Vebjørn Selbekk har skrevet ei bok som er velreflektert og full av gode poeng.
Han forteller i første delen av boka om sin bakgrunn, og starter med mormoren, som alenemor, flyktet fra kommuniststaten DDR over til Vest-Tyskland.
Han beskriver undertrykkelsen, kontrollen og angiveriet som preget Øst-Tyskland. Menneskene led under det undertrykkende regimet.
Som Selbekk skriver på side 23:
«Hun lengtet etter friheten i vest. Hun ville at barna hennes skulle vokse opp i en del av verden der det var tillatt å si det man mente.
Men viktigst av alt: Min bestemor nøyde seg ikke med ønsker og dagdrømmer om en ny fremtid. Hun gjorde noe med det. Selv om det var annen gang i hennes unge liv at hun måtte forlate alt hun eide.»
Hans morfar ble igjen i Øst-Tyskland.
Da Vebjørn var liten, reiste han og familien på besøk til bestefaren i Øst-Tyskland, så han fikk en reell opplevelse av hvordan det var å leve under det strenge og kontrollerende kommunistregimet. Han opplevde hvordan det var å leve i et land der det ikke finnes ytringsfrihet.
Murens fall natten mellom 9. og 10.november 1989 beskriver han som den største historiske begivenheten etter den andre verdenskrig.

Vebjørn Selbekk binder så sammen undertrykkelsen og ufriheten i DDR med det som har skjedd etter karikaturstriden, som startet med de danske karikaturtegningene i Jyllands-Posten.
Han gjenga en faksimile av Muhammed-tegningene i Jyllands-Posten i Magazinet, et temmelig ukjent og kristent blad, tirsdag 10.januar 2006.
Han skriver på side 62:
«I dag tror jeg at underbevisste faktorer kanskje spilte inn i avgjørelsen min. Barne- og ungdomsopplevelsene fra DDR. Det sinnet jeg opparbeidet meg der nede mot dem som tvinger andre mennesker til taushet. Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.
Erfaringene fra Øst-Tyskland har vært med på å forme meg, mine verdier og mine meninger.»

Etter reportasjen i Magazinet, kom truslene mot Selbekk, fra muslimske miljøer.
Han beskriver tiden etter denne reportasjen, om livet som forandret seg for ham og familien, om å leve i skjul og med stadige trusler.
Men ikke bare forandret livet seg for ham og familien, men i kjølvannet av karikaturene, kom som kjent terroraksjonene på rekke og rad, blant annet i Danmark og i Frankrike.

Selvsagt begynte ikke terroren med karikaturtegningene.
Og Selbekk beskriver godt begivenhetene i Europa, både politisk, samfunnsmessig og privat, fram til og med 2015.
Jeg skal ikke røpe for mye av innholdet i boka.
Men boka er virkelig verdt å lese. Jeg visste så å si ingenting om Vebjørn Selbekk før jeg leste denne boka. Men nå har jeg fått en dyp respekt for denne forfatteren.
Anbefales på det varmeste.

Rana motsier seg selv til de grader i boka si, så jeg flere ganger underveis i lesninga lurte på om han er riktig vel bevart.
Han klarer ikke å se islam med objektive øyne. Han er forblindet av det han ser på som en fullkommen tro og livsstil.
Jeg vil kalle det å leve under en innlært religiøs vrangforestilling.
Vi er alle først og fremst mennesker, ikke religiøse undersåtter/slaver av en innbilt allmektig gudefigur. Først finner man sin identitet som menneske, deretter får man finne ut om man vil ha en tro eller ikke-tro. Og denne eventuelle troen bør være et privat anliggende, hjemme hos deg selv, ikke noe offentligheten skal behøve å styre med.

Det er helt tydelig at Rana driver cherry-picking i religionen sin. Samtidig som han sier at den er universell og evig, og ikke kan forandres på.
Ja, Muhammed døde i sin(e) kone(rs) armer ... fordi han ble dødelig syk, - men ellers kunne det godt hende at han kunne ha dødd i en kamp på slagmarken, for han var en mektig hærfører etter at han flyttet til Medina.
I boka si skriver ikke Rana mye om Muhammed etter at han flytta til Medina, og ble hærfører og la under seg store landområder, slaktet ned mennene, og tok kvinner og barn som slaver (og sexslaver).
Dette hopper han glatt over.

Nei, Rana må nok begynne å se litt mer kritisk på sin egen religion enn han gjør i boka si.
Norge og Europa er ikke islamsk. Slett ikke. Selv om han påstår det aldri så mye, at demokratiet i Norge og Europa er islamsk i praksis, så blir det ikke en sannhet for det. Det er rett og slett en forskjønning av sannheten, eller egentlig nærmere en ... løgn.

