Jeg blir tatt imot av Umm Aicha, en vakker engelsk kvinne. Navnet hennes betyr mor til Aicha, som er hennes førstefødte. Her er jeg Umm Hugo. Jeg kan se at hun sannsynligvis ikke er født muslim, hun er konvertitt. Men hun har bodd i Raqqa i lang tid, hun har gjort karriere på sykehuset, og en av de yngre kvinnene hvisker til meg at hun er en av emirens koner. Det er svært vanskelig - i hvert fall for en kvinne, som holdes utenfor alle beslutninger og til og med alminnelige opplysninger - å forstå hvordan Daesh er organisert. En emir er en leder, og det finnes èn for hver provins i Den islamske staten. De kalles også wali. Jeg får aldri møte Umm Aichas mann.
Hun tar meg under sine vinger og viser meg rundt på sykehuset. Vi snakker engelsk sammen. Hun sier for å berolige meg at hun ikke er sykepleier, men at hun har lært seg det i praksis, og jeg kan konstatere at hun setter sprøyter og utfører annen pleie, forresten uten altfor omsorgsfull mildhet.
Det jeg får se, gjør et blandet inntrykk. Jeg har følelsen av å besøke en babyfabrikk utgått av en syk hjerne, et vilt påfunn i en dårlig science fiction-film. Alle kvinnene her, uansett sykdomsbilde eller mangel på sykdomsbilde, føder ved keisersnitt. Det er ingen annen begrunnelse for det enn bekvemmelighetshensyn.

Jeg ser flere biler med svartkledde menn i. Akkurat som patruljerende politibiler kjører de sakte rundt og er på utkikk.
- Det er patruljene til Daesh, militsen. De passer på at alt går riktig for seg.
Guttene ser ut til å være godt integrert. To ganger hilser de på fransk på krigere som de veksler noen ord med. Jeg blir ikke presentert, og ingen snakker direkte til meg. Ute i offentligheten eksisterer jeg ikke.

For en merkelig følelse det gir å gå på gaten under dette svarte sløret! Jeg har inntrykk av å være skjult, og at alle likevel ser på meg. Og så er det den nesten behagelige drømmen om å kunne se uten å bli sett, som blander seg med den kvelende følelsen, som både er psykisk og fysisk, av å føle seg så innpakket, innsvøpt. Etter bare noen skritt snubler jeg og holder på å deise i bakken.

Som jeg senere skal konstatere, mangler de ingenting i Den islamske staten, butikkene er svært velforsynte. Man kan få kjøpt alt, særlig alle de vanlige tyrkiske forbruksvarene.

Besøket på slavenes hus er rystende. Denne porten til reisen uten tilbakekomst, denne åpningen i muren ut mot havet, som de lenkede slavene gikk gjennom for aldri å vende tilbake; synet slår meg med voldsom kraft, det fester seg i meg. Det gir næring til min vrede og mitt ønske om å kjempe mot urettferdigheten.
Da jeg kommer hjem fra Senegal, er jeg klar for å bikke over.

Ingen av tiltakene våre for å forene de ulike befolkningsgruppene fører frem, alle står bare på sitt. Det finnes ikke noe sterkt ønske om å sameksistere.

Det var en magisk natt. Etter en stund reiste vi oss og gikk ned stien til vannet, det siste stykket på en bratt trapp. En trebrygge strakte seg utover, ytterst stod en benk som vi satt oss på. Vi sa ingenting, vi behøvde ikke å si noe, tenkte jeg, det ville bare ødelegge, for stillheten var som hvelvet over landskapet. Herfra så vi månen henge høyt over skogen fullkomment rund. Uten konkurranse fra fjell eller byer eide den himmelen. Selv om vannet rundt oss var stille og blankt, var det som det hevet seg, tenkte jeg. Et og annet svakt plask lød, det var fisker som vaket. Er det ikke vakkert, sa jeg. Jo, sa hun. At det ble den siste natten vi hadde sammen, visste ingen av oss da, men de to neste dagene kom alt det som hadde ligget mellom oss fram, og vi fant ingen annen måte å håndtere det på enn å gå fra hverandre. Det gjør fortsatt vondt å tenke på, at vi var sammen denne natten, som er den vakreste jeg har opplevd, og at vi ikke kan ha delt den, som jeg trodde vi gjorde. Det viet som jeg så sterkt følte, var jeg alene om.

