Jeg skal ta dagen som den kommer, sier de.
Jeg våkner ved siden av mine sønners far og lukter litt på ham. Men alltid med det lille stikket av utilstrekkelighet. Min utilstrekkelighet. Enda jeg jo skal ta dagen som den kommer, og derfor er jeg glad jeg klarer å skyve meg opp av sengen, halte til toalettet og trekke ned buksene. Jeg kan fremdeles tørke meg selv. Foreløpig er det bare vridebevegelser og pinsettgrep venstrehånden har vanskelig for.
Han var kommet til det punktet i livet der han ble slått, med økende styrke, av et spørsmål så overveldende enkelt at han ikke hadde noe å stille opp med. Han lurte på om livet var verdt å leve, om det noensinne hadde vært det. Han antok at dette var et spørsmål alle stilte seg på et eller annet tidspunkt, og han lurte på om det kom med en like kjølig kraft til alle som til ham. Spørsmålet brakte sorg med seg, men det var en generell sorg som (trodde han) hadde lite med ham selv å gjøre eller hans spesielle skjebne. Han var ikke engang sikker på om spørsmålet sprang ut fra de mest umiddelbare og åpenbare grunner, fra det hans eget liv var blitt. Han trodde det kom fra opphopningen av år, fra akkumulerte tilfeldigheter og omstendigheter og fra det han hadde forstått av dem. Han kjente en dyster og ironisk glede ved muligheten av at det var det lille han hadde klart å tilegne seg av lærdom som hadde ført ham til denne kunnskapen: at allting i det lange løp, selv lærdommen som hadde vist ham dette, var fåfengt og tomt, og skrumpet til sist inn til en intethet det ikke kunne forandre.
Som alle elskere snakket de mye om seg selv, som om de derigjennom kunne forstå den verden som gjorde dem mulig.
I sin tidlige ungdom hadde Stoner tenkt på kjærligheten som en absolutt tilstand man kunne få tilgang til hvis man var heldig. I moden alder hadde han bestemt seg for at den var den falske religionens himmel, noe man burde stirre på med lystig vantro, forsiktig og velkjent forakt og skamfull nostalgi. Som middelaldrende begynte han å skjønne at den hverken var en nådestilstand eller en illusjon; nå så han på den som en menneskelig tilblivelseshandling, en tilstand som ble oppfunnet og modifisert sekund for sekund og dag for dag, av viljen, hjernen og hjertet.
I didn't understand yet that there are experiences you can't walk away from, and that there is no statute of limitations on the effects of torture.
Yet the Burma-Siam railway was unique; to a mind haunted by images from biblical times it recalled the construction of the Pyramids; it was not only the last cruel enterprise of the railway age, but the worst civil engineering disaster in history.
The physical healing happens so fast, it is the rest that takes time.
At the beginning of time the clock struck one
Then dropped the dew and the clock struck two
From the dew grew a tree and the clock struck three
The tree made a door and the clock struck four
Man came alive and the clock struck five
Count not, waste not the years on the clock
Behold I stand at the door and knock.
Multikulturalismen som håndteringsmodell for innvandring mener følgelig at man bør tone ned egne kulturelle og idealer for å forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Langs aksen "Europa - de andre" ble det i Derridas ånd viktig å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet Europa, som ble anklaget for å anse sin egen kultur som overlegen. "De andre" skulle gis forrang siden "den hvite mann" angivelig hadde forårsaket så mye elendighet i verden under kolonitiden.
Eksempelvis situasjonen i Den Demokratiske Kongo Republikken der over seks millioner mennesker har mistet livet i borgerkrigen det siste tiåret. Argumentet om den hvite manns grådighet under kolonitiden ødela Afrika, holder ikke lenger mål. Femti år etter de afrikanske statenes frigjøring, er det åpenbart at kongoleserne har vært vel så harde mot hverandre.
I dag er ikke-vestlige innflyttere overrepresentert i volds- og kriminalstatistikken, samt i stønadssystemet. De siste årenes overfallsvoldtekter i Norge er utelukkende gjennomført av usiviliserte ikke-vestlige som åpenbart mangler en grunnleggende respekt for kvinnen. Gleden over å undertrykke andre og påføre uskyldige lidelser, ser dermed ut til å være et trekk som rammer mennesker fra alle raser. Idyllen som Derida antok ville inntreffe straks det tradisjonelle Europa ble ydmyket i møtet med fremmede kulturer, har altså uteblitt.
