Bokelskere.no

Det er i forandringens øyeblikk at erkjennelsen skapes. Et skritt inn i en ny tilstand, endrer alt.

Det er når du er alene om beslutningene at du løper størst risiko for å gjøre feil.

Verandaen om sommeren, når det virket som om blokka var en kjempekommode med uttrukne skuffer fulle av folk og radiomusikk. Badet, når det romlet i rørene fordi mange dusjet eller badet samtidig så det rant vann i usynlige systemer fra tolvte til første og det gikk an å innbille seg at det var en jungel med fossefall vi bodde i. Summingen av heisen, tungt oppover, lett nedover, en melodi som gikk og gikk og som var så fin å sovne til.

Har vi foreldre som lyver, er urettferdige, gjør gale ting, så vil barnet lære det samme. Har vi lærere som er urettferdige, mobber og gjør en forskjell, så vil barn lære det samme, og det vil bli en del av våre verdier.

Hvor skal ungdommen lære ærlighet, når alle de voksne, forbildene og idealene, er de som lyver mest ?.

Tror de salige at djevelens advokat drikker Solo ?

Jeg husket så langt tilbake som jeg klarte. Vi bodde i hybelleiligheten i byen, den som var så liten at mor sa at vi trengte skohorn for å snu oss på kjøkkenet, der hvor sovesofaen sto i stua og bokhylla var boltet til veggen så ikke Hemingway skulle ramle i hodet på oss når vi sov (....)

Jeg husket andre hallelujaer. Juleavslutningen det året, "Svenna" var sur i dagevis fordi han bare fikk være hyrde med rødrutete kjøkkenhåndkle på hodet, mens Goggen var Josef i anorakk med merker fra Den norske Turistforening, utlånt av hyrdens far. Goggen var Fjellreven-Josef
og jeg var Jomfru Maria med mors fotside morgenkåpe i turkist boblestoff.

Sju symbolske dager, like lang tid som det tok å lage verden, sa kurslederen og gjorde ingenting for å skjule at han mente at adressen til Gud var Den Norske Fjellheimen, her hvilte Guds ånd over alt og alle, inkludert neglebørsten. Goggen spiste Guds kjøttkaker, Guds kålruletter, Guds fiskeboller, Guds fenalår, Guds lefser og Guds rømmevafler.

Jeg tror vi til enhver tid er omgitt av enestående muligheter. Uansett om vi er klar over dem eller ikke, uansett om vi benytter oss av dem eller ikke, så er de der. De tilbudene vi ikke velger å benytte oss av, blir slengt til side, og begge sider av livsveien vår er overstrødd med forkastede, uønskede og oversette muligheter, gode som dårlige. Tilfeldige møter og hendelser blir bare betydningsfulle hvis de fører til handling. Lar vi dem gå forbi uten å gripe dem, er de tapt for alltid. Vi får aldri vite hvor de kunne ha ført oss.

Det går en tidslinje gjennom livet. En hendelse fører til de neste. En handling fører til et resultat som igjen blir utgangspunkt for vår neste handling. Ser vi det slik, finner vi en slags årsakssammenheng i livet. Jeg er ikke sikker på om det er en illusjon, men jeg forstår at det kan være til hjelp.

Det var urealistisk å tro at jeg kunne bryte tvert med måten jeg hadde levd på i 19 år. Det ville komme tilbakeslag. Jeg hadde vært hatsk og innesluttet hele livet, og jeg kunne ikke bli kjærlig og nærværende over natta.

[...] Han har nemlig fått forståelsen av at mange boklesere av i dag elsker den minimalistiske stilen, De tar gjerne med seg en god bok på en minimalistisk kafe, der de drikker eksotiske kaffetyper fra minimalistiske kopper. Eller de ligger på sin minimalistiske sofa i sin minimalistisk inredede stue og forsøker å tenke konstruktive, minimalistiske tanker om tilværelsen. Han har stor respekt for slike lesere, som stadig fanger opp signaler i tiden. Det var derfor han hadde planer om å gi dem en skikkelig godbit: En minimalistisk roman.