Bokelskere.no

Jeg burde ha visst bedre. På det tidspunkt hadde jeg studert jødenes historie under diasporaen i Europa - pogromene, undertrykkelsen, Holocaust. Jeg burde ha sagt noe, men gjorde det ikke. I stedet førte jeg på ny et slags dobbeltliv. Privat var jeg fritenker. Blant islamister var jeg "broder". Jeg skulle ikke bestride slike sementerte oppfatninger som hat overfor jøder, hinduer, amerikanere og homser, liksom underordning av kvinner. Jeg hadde fortsatt to ansikter, to personligheter. Utenfor klasserommet skrudde jeg av evnen til kritisk tenkning og aksepterte de religiøse og politiske holdningene som dominerte der jeg var med.

Jeg var frustrert over nesten alt mulig. Jeg var frustrert over korrupsjonen i PA, dumheten og ondskapen i Hamas, og den tilsynelatende endeløse rekken av terrorister som måtte skytes eller fjernes. Jeg begynte å bli utslitt av spillet og risikoen som hadde blitt min daglige rutine. Jeg ønsket et vanlig liv.

Etter alle disse årene kunne jeg nesten ikke tro at kontrollen av Hamas hadde falt i ukjente hender, på en eller annen mystisk måte, et eller annet sted langs veien. Dersom jeg, som var født og oppvokst midt i hjertet av bevegelsen ikke ante hvem som trakk i trådene, hvem kunne vite det da?

• Jeg føler meg heldig, sa Cato. Tenk dere i 40 kuldegrader på Sydpolen. Den eneste som kunne dra opp borrelås og glidelås på de andre i skiteamet, var meg.
  Han holdt stålkloen opp i luften. Alle lo, og jeg forstod at han faktisk hadde gjort handikappet sitt til et fortrinn. Cato avsluttet foredraget sitt med å be Mary Ann og meg på første rad om å spre fingrene våre. Så startet han å telle.
• Du er heldig, sa han til Mary Ann og pekte på henne med kloen.
  Så vendte han seg til meg og sa med et stort glis:
• Men du er heldigere, for du har bare fem og må skjerpe deg mer.

Jeg merket at jeg trengte noen gode hjelpere som trodde på meg og som stilte krav til meg. Jeg trengte rollemodeller som mestret. Mange av de profesjonelle hjelperne stilte mindre krav til meg enn jeg selv gjorde. Det var en skremmende erkjennelse.

Jeg følte meg som en toppidrettsutøver. Spiste, trente og sov. Etter hvert klarte jeg to minutter på sakte fart på tredemøllen til stor jubel fra fysioterapeuten.

Jeg sto aldri opp om morgenen og lurte på om jeg skulle trene eller ikke. Beslutningen var tatt. Jeg trengte ikke å kjenne etter om jeg gadd eller ikke. Sånn sett kom motivasjonen helt av seg selv. Denne treningsregien skapte ro i livet mitt. Hver dag etter avsluttet arbeid var det på med treningstøy og sette i gang. Jeg slapp å sitte og sture om ettermiddagen med tankene mine. Det var noe jeg skulle. Jeg hadde en plan og faste rammer. Deilig. Et suverent enkelt liv som attpåtil ga meg en sterkere kropp og bedre gange.

"Happy camper" er et stående uttrykk i toppidrettsmiljøet. Å være en "happy camper" innebærer å være hyggelig også i en presset situasjon. Resultatene blir ikke bedre av at en idrettsutøver med stort prestasjonspress og sterke konkurrenter krever oppmerksomhet og bjeffer til teamet sitt rett før start. Selvhøytidelighet hører ikke hjemme i en slik situasjon. Selvhøytidelighet hører ikke hjemme i noen situasjoner. I pressede situasjoner fungerer ydmykhet og takknemlighet best. Det gjør at folk rundt en har lyst til å hjelpe. Ingen gidder å bidra og attpåtil få sure kommentarer.

Klarte disse menneskene rundt meg å mestre det de hadde gjennomgått, skulle jeg også klare det. Det eneste jeg gjorde var å mangle en arm og gå rart, og som en sa til meg:
- Du har ikke den verste historien, men du har jammen meg den beste!
Det lo vi mye av. Jeg hadde det ikke verst i det hele tatt. Som nyskadet ga det meg styrke på en underlig måte. Jeg følte jeg hadde vunnet den viktigste kampen om livet, og nå skulle jeg forsøke å forvalte resten av livet best mulig.

Men det å være alene gjelder jo ikke bare meg. Det gjelder egentlig alle mennesker. Alle er i bunn og grunn helt alene.

Bunnen var nådd. Jeg var på vei opp. Jeg var selv mitt livs bakkemannskap. Jeg var sterkest alene.

Der og da bestemte jeg meg for å se helt bort fra at jeg manglet en arm. Det ville jeg fra nå av rett og slett ikke bry meg om. Å ha bare en arm skulle absolutt ikke hindre meg i å gjøre noe jeg ville. Min personlighet og mine muligheter hadde ikke noe å gjøre med den manglende armen.

• Er'a helt tett i sikringsboksen? Stakkars nek. Hu kan bare klappe igjen brødsaksa si. Nå er'e rett før tenna hennes skrangler ne'på gølvet her.

Skitt au. Dette er sikkert den eneste gangen i mitt liv jeg kan spise Snickers uten å tenke på kaloriene, tenkte jeg og tok munnen full. "Du kan like gjerne putte Snickersen i baklomma. Det er der den ender opp allikevel", pleide Hilde å si.

Det er så mange som henne, som har båret på vonde hemmeligheter i år etter år. Noen gjør det hele livet. Flere har også opplevd den kvelende stillheten. Den som kommer når de voksne synes noe er ekkelt å snakke om, eller for utrolig til å være sant, så de håper det skal gå over av seg selv.

• Slik rettssystemet er i dag, så kreves det enormt mye for en overgrepsutsatt å gå gjennom en rettssak. Å stå der og bli kryssforhørt om intime detaljer med overgriperen to meter unna, og med tilhørere i tillegg. Det er umenneskelig.