Det multikulturelle prosjekt har radbrukket nasjonens stolthet over å være norsk - nettopp den type identitetsforankring som er så viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Det har gått så langt at den som nevner Olav den Hellige eller Harald Hardråde i et foredrag, straks blir sammenlignet med et møte i Nasjonal Samling. Det er knapt lov å være stolt over tradisjonelle europeiske verdier, uten å bli overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, rasistisk, fallokratisk eller allment mannevond.
To understand the world at all, sometimes you could only focus on a tiny bit of it, look very hard at what was close to hand and make it stand in for the whole; but ever since the painting had vanished from under me I'd felt drowned and extinguished by vastness - not just the predictable vastness of time, and space, but the impassable distances between people even when they were within arm's reach of each other, and with a swell of vertigo I thought of all the places I'd been and all the places I hadn't, a world lost and vast and unknowable, dingy maze of cities and alleyways, far-drifting ash and hostile immensities, connections missed, things lost and never found, and my painting swept away on that powerful current and drifting out there somewhere: a tiny fragment of spirit, faint spark bobbing on a dark sea.
To lose one parent may be regarded as a misfortune; to lose both looks like carelessness.
Istedenfor å møte saklig kritikk med rasjonelle argumenter, velger enkelte kulturradikale i offentligheten å forfalle til det som tidvis har vært de progressive eliters førstevalg i møtet med motstand: Man tar i bruk hersketekniske virkemidler som latterliggjøring, usynliggjøring eller bevisst marginalisering av motstanderens budskap. Utfordringen er at når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Et talende eksempel er forsøket på karakterdrap mot informasjonsleder for Human Rights Services (HRS), Hege Storhaug. Dette ble iscenesatt blant annet av Dagbladet sommermånedene i 2009. For Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: å kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet i dagens meningstrange Norge.
At Storhaugs bøker ikke alltid blir strålende mottatt, er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke var redelig, var hvorledes debattredaktør i Dagbladet Marte Michelet 10.september forsøkte å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. For å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse, må man tenke nytt. Her kan deprogressives naive tro på multikulturalismen trenge en dose realitetsorientering. Dette har Arbeiderpartiet etter hvert innsett og bidrar nå med en høyst nødvendig innstramming.
Michelet bedrev derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten, videreformidle ondskapsfulle rykter, spre sladder og henge ut personer uten at en eneste rettsak har avgjort skyldspørsmålet. Storhaug har aldri sagt at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påsto i artikkelen der hun usmakelig antydet at alt rakner for Storhaug, at hennes tid er forbi, at hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne, at Human Rights Services driver med tvilsomme metoder og at sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med HRS.
For alle visste at somaliske Amal Adens politianmeldelse av Storhaug og HRS ble henlagt på grunn av mangel på bevis. Ingen endelig uttalelse forelå dessuten fra myndighetenes side. Kritikken mot Storhaug besto følgelig av usivilisert synsing som åpenbart hadde til hensikt å svekke troen på hennes troverdighet og integritet. Først når full og objektiv informasjon foreligger, kan man med rette anklage den ene part som beviselig har gjort enkelte feil. Før det bør tvilen komme tiltalte til gode. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum.
Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i 2007. Ikke en eneste domfellelse eller rapport ble lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurierende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, mens Hege Storhaug blir utsatt for den slags karakterdrap som vitner om falske holdninger.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs kritiske røster i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.
Forskjellige kulturer har forskjellige verdier. Og ulike verdier produserer ulike samfunn. Noen verdier skaper stabile stater som alle vil flytte til, andre verdier skaper dysfunksjonelle stater som millioner av mennesker ønsker å flytte fra. Slik oppstår drømmen om Europa og håpet om kanskje en gang å kunne flytte til USA; der har man hørt at alt er så meget bedre.
Så er kampen i gang for mange ikke-vestlige, ikke minst mange som kommer fra muslimske land.
Småunger passer jo som håndlangere. Det har de drevet med siden lenge før den franske revolusjon der barn formidlet beskjeder mellom de stridende parter. Unger vil jo hjelpe, det vet de som driver i barnevernet og ser hvordan norske barn sparer på brødet de får på institusjonen slik at de skal ha noe å gi mor når de kommer hjem og hun har vært på fylla og ikke spist på en stund eller savner narkotika som er hennes livs trøst, noe som den lille som aldri har bedt om å bli født ikke forstår.
Dette syntes militsgutta var festlig. - En mann trenger sex er et utsagn som er blitt godt kjent i dagens gjengvoldtekter i Europa, fra mange av de samme ikke-vestlige som har flyttet fra sør til nord. Da blir det "på'an igjen" som bergenske visesanger Jan Eggum synger, og så ruller voldtektene videre i et helt nytt land med nye kvinner å skjende.