Bokelskere.no

Våre hjemmestyrker ble til da fienden sto på høyden av sin makt og da han hersket uinnskrenket i landet. De vokste jevnt og sikkert frem, til tross for alle hemningsløse forsøk på å knuse dem. De er selv uttrykk for viljen hos den norske ungdom til aldri å gi opp, selv ikke for overmakten, og for sunn ungdoms trang til å kjempe for frihet og rett.

Den som i voksen alder opplevet okkupasjonstiden og i dag ser tilbake, kan ikke unngå å bli slått av det faktum at den sivile og militære motstandsbevegelsen etterhvert ble en sterk manifestasjon av norsk vilje og evne til å stå sammen i en nasjonal trengselstid. Motstandsbevegelsens medlemmer viste at de ville og kunne løfte i flokk, at de kunne overvinne politiske, sosiale og andre motsetninger, at de alle var villige til å ofre for landets frigjøring. Der var rivninger som overalt mellom mennesker, men ingen slike som alvorlig skadet samholdet. Motstandsbevegelsen stod fast sammen om å avverge nazismen, den hjalp titusener av flyktninger i sikkerhet, den ydet økonomisk understøttelse til tusener av mennesker, den søkte å hjelpe dem som ble fengslet, den varslet dem som var truet og utførte i det hele tatt et oppofrende nasjonalt, humanitært arbeid, åndelig og materielt. Det var noe fint og stort ved dette samholdet, og der finnes medlemmer av motstandsbevegelsen som av den grunn, ser tilbake på okkupasjonstiden som det rikeste avsnitt i deres liv.

Forsommeren 1944 kunne de norske Hjemmestyrker se tilbake på fire års militær motstand mot den tyske okkupant og Nasjonal Samling. Deres innsats vitnet om at hvor der er vilje, er det også vei. Fra en sped begynnelse med mange spredte grupper, var Hjemmestyrkene vokst frem til en fast tømret organisasjon på 32000 mann. Det hadde kostet mange tunge tak og krevet mange ofre for å nå dette mål. Mange var falt underveis i troen på sin sak og det fedreland de kjempet for. Deres ofre hadde ikke vært forgjeves.

Når voksne har ansvar for å ta vare på barn skal de ikke bruke dem verken følelsesmessig, fysisk eller seksuelt. Barn skal i prinsippet ha ubetinget omsorg fra den voksne inntil de kan greie seg selv. Denne omsorgen skal ideelt sett være helt fri for betingelser. Barn skal ikke behøve å gjengjelde omsorgen på noe vis.

For den incestutsatte eleven kan problemene hope seg opp i religionstimene. Tradisjonelt har man formidlet til barn at de skal være lydige og snille. Det lydige barnet har problemer med å forstå at det er riktig å adlyde den voksne som tvinger barnet til ekle handlinger. Hva som er rett og hva som er galt blir snudd på hodet. Kan læreren virkelig mene at det er bra å være lydig ?. Da er kanskje heller ikke læreren til å stole på.

Barnehagen og skolen har en hovedoppgave når det gjelder å styrke barnas egenverd, bygge opp deres selvtillit og gi dem et positivt selvbilde.

Når et barn over år blir utsatt for incest, kan det lære seg å bruker dissosiasjon bevisst for å holde ut overgrepene. Barnet "kopler fra" og opplever at det er "utenfor" overgrepssituasjonen slik det er skildret i "Huset med en blinde glassveranda" i triologien om Tora av Herbjørg Wassmo:
Tora gjenkjenner lydene som går forut for knirket i døren. Hun vet hvem som kommer og hun vet at lydene er innledning til et nytt overgrep. Vanligvis rekker hun å gå mentalt ut av situasjonen, men "En kveld kom knirket i døra så brått at hun ikke fikk tid til å forlate kroppen og l atankene fritt løpe ut av vinduet. Tora var nødt til å følge med, kjenne alt som skjedde med henne" (Wassmo, 1990)