.
Men alle bør lære om trosretninger og livssyn (etikk og moral) i en historisk, kulturell og sosial sammenheng, selvsagt.

Vel, om ikke disse islamske skolene er rene koranskoler slik de er kjent for å være i den islamske verden, så bygger de jo på den samme ideologien.
Dessuten skrev Kari Vogt høyere oppe på den samme siden følgende:
" Tre islamske barnehager - de eneste i sitt slag i Norge - er i drift med til sammen 190 barn i alderen tre til seks år."
Jeg mener fortsatt at dette er uheldig for integrasjonen av muslimske barn.

Men som sagt, det kunne være interessant å vite hva som skjer i dag med skoler som bygger på en spesiell ideologi, om dette fremdeles får godkjenning av myndighetene...

I denne boka fra 2000, 2.utgave 2008, skriver Kari Vogt følgende (side 226):
... "i desember 1999 ga departementet grønt lys for søknaden om islamsk grunnskole for 500 barn. I 1998 hadde departementet godkjent søknaden om en islamsk videregående skole, Urtehagen Friskole."
Det vil si skoler med stor vekt på koranundervisning og opplærling i islamsk levemåte.
Det betyr at barn allerede på slutten av 90-tallet ble indoktrinert med islam på skolen.
Dette mener jeg er betenkelig.
Er dette en av grunnene til at vi i dag ser flere og flere muslimske jenter som bruker hijab, og flere og flere jenter som også dekker seg til med niqab og burka?
Etter min mening er dette noe som ikke burde bli mer og mer vanlig i Norge. Dette fremmer ikke integrasjon. Tvert imot: Resultatet blir mer og mer segregering.

Er det noen her som har greie på hvor mange islamske skoler (koranskoler) som finnes her i landet i dag?

Interessant bekjennelsesroman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn.

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ...

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det).

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med.

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Jeg tror dette med kvalitet er veldig sant. Det er mange forfattere som hylles her til lands jeg ikke syns skriver bra. Unni Lindell, for eksempel. Hun er veldig god på plot/gode historier, men skrivinga er på ingen måter like bra. Nå må jeg nok legge Horst til denne lista med folk som har gode historier, men ikke nødvendigvis klarer å formidle dem godt gjennom skriving. Jo Nesbø er litt motsatt, han skriver veldig godt men syns ikke nødvendigvis alle plottene hans er like bra (men mange av dem er det - Frelseren er min favorittbok av ham, han mestrer dette med "twists" til fingerspissene). :)

Jo, men altså, du forventer noe annet av en krimbok enn av en Knausgård-bok. At Knausgård utbroderer i det vide og det brede og trekker inn alskens småhistorier forventer du, det er en del av boka. Jeg syns mange slike bøker kan være bra. Såkalt "samtidslitteratur". Det ser du også om du ser på boklista mi. Så jeg syns ikke det å være allsidig er negativt i seg selv. Jeg syns bare forfattere skal slutte å oppføre seg som om boksjangre ikke finnes.

Jeg leser krim for mysteriets del, og fordi det gir innsikt i hvordan mennesker opplever sorg, traumer, vold osv.; og hvordan politietterforskere jobber. Jeg leser IKKE krim for å lese om alle detektivens skakkjørte forhold (som det ofte er mange av). Derfor blir jeg også mest fascinert av de etterforskerne som går så ekstremt inn i det de driver med, som Sherlock Holmes eller Saga fra Broen, de beste krimseriene er jo også dem der livet til detektiven faller helt sammen fordi de går så ekstremt inn i saken og arbeidet. Det er jo grunnen til at "Forbrydelsen" er så bra (og, personlig liker jeg kanskje den amerikanske versjonen enda bedre, "The Killing"). Jeg foretrekker ofte krim på TV/film framfor i bokform fordi det ofte er mer rendyrket i det formatet.

...det er mulig det bare er meg, men dette er noe jeg irriterer meg grenseløst over i bøker. Ser det spesielt i krimbøker. Der skjønner du raskt at en eller annen dame eller mann som er tilfeldig introdusert blir en romantisk eller seksuell interesse. Disse forholdene framstår som oftest platte og tilfører ikke historien noenting som helst. Det finnes unntak, for eksempel syns jeg Harry og Rakel i Nesbø-bøkene er et gjennomarbeida og stort sett interessant forhold. Nå har jeg akkurat begynt på "Blindgang" av Jørn Lier Horst, og allerede har jeg begynt å irritere meg over det som fra forfatterens side er et ganske åpenbart forsøk på romantikk i lufta/et trekantdrama mellom Wisting, Christine Thiis og Suzanne.

Jeg vil vite hvem morderen er, jeg driter i hvem detektiven ligger med.