Dette er kanskje den beste av WoT-bøkene, hvertfall de tidlige bøkene. Her skjer det utrolig mye, du lærer ufattelig mye nytt. Ingen kapitler føles bortkastet. Der de tre første bøkene hovedsakelig handla om Rands vei til å innse hvem han er, og proklamasjonen på slutten av treeren, får denne et helt annet tempo: Nå er han "kjent" og han kan starte sine planer for alvor. Samtidig rystes verden av krig, horder av Trollocs herjer i landsbygdene, the Forsaken (den ondes nærmeste støttespillere, Aes Sedai som gikk over til mørket for tusenvis av år siden) er løse i verden, de mystiske Aiel-krigerne erklærer sin støtte til mannen som har kommet merket ut av deres hellige by, og det hvite tårnet er i ferd med å knuses fra innsiden av opprør.

Alt i alt en utrolig dramatisk og spennende bok.

"Ny" amerikansk forfatter på norsk!

Jeg hadde aldri hørt om Denis Johnson (f. 1949) da jeg mer eller mindre tilfeldig kom over denne boka for noen få uker siden. I og med at de fleste utgivelser fra Pelikanen forlag for tiden påkaller min oppmerksomhet (rett og slett fordi dette lille forlaget utgir toppkvalitets-litteratur - det får jeg bekreftet gang på gang), var ikke veien opp i min handlekurv veldig lang.

Denis Johnson er i følge Wikipedia best kjent for novellesamlingen "Jesus´ Son" (1992) og romanen "Tree of Smoke" (2007). Johnson debuterte for øvrig som poet i 1969, og han har en ganske stor produksjon av bokutgivelser innenfor flere sjangere. Johnson er tidligere nominert til Pulitzer-prisen både for "Tree of Smoke" og "Togdrømmer".

"Togdrømmer" fremstår som en mellomting av en roman og en lang novelle - rett og slett en kortroman eller miniatyrroman. Så vidt jeg vet, er dette den første bokutgivelsen til Denis Johnson som er oversatt til norsk. Etter "Togdrømmer" tipper jeg at det kommer flere norske oversettelser.

"Sommeren 1917 var Robert Grainier med på å prøve å ta livet av en kinesisk arbeider som ble tatt, eller i hvert fall beskyldt, for å stjele fra krambua til Spokane International Railway i Idaho Panhandle." (side 5)

Slik åpner "Togdrømmer". Vi er "spot on" med en eneste gang, og det handler om en skjellsettende hendelse som skal komme til å forfølge Robert Grainier i resten av hans liv. Overbevist som han er om at dette slår tilbake på ham med full kraft og fører til at han mister både kone og barn i en tragisk brann ...

Vi kommer tett på hvordan det må ha vært å være jernbanearbeider på begynnelsen av det 19. århundret, et arbeid som hadde tett forbindelse med skogsarbeideryrket. Begge deler betydde blodslit. Og å være borte fra familien i lange perioder av gangen ...

"Han savnet Gladys og Kate, jenta og veslejenta si, men han hadde levd som ungkar i toogtredve år før han fant seg en kone, og falt lett tilbake i en beroligende ensomhet her ute mellom de utallige granene.

Selv jobbet Grainier som stropper - ikke på lunneplassen, men nede i skogen, der sagerne slet parvis med å felle granene, kvisterne renset stammene med øks, og kapperne kappet dem i attenfots lengder før stropperne la kabelen rundt dem så hestene kunne slepe dem ut. Grainier likte arbeidet, anstrengelsen, den voldsomme utmattelsen, den dype hvilen når dagen var over. Han likte den storslagne størrelsen på tingene i skogen, følelsen av å være fortapt og langt borte, og fornemmelsen han fikk av at med så mange trær som voktere kunne intet ondt tilstøte ham. Men ifølge en av karene, Arn Peeples, som var en gammel mann nå, tidligere en førsteklasses sager, var trærne selv mordere, og selv om en god sager i niognitti tilfeller nok kunne vurdere riktig hvor et tre ville falle, og til og med ved hjelp av bestemte kutt og kiler få en femtitonner til å snu seg opp mot åsen og legge seg pent bak ham som en nål, så kunne han den hundrede gangen få det rett i fleisen og ende dau som en sild, helt uten videre." (side 14-15)

Denis Johnson maner frem en stemning av nybrottsarbeid, av mennesker som bygger landet med livet som innsats ute i en rå og brutal natur, der det handler om å passe seg for ikke å bli offer for omstendighetene, enten dette handler om naturkreftene selv eller om menneskelig påvirkning på naturen. Som brannen som frarøver ham kone og datter og gjør at han står helt på bar bakke i livet igjen.

