Hege Storhaug la vekt på at hun skulle skrive ei lettlest bok som skulle være grei å lese for "vanlige folk". Det skulle være lett å fatte sammenhengene om hva som skjer og er i ferd med å skje i Europa.
Man kan dessuten få mye mer ut av boka ved å studere alle de forskjellige kildehenvisningene hun har på nesten hver eneste bokside.
Masse informasjon finnes i all den dokumentasjonen hun henviser til.
Ja, jeg er enig, boka hennes er viktig, antagelig den viktigste boka som ble utgitt i 2015.

Mah-Rukh Ali har studert IS, og hvordan IS bruker mediene for sin propaganda.
Den brutale terrorgruppen IS har rekruttert mange muslimer og små og store kjeltringer og kriminelle fra Europa og andre deler av verden til å slåss for sin sak, en hellig krig, - et islamsk kalifat.
Terroristene lokker med en suveren stat der muslimske menn, islamistene, - er uovervinnelige og mektige, - og kan velge seg alle de kvinner de ønsker til sitt bruk.
Det kanskje mest betenkelige er at også unge jenter fra land i Vesten har latt seg lure, og har blitt lokket til å reise til Syria for å bli jihadist-bruder.
Terrororganisasjonen er besatt av sex. Kvinner som blir tatt av IS blir ansett som slaver. De blir solgt og kjøpt seg imellom av terroristene. Flere av disse sexslavene har begått selvmord.
Jenter som drar til Syria for å bli med i den hellige krigen som jihadist-brud, kommer til en helt annen virkelighet enn de forestilte seg før de dro. De blir kun brukt som sex-objekter for islamistene.
Dessverre fortsetter IS å rekruttere fotsoldater.
Dessuten finnes det mange terrorgrupper i mange land i Europa og ellers i verden som sympatiserer med IS, og gjerne gjennomfører terroraksjoner i IS sitt navn.
Mah-Rukh Ali skriver, sitat:
"Mange muslimer opererer i gråsonen og tar ikke tydelig nok avstand fra IS, og fordømmer ikke terrorgruppen klart nok. De mener IS sine handlinger delvis rettferdiggjøres av vestlig politikk, og ser på IS som et symbol mot Vesten. Det er en uheldig konsekvens og samtidig en svært farlig holdning som skaper et ytterligere grunnlag for at IS kan vokse. Det er viktig å holde fast ved at IS ikke er en motstand bare mot Vesten, men mot universelle menneskeverdier."

Nyutgivelse av nostalgisk klassiker!

Betty Smith (f. 1896 d. 1972) vokste opp i Williamsburg i Brooklyn, og var etterkommer av tyske immigranter. Hennes debutroman "A Tree Grows in Brooklyn" er basert på hennes egne opplevelser. Boka utkom i 1943, og siden skrev hun ytterligere tre romaner. "A Tree Grows In Brooklyn" er filmatisert. Det er også romanen "Joy in the Morning" (1963).

Tidligere i år kom Betty Smiths debutroman ut på norsk i en nyoversettelse med tittelen "Det vokser et tre i Brooklyn". Det er Gyldendal forlag som står bak utgivelsen av boka, som av The New York Public Library er kåret som en av de mest leserverdige romanene fra det 20. århundret. Romanen godt kjent blant norske lesere selv om det er en del år siden sist den ble utgitt.

Mange er de som har fortalt meg at "du må lese denne romanen på originalspråket! Boka er så poetisk, og du mister så mye av dette ved å lese den på norsk!" Jeg har likevel valgt å lese boka på norsk, og jeg skal senere i dette innlegget komme nærmere inn på hva jeg synes om den.

Sentralt i romanen står Frances Nolan (eller Francie som hun stort sett kalles), som i 1912 er 11 år gammel. Vi følger henne til hun er rundt 17 år. Hun og broren Neeley vokser opp med faren Johnny, en sjarmerende drukkenbolt, og moren Kathy, som har flere jobber for å få endene til møtes. Familien er altfor stolt til å be om veldedighet. De vil klare seg selv, uansett hvor ille det i perioder står til. Sånn er det bare.

