Ååå, - jeg er «starstruck»! Boken er som et møte mellom Astrid Lindgren og H.C. Andersen, - på Tøyen i desember, - vakker, varm og trist. Fantastisk!
Det var Tommy og kjæresten som fikk en datter juleaften og kalte henne opp etter de to søstrene!
Disse notatene bærer preg av å være litt sammenrasket, - men likevel, satt sammen danner de en helhet og gir et inntrykk av det livet «damene» (som de omtales som i boken) levde på denne «yderste nøgne ø», - Klovharun i den finske skjærgården.
En del av notatene i begynnelsen av boken er også gjort av byggmesteren, - det er korte, konkrete notater knyttet til det praktiske arbeidet rundt det å få satt opp hytta. Men det er en god start som gir et visst inntrykk av strevet knyttet til virkeliggjørelsen av «damenes» drøm. Deretter overtar Toves notater knyttet til naturobservasjoner og deres enkle liv, illustrert med Tootis (Tuulikkis) laveringer og akvatinter, - som går i brunt og fremstår som nokså dystre. Men det gjør ikke livet der ute, - Tove skildrer det med en lett og tørr saklighet.
Det er også ganske imponerende at de satte i gang dette prosjektet da de var rundt femti år, og at de så ble boende der i tretti år, - i sommerhalvåret virker det som. Boken slutter med at de rundt åtti år gamle skjønner at de ikke kan bo der lenger, og så tar avskjed med hytta.
Høres lovende ut! Jeg har akkurat fått den i fødselsdagspresang og er veldig spent!
Dette er den (foreløpig?) siste av fire bøker om Lucy Barton. Jeg har likt dem i varierende grad, - den første (Jeg heter Lucy Barton) ble jeg helt henført av, mens den andre (Hva som helst er mulig) hadde en mer tradisjonell form. I den tredje (Åh, William) var det igjen Lucy som hadde fortellerstemmen, og temaet var interessant, - et gryende vennskapsforhold til hennes for lengst fraskilte ektemann. I «Lucy ved havet» er det også Lucy som forteller på sin karakteristiske måte, - som likevel er så forskjellig fra i den første boken. Her utgjør pandemien bakgrunnen i historien, og alle dens praktiske og følelsesmessige konsekvenser blir utførlig skildret, - litt for utførlig etter min smak, - den mangler derfor nettopp den lettheten som var så betagende ved den første boken. Her står også forholdet til den fraskilte ektemannen, William, sentralt, og det gjør også forholdet til døtrene og bekymringer for dem. Helt greit, men ikke noe mer, og det er så vidt den klamrer seg til femtallet på terningen.
Tante Pose av Gabriel Scott må jo være det mest nostalgisk julete som finnes!
Her er det igjen Lucy Barton som forteller, som i «Jeg heter Lucy Barton», - en bok jeg ble veldig begeistret for! I oppfølgeren «Hva som helst er mulig» opptrer Lucy bare som en lett mytisk biperson, mens de forskjellige fortellingene der dreier seg om andre personer fra hennes oppvekstmiljø, - og jeg ble ikke like henført av den formen. Jeg merket det nå, - det er Lucy’s lette, særegne fortellerstemme, med assosiative minner, menneskekunnskap og kloke tanker som gjør disse bøkene så gripende. Her er hun akkurat blitt enke etter sin høyt elskede ektemann nr. to og har av forskjellige grunner kommet i kontakt med den første ektemannen, faren til barna hennes, igjen, - det er han som er William som hun i sin tid forlot. De kjenner hverandre på godt og vondt og har hatt et felles liv, hvor også hans mor en stund hadde en sentral rolle. Det er godt å merke den godheten de to gamle ektefellene nå har for hverandre, - hvordan Lucy med jevne mellomrom omsorgsfullt tenker «Åh, William»! De to gjør en liten reise sammen, - en reise tilbake i tid, men også i dem selv, - vi merker hvordan Lucy får større forståelse for det livet de har levd og den personen hun er blitt. Lucy fremstår som et godt og omsorgsfullt menneske, og jeg får bare lyst til å si «Åh, Lucy»! Og nå går jeg i gang med «Lucy ved havet» med skyhøye forventninger!