Nyhetene i Creston var forferdelige. Ingen overlevende fra Moyea Valley hadde dukket opp der.

Grainier ble boende hos søskenbarnet i flere uker, og dugde ikke til stort, syk av naturlig sorg og forvirret over situasjonen. Han forsto at han hadde mistet kona og veslejenta si, men det hendte at ideen overfalt ham, bokstavelig talt overfalt tankene hans som en uimotståelig hær, at Gladys og Kate hadde unnsluppet brannen og at han måtte lete etter dem verden over til han fant dem. Hver natt ble han vekket av mareritt: Gladys kom ut av det svarte landskapet på tomta deres, kledd i rykende filler og bærende på datteren, men fant ingenting der og ble stående og gråte i ødeleggelsene. (side 41-42)

Men Gainier reiser seg opp fra asken og bygger møysommelig opp et nytt liv igjen. Ingenting blir som før, for ingen kan erstatte Gladys. Like fullt fortsetter livet ute i ødemarken. En mann uten kjent fortid, som det adoptivbarnet han en gang var. Årene går, moderniteten trenger på og slik blir romanen også en historie om Amerika - om bygging av et land, der folk fra alle verdens hjørner møtes i et slit kun de sterkeste tåler og holder ut. Grainier selv er takknemlig for det han har opplevd, selv om han ikke fikk mer enn en håndfull år sammen med Gladys. Han hjemsøkes riktignok av drømmer, og en ulvejente som materialiserer seg for ham gjør ham overbevist om at det er veslejenta som har kommet tilbake.

"Gud trenger eremitten i skogen like mye som han trenger mannen på prekestolen. Har du tenkt på det noen gang?"

"Jeg tror ikke jeg er noen eremitt", svarte Grainier, men da dagen var over, ga han seg til å spørre seg selv: Er jeg en eremitt? Er det dette som er å være en eremitt? (side 88-89)

"Togdrømmer" fremstår som en eksistensiell roman, fordi temaet dypest sett handler om overlevelse. Fortellerstemmen er gammelmodig, og dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg ha tippet at romanen var skrevet på 1930- eller 1940-tallet - ikke i 2002. Dette gir på den annen side romanen et noe tidløst preg. Jeg opplevde også en viss distanse mellom fortelleren og selve handlingen. Samtidig vil jeg understreke fortellerens fantastiske evne til å formidle billedlige inntrykk, særlig i det som handler om desperasjon. Hva enten det handler om en kineser som flykter fra sine forfølgere eller hovedpersonen selv, Grainier, som møysommelig kommer seg gjennom sorgen for så å begynne helt på nytt ... Det var aldri vanskelig å forestille seg scenene etter hvert som de utspant seg. Noen ganger lurte jeg på hvilken betydning de ulike elementene i romanen hadde - som hunden Grainier hevdet hadde skutt ham ...Kanskje var meningen ikke mer dyptpløyende enn at det er slike ting som kan skje i løpet av et langt liv? Tilfeldighetenes spill, som ikke nødvendigvis fremstår som logiske eller fornuftige på noe vis ...

"Togdrømmer" er en bemerkelsesverdig roman, som skiller seg godt ut fra flertallet av bøker som har kommet ut i nyere tid. En liten stund fikk jeg litt "Stoner"-følelse, fordi romanen handler om en ganske alminnelig og samtidig litt ualminnelig mann, en hverdagshelt som er så uheldig i livet og som likevel er så takknemlig for den lille lykken som ble ham til del. Men der stopper også all likhet. Jeg hadde nok et hakk mer sansen for John Williams "Stoner", men det handler nok aller mest om at denne romanen er mer kompleks enn den syltynne romanen "Togdrømmer". Like fullt vet jeg at jeg er 100 % klar neste gang en ny oversettelse av Denis Johnsons bøker foreligger!

Jeg anbefaler denne romanen varmt fordi den er så annerledes alt annet som utgis for tiden. Dessuten er den grunnleggende godt skrevet, og utmerket oversatt ut fra det jeg kan bedømme.

De innså vel at deres største trussel var dem som allerede hadde fått nøkkelen, og at det viktigste var å prøve å slå dem, heller enn å bruke ressurser på å forhindre folk uten noen reell sjanse fra å ta den første nøkkelen.