Tross fattigdommen innhentes familien aldri av simpelhet eller vulgaritet. Selv når faren går på fylla, har han en viss stil. Både Kathy og Johnny har skjønt at veien ut av fattigdommen er utdannelse, og de gjør mye for å sikre at barna skal få skolegang. Hver kveld leses det enten fra Shakespears samlede eller fra Bibelen. Såpass kunnskap er det greit å ha med seg i livet.

Francie er ei jente helt for seg selv. Selv om hun er omgitt av mye kunnskapsløshet og til tross for at barn kan være riktig nådeløse mot hverandre, særlig overfor dem som trår litt utenfor de vante sporene, er hun meget bevisst på hva hun vil. Det handler ikke bare om å overleve, men om å "leve". Hun viser tidlig talenter innenfor skrivekunsten, et talent som dessverre blir svært dårlig ivaretatt av lærerinnen hennes. Hun skjønner nemlig ikke hvorfor Francie kaster bort talentet sitt på å skrive om det tarvelige. Nei, i hennes verden er det kun det vakre som har plass i litteraturen.

"Francie var ti år da hun begynte å skrive for å få utløp for fantasien sin. Det hun skrev, var av liten betydning. Det viktigste var at forsøket på å skrive historier gjorde henne i stand til å skille mellom virkelighet og fantasi.

Om hun ikke hadde begynt å skrive, kunne hun med tiden ha blitt en skrekkelig løgnhals." (side 212)

Francie observerer våkent det som skjer rundt henne, og der hun selv ikke er i stand til å trekke de store lærdommer ut av det som skjer, hjelper fortelleren oss til å tenke litt lenger. Vanligvis er dette noe som ville ha irritert meg (fordi det blir overtydelig), men ikke her. Fortellerstemmen hører nemlig med i historien, og man vender seg til at han/hun er med i bakgrunnen. Det handler om ungjenter som har havnet i "uløkka" og som hundses av de (ulykkelige og misunnelige) eldre kvinnene, det handler om overgrep som forties fordi man så nødig vil få sitt barn stigmatisert for all fremtid, det handler om mødre som elsker sønnene sine høyere enn døtrene og det handler om knuste drømmer. Likevel er det en rød tråd av håp her. Håp som handler om at alle kan få til det de vil bare de jobber hardt nok. Landene de kom fra inneholdt ingen slike håp, for en gang fattig betydde alltid fattig. Men ikke i Amerika ...

Faren jobber med å servere og synge, og han kommer i berøring av et annet liv et sted "der ute".

"Moren og faren satt på kjøkkenet. Der ville de bli sittende og prate til det lysnet av dag. Faren fortalte om kveldens jobb; alle menneskene han hadde sett, hvordan de så ut, og hvordan de snakket. Nolan-familien fikk liksom aldri nok av livet. De levde sitt eget liv til fulle, men det monnet ikke. De måtte fylle på med livet til alle de menneskene de kom i kontakt med." (side 57)

Tanten Sissy er et frivolt og samtidig elskelig menneske. Intet mindre enn tre ganger gifter hun seg, hele tiden med en lengsel etter å føde et barn som ikke allerede ved fødselen er dødt. Der moren ikke stiller opp for Francie, der er tanten 110%. Det handler om noen avgjørende øyeblikk i livet, som da vitnemålet skal deles ut ... På grunn av henne skjønner også Francie at det finnes ting i livet man ikke skal si nei til, selv om det kanskje ikke er det mest fornuftige der og da.

Francie vender stadig tilbake til treet, som vokser på tross at at noen har hugget det ned. Like fullt nekter det å gi opp og vokser opp igjen. Bokas tittel henspeiler også på nettopp dette treet. For meg ble dette et symbol på overlevelsesdriftene i mennesker. Løvetannen er også et slikt symbol. Boka er også en historie om den amerikanske drømmen og altså en klassereise. Uansett hvor ille det ser ut, kjemper Kathy, Francie og Neeley seg opp og frem her i livet, og selv om faren Johnny tilsynelatende ikke har så mye å bidra med, har han likevel noe. Blant annet et ukuelig humør og en optimisme som smitter over på resten av familien. Han drikker riktignok opp det meste av det han tjener, men de få dollarene han tross alt bidrar med, er forskjellen på å klare seg med et nødskrik eller å gå til grunne i bunnløs fattigdom ...