Er dette bare meg? Det er noe som kan irritere meg så mye i bøker at jeg gir opp å fullføre dem, fordi det etterhvert tar så stor plass. Det er noe annet med bøker som er ment å handle om romantikk, men i veldig mange historier syns jeg det kun blir et forstyrrende element som forfatteren trolig kun har tatt med for å dra ut historien og dermed fylle antall sider forlaget krever.

På innbundne bøker er jeg definitivt puritanleser. Boka skal helst se like fin ut etter at den er ferdiglest som før du åpnet den. Litt mindre streng med pocketbøker, som jeg i større grad frakter med meg på ferie, stranda osv. og dermed tolererer mer slitasje i. Eselører og skribling er IKKE greit uansett. Kaffeflekker osv. syns jeg ikke er like ille, såfremt ikke sidene blir klissete og klistrer seg fast i hverandre.

Før skrev jeg ofte ned sitater fra bøker jeg likte i en skrivebok. Nå har du den praktiske funksjoner med sitater her på bokelsker, så da bruker jeg gjerne det i stedet, selv om det ikke er ideelt. Dessuten har jeg nå Kindle, og der highlighter jeg til min hjertens lyst. Det har resultert i at jeg ofte foretrekker å lese sakprosa, biografier/historiske bøker osv. på Kindle, der jeg kan markere passasjer på en måte jeg aldri ville gjort i papirbøker. Jeg fikk vondt inni meg første gang jeg brukte markeringstusj i en pensumbok, men etterhvert klarte jeg å se på dem som bruksgjenstander foran bøker. Aller helst lagde jeg en liten blyantstrek slik at jeg kunne viske den ut etterpå, dette har jeg også gjort et par ganger i pocketbøker. Jeg ville aldri ha skriblet ned mye eller tegnet med penn/tusj i ordinære bøker.

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn.

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen så et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra.

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter heller ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var de som folk varmere enn bygdefolket i resten av landet, mindre "kristelige" som de kanskje var?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt.

Beskrivelsen av en kvinne som i unge år ble enke med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant!

Jeg anbefaler boka varmt!

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner.

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min bloggomtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget.

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket.

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske.

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap.

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der.

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode.

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya.

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei!

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Det spørs helt på hvem som spør. Jeg og søstrene mine (og jeg og foreldrene mine) låner gjerne bøker til hverandre, vi er alle forsiktige med bøker. Jeg har noen venner jeg også gjerne låner til, men andre jeg ALDRI ville lånt til. Dette fordi jeg ser hvordan de behandler sine egne bøker. Det kan være fordi jeg har vokst opp med to bibliotekarforeldre, og dermed blitt vant til å ta vare på bøker som om de ikke var mine og skulle videre til neste leser, men får helt spasmer av eselører. Hvis noen hadde våget seg på å lage eselører i mine bøker... Ja, jeg vet ikke engang hva jeg skulle gjort. Det er fullstendig "forbudt" om man låner bøker av meg. Og det sier jeg fra om. Om jeg låner bort pocketbøker, er jeg litt mindre streng mtp slitasje osv., jeg er selv også mer forsiktig med hardback-bøker. Noen av bøkene mine, som min illustrerte versjon av Snorre eller Ringenes Herre, ville jeg ikke lånt bort uansett. Kanskje ville jeg lånt bort Snorre til min niese om hun trengte det i norsktimen eller lignende, men disse bøkene er slike jeg gjerne vil gi videre til mine egne barn, om jeg får noen. Da må de tas godt vare på.

Hun jeg bor med er også glad i å lese, og vi har en stående avtale om at hun kan hente bøker på rommet mitt om hun vil finne noe nytt å lese. Hun tar også vare på bøker, selv om hun noen ganger bøyer pocketbøker som om det var et magasin (der du "bretter" boka sånn at du leser én og én side av gangen).

Når det er sagt: Bøker er ikke porselen. Om det er en kaffeflekk her og der, eller litt slitasje i permene, er det helt greit. Det er bare fint - det viser at boka er blitt lest. Men eselører/bretting av sider, tegning/understreking og så videre syns jeg IKKE er greit.

Din kollega var ganske frekk, syns jeg. Én ting er å være treig med å levere tilbake boka, men du behandler ikke andres eiendeler på den måten. Det bør ikke være nødvendig å si til folk at de må behandle noe bra når de låner det.

Jeg har Kindle også, og den ville jeg ikke lånt bort. Et tips dersom du ikke vil låne bort bøker er å skaffe deg den, så ser ingen hva du leser, og folk syns det er unaturlig å spørre om de kan låne av deg fordi det er en "dings". Det går an å låne bort bøker dersom man har Amazon Prime, men det har jeg ikke anskaffet meg. Der kan du "sende" bøker til andres Kindle for type to uker av gangen.