Chilensk råskap i novelleform

Alejandro Zambra (f. 1975) er en chilensk poet og romanforfatter. Han ble født i Santiago, men vokste opp i Las Terrazas i Maipú. Zambra studerte ved Instituto Nacional General José Miguel Carrara og ved University of Chile, hvor han tok en grad i latinamerikansk litteratur. Senere tok han en master ved et universitet i Madrid, og etter dette fikk han doktorgrad i litteratur. I dag underviser han i litteratur ved Diego Portales University i Santiago. (Kilde: Wikipedia)

Zambra debuterte med sin første diktsamling i 1998, 23 år gammel. I årene fra 1998 til 2013 har han utgitt til sammen åtte bøker (i alle fall dersom jeg kan stole på Wikipedia) - i alt tre diktsamlinger, tre romaner, et essay og herværende novellesamling. Novellesamlingen "Mine dokumenter" kom ut på Solum forlag tidligere i år.

"Mine dokumenter" har allerede rukket å gjøre seg bemerket ved at den har blitt anmeldt i flere norske aviser allerede. Stikkordet som går igjen er at det nå er slutt på magisk realisme i latinamerikansk litteratur. Novellesamlingen byr nemlig på den ene brutale novellen etter den andre. Alt med et lett gjenkjennelig chilensk uttrykk, fordi det politiske bakteppet, som også vi nordmenn kjenner så godt, hele tiden anes, mer eller mindre direkte. Pinochets diktatur (1973 til 1990) utgjorde det meste av Zambras egen oppvekst.

"Mine dokumenter" inneholder 11 noveller, og allerede titlene på disse bærer bud om at mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Blant annet har en av novellene tittelen "Instituto Nacional", skolen der Zambra i sin tid gikk selv. Her gis lærerne det glatte lag.

"De første månedene på Instituto Nacional var forjævlige. Lærerne sørget for å få fortalt oss gang på gang hvor krevende denne skolen var; de ville ha oss til å angre, til å vende tilbake til nærskolen nede i svingen, som de pleide å si, hånlig, i den evig arrogante tonen som kunne ha gjort oss fnisete, men som skremte oss.

Jeg vet ikke om det er nødvendig å presisere at disse lærerne var noen skikkelige rasshøl. ... De var hensynsløse og middelmådige. Dumme og frustrerte mennesker. Spyttslikkere. Pinochet-tilhengere. Møkkafolk. Men jeg holdt på å fortelle om nummer 34 og ikke om de idiotene vi hadde til lærere. " (side 106)

Samtlige elever ble tiltalt ved nummer, mens lærerne selv hadde både fornavn og etternavn. Novellen handler tilsynelatende mest om nummer 34, klassekameraten som hadde dumpet og gikk året om igjen. Hvilket var en skam, en pinlig affære. Det fascinerende med hele novellen er hvordan nummer 34 ikke lar seg affisere av dette, men har hodet høyt reist - enda han enda en gang skal komme til å dumpe ... For novellens jeg-person er det en gåte hvordan nummer 34 faktisk får lov til å gå samme klassetrinn om og om igjen. Han må ha forbindelser på skolen ... Mens underteksten forteller noe helt annet, nemlig at han nettopp ikke har det ...

Tittelnovellen "Mine dokumenter" har helt åpenbare paralleller til forfatterens eget liv. Fortellinger - muntlige og skriftlige - går igjen som en rød tråd i novellen, som avsluttes med "Faren min var en data, moren min en skrivemaskin. Jeg var en tom side og nå er jeg en bok." (side 29)

Enkelte av novellene er så brutale at det gjør vondt å lese dem. Som "Takk", hvor en chilensk mann og en argentinsk jente opplever å bli ranet for alt de eier og har, og hvor fokuset til slutt er en overveldende takknemlighet fordi ranerne har latt dem leve, slik at livet kan gå videre ... I en annen novelle voldtas en kvinne gang på gang, og får på den måten sitt seksualliv for evig og alltid redusert til noe mekanisk som hun ikke på noen måte klarer å forbinde med kjærlighet.

I "Minner tapt, minner skapt" møter vi Yasna, kvinnen som skjøt faren sin i brystet og kvalte ham med puten. Før var hun ingenting - nå er hun en som har drept, som sitter i fengsel og som venter på matrasjonen sin. Som om det tross alt er bedre enn ingenting ...

Felles for novellene er at fortellerstilen er svært presis og beskrivende. Her pakkes lite inn. Fortelleren vet imidlertid mindre enn oss lesere. Vi innvies i et perspektiv som gjør oss mer allvitende enn fortelleren. Dette - underteksten - blir likevel etter mitt syn alt for tydelig, som om forfatteren ikke våger å ta sjansen på at vi vil forstå poengene av oss selv.