Jeg ble sterkt grepet av historien i "Det vokser et tre i Brooklyn", selv om historien som sådan både er naiv, melodramatisk og tidvis klisjéfylt. Kanskje er det nostalgien som likevel gjør at romanen blir stående som den klassikeren den faktisk anses som? Det er noe dypt rørende ved historien og som de fleste som har levd en stund, kan kjenne seg igjen i. Det å ha lite, å måtte nøye seg med å betrakte de flotteste leker fra vinduet ute på gaten, å bestemme seg for å jobbe hardt for å komme seg videre - lenger enn foreldrene klarte. Francie er på et vis et løvetannbarn, der hun vokser opp i et nabolag hvor kodeksen er beinhard. Dessuten har hun en mor som verdsetter broren atskillig høyere enn henne selv, men som etter hvert likevel anerkjenner det som bor i henne. Uten denne iboende sulten etter å få til noe annet med livet sitt, ville hun antakelig ha gitt opp for lengst.

Det er mulig at noe av det poetiske har gått tapt i oversettelsen, for selv sitter jeg igjen med at boka mangler en hel del på å være et litterært mesterstykke. Miljøskildringen og tidskoloritten er like fullt både unik og autentisk - så pass at jeg som leser kunne kjenne luktene og levende så for meg slumkvarterene i Williamsburg. Noen ganger ble enkelte scener nesten vel mye dickenske, men bare i kortere perioder. Som da lærerinnen Miss Garnder, som "ikke hadde annet her i verden enn en urokkelig tro på sin egen ufeilbarlighet" (side 375), ønsket sin elev Francie lykke til videre i verden, og ikke skjønte hvorfor hennes yndlingselev sluttet å levere inn stiler etter at hun selv hadde kritisert stilenes "tarvelige innhold". Ulykksaligvis gikk Francie hjem og brant opp alle stilene sine. Utvilsomt et minne fra forfatterens eget liv, dette ...

Min konklusjon er at dette er en nydelig oppvekstroman fra Williamsburg i Brooklyn, en gang et av de fattigste strøkene i New York. Selv om det var motsetninger mellom tyske, irske og jødiske immigranter, kom de helt greit ut av det med hverandre. Jeg ønsker også å trekke frem at språket i boka er rikt, levende og fargerikt.

Måtte riktig mange få øynene opp for denne romanen, som er både historisk interessant og riktig underholdende!

Muslimer som insisterer på at hijab er et nødvendig klesplagg som beskytter en kvinne og viser hennes ære og beskjedenhet, vær så vennlig å gjøre dere selv en stor tjeneste:
Plukk opp denne boka og les den fra perm til perm.

Ed Husain er en tidligere radikal islamist som siden har gått en lang vei bort igjen fra islamismen - slik beskriver han det. Han vokste opp i London blant venner, familie og naboer av samme trossamfunn. Islamisten er en fortelling om hvordan islam har utviklet seg i ham fra å være subtilt åndelig til å være åpenlyst og aggressivt politisk, og hvordan han har klart å finne veien tilbake til åndeligheten.

Islam var ikke politisk i samfunnet han vokste opp i, og dette beskriver han med bestefarens åndelighet. Islam var et åndelig forhold mellom en tjener og hans herre. Men etter som han vokste opp, kom han i kontakt med Saudi-sponset utenlandske elementer som Hizb som opererte svært påtrengende og aggressivt i East London. Hizb rekrutterte ungdommer til en voldsom puritansk form for islam. Unge muslimer i denne fraksjonen tror at bare den versjonen av islam som praktiseres i Saudi-Arabia er gyldig og akseptert av gud. De mener at andre muslimer, som for eksempel sufiene, er vantro kjettere og vil bli dømt til helvete for evigheten. For å tilkjenne seg til denne puritanske form for tilbedelse, må de muslimske troende følge rigide tolkninger på klesstil, atferd, skjegg og diverse sosiale koder. Disse inkluderer å agere for en islamsk stat som det ultimate mål for alle troende muslimer, - og fullstendig tildekking av en kvinnes hode som et tegn på konformitet.