Jeg ble så begeistret for den første boken om Lucy Barton nettopp fordi den var så lett, - den fanget opp og formidlet skjebner med få, antydende setninger. Her får vi en grundigere utdyping av livet til og miljøet rundt dem vi møtte der, og boken mister derfor den lettheten jeg var så begeistret for i første bind.
På mange måter minner denne boken meg om den utrolig gode og den gang, i 1994, banebrytende filmen Short Cuts av Robert Altman, - den fortalte historien til forskjellige mennesker som alle hadde en fjern forbindelse. Sånn er det her også, og det er godt og interessant gjort, - vi får særlig et innblikk i barndomsopplevelsene til dem på de laveste sosiale trinnene i Midtvesten, og konsekvensene av disse. Dessuten kommer Strout igjen inn på noe av hovedpoenget i første bok, - hvordan menneskene alltid finner måter å føle seg overlegne andre på, noen vi kan se ned på, - den nedrigste delen av det vi er!
Takk for å ha blitt minnet om Turgenjev som jeg stadig har hatt planer om å lese, - særlig fordi min oldefar, Kristian Elster d.e., var svært inspirert av ham og skal ha vært den aller første oversetteren. Det står om det i denne artikkelen i Edda 1969, s. 162-173.
Ååå, - dette var en fin bok! Den er så liten og lett, - språket er fjærlett og hverdagslig, og rommer likevel så uendelig mye! Om klassesamfunn og familier, på vondt og godt, om å være spesiell og ville skrive, - om selve livet! Og altså så tilsynelatende enkel og fjærlett, - terningkast 6!
Han sa: "Hva er jobben din som skjønnlitterær forfatter?" Og hun sa at jobben hennes som skjønnlitterær forfatter var å rapportere om hvordan det er å være menneske, å fortelle oss hvem vi er og hva vi tenker og hva vi gjør.
Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre å se ned på.
Kanskje menn liker denne boken bedre enn jeg (kvinner?) gjør? Konkurransen om å være en éner, det tekniske ved stjernehimmelen og alle strabasene?
Jeg tviler ikke på at han er en god forfatter, men jeg har ikke lest noe annet av ham og må bare innrømmet at denne boken ikke falt helt i min smak.
Dessverre, denne ble for lang (560 sider!), mørk (til og med på forsiden!) og uinteressant (for meg): menn som hater hverandre og kjemper om å være best! Men jeg liker jo å bli bragt inn i et annet århundre (1700-tallet) og til Finnmark, og etter hvert (halvveis) ble den tidvis også litt spennende, - og med en interessant avslutning. Men bare terningkast fire fra meg.
Takk for tilliten! Men jeg ser jo at andre har likt den godt, og siden du har boken i hus, kan du jo ta en titt på den.
Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.
Jeg vil også gjerne nevne denne brevvekslingen mellom Astrid Lindgren og en ung pike, "Brevene dine legger jeg under madrassen", som jeg har skrevet en omtale av her. Det er nok ikke akkurat det du er på jakt etter, den handler mest om den unge piken, men gir også et godt inntrykk av Astrid Lindgren (selv om det er bøkene hennes du er mest interessert i).
Jeg har lest Denna dagen, ett liv, og syntes den var veldig god, men den handler nok mye mer om hennes liv enn om hennes bøker. Jeg har også skrevet en omtale av den.
I "Landslova ord for ord" på nrk forteller Jørn Øyrehagen Sunde om Undsets kunnskap om og bruk av landsloven i Kristin Lavransdatter, - veldig interessant! Ca. 1 time og 12 minutter inn i Mannhelgebolken.