Noe av det jeg kanskje likte dårligst, og som kom tydeligst frem i novellen "Familieliv", som handler om en mann som har fått som jobb å passe katten, støvsuge og vanne noen inneplanter mens familien er utenlands, er de overtydelige avslutningene. En historie bygges opp, vi møter flere personer, hvor alle har ulike perspektiver på det som skjer. Så kommer familien hjem til slutt, og et helt annet bilde dukker opp ... I novellens siste setning kræsjer to perspektiver, men dette skjønte vi jo allerede i det som kom forut. Uansett blir fortellingen en påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Hvordan våre narrativer påvirker andres virkelighetsoppfatning, for så plutselig å bli revet bort. Hva var det egentlig, det vi opplevde? Var det virkelig eller bare en drøm?

Jeg er selv en leser som blir svært nysgjerrig hver gang det kommer ut bøker om og fra andre kulturer. Dessverre kommer det litt for mange såkalte "dameromaner" skrevet av forfattere i eksil, og hvor det handler om å reise tilbake til morens/foreldrenes hjemland for å finne tilbake til røttene sine. Slike romaner går det tretten på dusinet av for tiden. "Mine dokumenter" er definitivt ikke en slik bok!

"Mine dokumenter" inneholder sterke historier om livet i Chile - på godt og vondt. Derfor krever novellesamlingen at man ikke "rusher" gjennom den, men lar hver historie få tid til å synke inn. Selv brukte jeg litt tid på denne boka, og jeg måtte også få den litt på avstand før jeg klarte å skrive om den. Jeg har lest en del litteratur fra Latin-Amerika i løpet av mitt liv, og registrerer at fortellerstilen har endret seg i årenes løp. Selv er jeg ikke i tvil om hvorfor det er slik. På et kontinent hvor tettheten av diktaturer har vært stor, måtte sannheten pakkes mer inn. Metaforbruk og historier fordekt i "magisk" realisme er/var virkemidler som ofte tilførte historier dobbelt bunn. Folket eller folkene er ikke vant til å kunne si ting rett ut, slik de er, fordi det er/var forbundet med stor risiko. Folk har forsvunnet for godt for mindre forseelser enn det ... Nå har det politiske landskapet endret seg betydelig, i alle fall i Chile, som er et av de mest vellykkede landene i Latin-Amerika. Akkurat hvor fritt og demokratisk landet er blitt, synes godt i Zambras noveller. Her er det nemlig svært så brutale skildringer, særlig av det som en gang var (les: Pinochet og hans vanstyre), og lite pakkes inn. Nå er det stuerent å kritisere det som har vært, uten å risikere noe som helst. Det kan imidlertid bli litt for brutalt også. Selv må jeg si at jeg gleder meg til tidspunktet da den Latin-Amerikanske litteraturen beveger seg et hakk videre, der antydningens kunst blir mer fremtredende.

Alt i alt er dette en novellesamling som jeg anbefaler sterkt!

Et offentlig innlegg fra min eksmuslimske venn, om islam og den muslimske verden, som jeg fikk lov til å dele:

Muslimene er i større grad ofre for islamsk mentalitet enn vestens okkupasjon, utenforskap og diskriminering. Herliggjøring av en urgammel historie der krig, undertrykkelse og sekterisme har vært og fortsatt er regelen, resulterer ikke i noe bedre enn den tilstanden den muslimske verden har historisk levd og fortsatt lever under. De ulike islamske fraksjonene har undertrykt og fortsatt undertrykker hverandre i langt større grad enn det de blir av vesten. De finnes langt flere islamske organisasjoner i vantro vesten enn det finnes i hvilke som helst muslimsk land.

Det er mindre grunn til å være sur på vesten og alle de andre. Hadde man tatt en kritisk blikk på sin egen historie, og de ulike lovskolene samt det voldelige gudebildet, så ville det muslimske verden ha vært noe helt annet sted i kampen om sivilisasjonen.

Det som har ført vesten hit den er idag, er evnen til å tenke vitenskapelig, selvkritisk og evnen til å kunne fornye seg selv. For dette kreves avhelliggjøring av de sosiale og religiøse norm og reglene. Framgangen er også et direkte resultat av at kvinnen lenger ikke ses på noens eiendom og ære. Men som et individ som får muligheten til å utfolde og realisere seg selv.

Den muslimske verden vil ta igjen vesten den dagen den frigjør seg fra historien slik den en gang var, og begynner å leve i nuet og ser framover.

Fram til da, vil elendighetene vedvare, med eller uten vestens innblanding og eksistens.