Hussein ble blendet og lot seg fange av denne ideologien. I sine glansdager, oppførte han seg som en typisk religiøs fascist - altfor besatt av kvinners seksualitet og alltid insisterte denne fraksjonen at alle måtte ha en "riktig" og overlegen måte å oppføre seg på i forhold til andre muslimer og til samfunnet rundt seg. Islam ble et politisk redskap for å innføre en islamsk stat, et kalifat, der shariaregler skal gjelde. Målet var først og fremst å gjøre allerede muslimske land til strenge islamske stater, men planen var også med tida å ta over makta i Storbritannia.

Men etter at han besøkte Midtøsten, endret han sine oppfatninger dramatisk, spesielt etter hans besøk og opphold i Syria og deretter Saudi-Arabia, for å lære seg arabisk og lære bort engelsk. Menn i Saudi-Arabia var helt besatt a sex. Siden alle kvinner som viste seg utendørs, måtte være fullstendig tildekket, var mennene fullstendig sulteforet på kvinner og kvinnebekjentskaper. Kjønnsegregeringen gir ikke rom for å utforske seksualiteten på en normal måte.
Vel hjemme i Storbritannia fant han igjen sin fars og bestefars åndelige islam, som han opprinnelig vokste opp med.

Men den aggressive og radikale islamismen sprer seg fortsatt blant muslimer mange steder i verden, også i Europa, ofte finansiert fra Saudi-Arabia. En av egenskapene til denne formen for islam er å ha full kontroll på kvinnene. En annen egenskap er å rekruttere unge gutter til jihad for en islamsk stat.

Dette er en personlig reise, fra en tradisjonell tro, via radikal islamisme, og dermed tilbake igjen til en tradisjonell åndelig tro, og et mer integrert og fredelig liv for forfatteren i dagens Storbritannia. Ed Husain har delt sine erfaringer med oss lesere, og han advarer oss også, om det som er i ferd med å skje innen mange grupper innen islam. For radikal islam lever fortsatt i beste velgående.

Sitater fra Ed Husain da han var på besøk i Norge i forbindelse med at boka hans ble utgitt her:
Husain har fått med seg at Norge har hatt en opprivende hijab-debatt. Det er noe de ikke har hatt i Storbritannia. Selv har ikke Husain et entydig syn. Han sier flere ting.

– I Storbritannia kjenner jeg seks-syv kvinner som har tatt hijaben av. Den hadde tidligere et drag av opprør, av punk. Det er borte nå.

– Da hijaben kom på mote var det puritanske medlemmer av eliten som bar den. Men etter en stund gikk de lei. Folk så at de ikke var noe bedre enn alle andre. Nå er det en ny generasjon tenåringer som bærer hijab, men de er helt annerledes: de banner, røyker og har kjærester. Så hva blir igjen da? spør Husain.

– Det er et politisk symbol. Og av en rekke grunner vokser bruken – i forhold til for bare 3-4 år siden.

Husain er splittet. Han vil gjerne tro at hijaben mister sin tiltrekningskraft og symbolske ladethet med tiden.

– Det er flott at dere har hatt en debatt. Det har ikke vi hatt.

Husain er klar på at det ikke er noen religiøs plikt å bære hijab.

– Etter 9/11 og 7/7 sa de skriftlærde at muslimske kvinner skulle ta av seg hijaben. Det er ingen religiøs plikt, og når situasjonen krever det skal man ta den av, ellers skaper det bare problemer. I stedet er det gjort til en norm, og folk blir helt besatt av det, sier Husain.
En samtale med Ed Husain

Her er forresten en meget godt skrevet kronikk om hijab av Shakeel Rehman: Umyndiggjøring, mistillit og sjalusi er den egentlige årsaken til hijab

Wow, for en historie!
Hva kan jeg si som vil gi rettferdighet til denne boka?
Jeg klarer ikke å gi den negativ kritikk. Vil heller ikke si for mye om handlingen.
Dette er en svært personlig, dypfølt og gripende historie om et ungt liv.
Forfatteren er fortsatt ung, og jeg ønsker ham alt det beste for framtida.
Han fortjener det!