Begrepet intelligens er i sin natur komparativt, for hvis evnen til å forstå sammenhenger hadde vært lik for alle, slik det å kunne klø seg er en evne lik for alle, umulig å gradere, ville begrepet intelligens være meningsløst. Intelligent er man bare dersom man er mer intelligent enn andre. Og siden intelligens også er en sammenheng man må forstå ut ifra den evnen man har, er de som er mer intelligente enn en selv, ofte vanskelige, ja nesten umulige å se. Den mer intelligente vil se deg klart og tydelig, alle dine tankemessige begrensninger vil være åpenbare, mens du ikke vil se den mer intelligente som mer intelligent enn deg selv, men bare det av den intelligente som kommer til syne innenfor dine tankers begrensninger, litt som en hund ser alle som hunder. I egalitære samfunn er intelligens en av de mest ambivalente størrelsene, fordi den forskjellen intelligens representerer, er uoverstigelig, og uoverstigelige forskjeller er jo grunnleggende ikke-egalitære. På den måten ligner intelligens skjønnhet, som også er en problematisk størrelse for egalitære samfunn. Løsningen har vært å late som om den ikke finnes, eller som om den ikke er viktig, et spill som begynner på skolen, hvor både intelligens og skjønnhet kommuniserer dobbelt; man lærer på den ene siden at utseendet ikke er viktig, at det er det indre som teller, og at alle er like mye verdt, samtidig som dette grunnleggende verdisynet som alle er enige i, og som gjennomstråler alle kunnskapsnivåer, på den annen side blir kontinuerlig motsagt, gjennom at de vakre gjennomgående får mer oppmerksomhet og blir bedre behandlet enn de stygge, både av lærere, andre voksne og medelever. Intelligens bryter kontrakten om likhet, men på en annen måte, for mens det vakre ikke er en trussel, kanskje fordi det er så uomgjengelig og i en viss forstand så endelig, er intelligensen en trussel, for vi kan alle tenke, vi kan alle forstå sammenhenger, og det at noen tenker bedre, at noen forstår flere sammenhenger og gjør det lettere og bedre, kan være vanskelig å forsone deg med. Trusselen er konstant, men virker mer akutt i skoleårene, siden det er en av få faser hvor menneskers mentale evner og forståelseskapasitet ikke bare testes, men også karaktersettes, slik at alle forskjeller mellom folk i dette henseendet blir blottlagt.

Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?

Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press.

Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute.

Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten.

Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang.

Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet

Det som har skjedd andre steder i fortiden, og som utspiller seg for våre øyne i Vesten, det vi kaller vestlig og europeisk islam, er akkurat av denne art: en islam som respekterer trosbekjennelsen, trosutøvelsen og de felles prinsipper, og som gjør de ulike vestlige og europeiske kulturer til sine egne. Vi er vitne til en vestlig islamsk kulturs fødsel, der muslimske kvinner og menn forblir tro mot de grunnleggende religiøse prinsipper - og samtidig omfavner sin vestlige kultur. De er helt og fullt muslimer med hensyn til religion, og helt og fullt vestlige med hensyn til kultur. Dette byr ikke på problemer.

I virkeligheten kommer mange barns interesse for livet og for mat i klem på grunn av foreldre som gir etter for barnas minste nykker. Sunn fornuft sier oss at når det gjelder ting vi higer etter, gjør avstand at vi blir varmere om hjertet. Som foreldre har vi ikke hjerte til å la enebarna våre vente og lengte etter ting. Tiden går, og vår ubegrensede trang til å skjemme dem bort begrenser til slutt barnas evne til å ta for seg av verden, og innskrenker deres interesse for de naturlige omgivelsene rundt seg. Denne tendensen er spesielt uttalt i ettbarnsfamiliene.

Jeg vet at vi ikke har det gamle straffesystemet lenger, fra den gang da hele familier ble henrettet for forbrytelsene til ett familiemedlem, men vi har fremdeles straff for forbindelser, og blodskyld er fremdeles dypt rotfestet i kinesernes bevissthet.

Jeg har aldri egentlig forstått hvorfor alt i Kina - fra de mest trivielle til svært viktige ting - var så opphengt i politikk. Jeg minnet meg selv om at barn helt ned i treårsalderen for ikke så lenge siden måtte oppgi foreldrenes politiske status for å komme inn i barnehagen.

Innvandrernes første holdning går selvsagt alltid ut på å klamre seg til religionen, kulturen og fellesskapet med sine egne for å beskytte seg mot de fremmede omgivelsene. De holder fast ved levesettet i opprinnelseslandet og forveksler ofte religion, kultur og tradisjoner.