Bokelskere.no

Ørkenstillheten, man føler seg atskilt fra resten av verden. Sandfargen og formene griper brystet, du puster stillere, er redd for å hoste, luften beveger seg ikke - du bør stå i skyggen hvis du er der om sommeren. Stå i skyggen og se,lukte, lytte - og du føler at du går i ett med århundrer både foran og etter det livet du lever på jorden akkurat nå. En halv time aleine her, og du har påfyll du kan vende tilbake til i årevis når du trenger å melde deg ut av verden for en stakket stund.

Nå for tiden finnes det ikke et menneske under nitti som forstår hvorfor man går rundt med en avslått mobiltelefon i lommen.

En ting er å være dus med Klaus Kinkel, noe ganske annet er å vise frem sider ved seg selv som man så langt ikke har hatt den villeste anelse om: Thomas Mader i Hawaii - skjorte ! Jeg kunne like gjerne ha møtt opp på kontoret i julenissedrakt og nettingstrømper !

Det er fabelaktig hvordan en liten by holder rede på seg selv og alle sine innbyggere. Hvis hver enkelt mann, kvinne,barn og spebarn, bærer seg efter kjent mønster og ikke stormer noen skanser og er som alle andre og ikke truer fred og velferd eller all dagsens dont i byen, da kan en slik innbygger forsvinne i flokken og aldri bli nevnt. Men la en mann tre ut av hverdagens tanke eller ut av et anerkjent mønster for liv, da kimer byfolkets nerver av spenning, og fenomenet formidles over byens nervenett. Da står hver enkelt innbygger i samband med helten.

En by er som en levende organisme. Byen har nervesystem og hode og skuldre og føtter. Byen er noe helt atskilt alle andre byer, så det er ikke to like byer. Og byen er et følsomt vesen.Det er ikke lett å løse problemet hvordan nyheten spres i byen. Nyheten farer fortere, ser det ut til, enn smågutter løper med den, fortere enn kvinner kan få fortalt den.

Tilgi meg kamerat, - hvordan kunne du være min fiende ?. Hvis vi kastet bort disse våpnene, denne uniformen, så ville du kunne være min bror på samme måte som Kat og Albert.

Disse stemmene, disse få, stille ordene, disse skrittene i skyttergraven bak meg, river meg plutselig løs fra dødsangsten som holdt på å overvelde meg. De er sterkere enn mitt liv, disse stemmene, de er sterkere enn moderlighet og angst, de er det sterkeste og mest skjermende som overhodet finnes: Det er mine kameraters stemmer.

Når du har sett så mange døde som jeg, kjenner du ikke lenger så mye smerte for en enkelts skyld.

[...]..for så mye har jeg allerede lagt merke til: du kan holde ut redslene så lenge du er midt oppe i dem - men de dreper når du tenker over dem.

Fronten er et bur hvor man sitter nervøst og venter på det som skal skje. Vi ligger under gitter av susende granater og lever i spent uvisshet. Over hodene på oss svever skjebnen. Når det kommer et prosjektil, kan jeg dukke meg, det er det hele. Hvor det rammer, kan jeg hverken vite bestemt, eller øve noen innflytelse på.