Er denne boka inspirerende? Ja, på noen måter. Er boka skremmende? Ja på flere måter. Kan man lære noe av den? Utvilsomt. Helt klart!
- Er det håp i denne historien? Ja. Det er håp. Det er masse håp.

Å leve i de Palestinske områdene under Hamas' terrorvelde er utvilsomt forferdelig ødeleggende. Mosab Hassam Yousef så alle ødeleggelsene, vokste opp med alle blodsutgytelsene, all volden og krigshandlingene. Som eldste sønn av en av Hamas' ledere var han midt i sentrum for begivenhetene. Han trodde at han var nødt til å hate. Barn vokser opp med et inngrodd hat i denne regionen, ved siden av den dype troen på islam og det som står skrevet i koranen, om at jødene skal utryddes.
Men omstendighetene ville at Mosab skulle gå en annen vei. For det første fikk han mer og mer tvil om troen islam. Han så hvor mange destruktive handlinger som kom ut av troen på en tyrannisk gud for det palestinske folket. For det andre ble han arrestert av israelerne, og opplevde at Hamas torturerte sine egne i fengselet. Han gikk gjennom en lang prosess, der han begynte å jobbe for Shin Bet, den israelske etterretningen, og han begynte å lese i det nye testamentet, om Jesus, som i sitt liv var så totalt annerledes og så mye fredeligere enn Muhammed.

Hans personlige skildringer av hvordan han jobbet i 10 år som personlig assistent ved sin fars side i Hamas, en far han elsket og beundret, samtidig som han også var spion for Shin Bet, - er enestående og innsiktsfullt skildret. Han elsker folket sitt, palestinerne, men han ser at islam bare ødelegger for dem. Han mener at de må forlate islam for at det skal bli fred.

Stigen til islam er høy. På det nederste trinnet står de tradisjonelle muslimene. Mange av dem lever med skyldfølelse, fordi de ikke praktiserer islam. Å be og prise Allah er det første trinnet på stigen. Fundamentalistene er på toppen av stigen. Det øverste trinnet er jihad. Midt imellom er alle de moderate. Mosab sier at de moderate muslimene er de farligste. Selvmordsbombere var alle en gang moderate muslimer.
Slik beskriver Mosab hvordan det er å leve med islam.
Mosabs far var en gang på det nederste trinnet, og et trinn høyere, der man viser kjærlighet og nåde og hjelper andre som trenger det.

Sitat fra kapitel 2, side 27:
Den dagen min far for første gang satte sin fot på stigen, kunne han aldri ha forestilt seg hvor langt bort fra sine opprinnelige idealer han skulle komme til å klatre. Og 35 år senere vil jeg gjerne spørre ham: Husker du hvor du startet? Du så alle de fortapte menneskene, ditt hjerte blødde for dem, og du ville at de skulle komme til Allah og bli trygge. Og nå dreier det seg altså om selvmordsbombere og uskyldig blod? Er dette hva du ønsket? Men å snakke med sin far om slike ting, er uhørt i vår kultur.
Og slik gikk min far videre i skremmende retning.

En biografi full av smerte og håp.

Anbefales, for alle som vil sette seg litt mer inn i situasjonen mellom israel og Palestina.

Det finnes også en film som er laget, med Mosab selv og hans faste kontakt i Shin Bet, basert på boka, her.

Om alle boklesere nøyde seg med å lese bare baksida på hver eneste bok som blir utgitt, da hadde vi virkelig rukket å lese mange bøker hvert eneste år, gitt.

Jeg henviser til et innlegg i Morgenbladet, publisert på julaften i år, skrevet av Kjetil Rolness, der han blant annet sier dette:
"Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme."
Og dette:
"Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis."