Bokelskere.no

Hver gang han skulle ut og melke kyrne, kom alle fire kvinnfolkene settende for å se på ham. Aldri i sine levedager hadde de nå sett et mannfolk sitte på melkekrakken.

Hvor fantes vel det sted på jord der døden ikke kunne finne en ?

Men nå var det mer enn fire måneder siden skipet seilte fra Karlshamn, og nå hadde sikkert straffedommen rammet landet med all sin gru. Den allmektige hadde tilintetgjort Sverige og ryddet det vekk fra jordens overflate, så den som ville skrive brev til Sverige fikk bruke adressen Helvete.

Hvordan skulle en vel finne fram når landet var ens og uforanderlig - mil etter mil ?

Karl Oskar gråt usynlige tårer - han gråt som en mann.

En måtte alltid gjøre sitt beste Aldri måtte en tro at det ikke tjente til noe. aldri måtte en gi tapt, hvor svart det så kunne se ut.

Så lang, så lang hadde veien vært. Hun kjente det veldige havet som skilte henne fra hjemmet. Aldri mer skulle hun fare den veien, aldri mer skulle hun reise over havet. Men når det var slik, når hun aldri skulle vende tilbake, da fikk hun aldri mer være sammen med dem hjemme.
Først nå gikk det opp for henne hva dette betydde: Aldri mer få være sammen med dem hjemme !

Franskmennene hadde hundre ulike sauser, men bare en religion, mens amerikanerne hadde hundre ulike religioner, men bare en saus.

Same kor mykje du prøver å lata som ingenting, visest det utanpå korleis du har det.

"Gud velsign vort hjem", står det brodert i ei ramme. For ein forferdeleg ting å ha i eit hus der døden herjar og odelsguten lyg.

I kvar tilfeldig og likeglad ordveksling finst nesten alltid ei hemmeleg meining.

Han kunne ikkje sjå ein laus gjenstand utan å falle i tankar om kva gale den kunne brukast til. Ein gammal omnsring slengde han opp i lufta med den følgje at ringen skjente av garde, og gjekk rett inn gjennom kjøkkenvindauga i Bakken, der mora stod himmelfallen og berre fekk fram at "kvifor i all verda gjorde du det ?" - "De treng vel luft her i garden og !", sa han Harald. Da lo mora, og han Harald fekk ikkje kjeft fordi han knuste ruter, men fordi han laga gode historier.

For han forstod at det var verda han var komen til med det same han slo auga opp. Han ante rett nok ikkje kva han skulle der. Han mintest at jordmora kom med eit forskrekka rop da ho hadde vaska han og la han fra seg på bordet for å reive han: "Hjelpe og trøste: Eg trur han ser på meg !"

Å lukke øynene og lese et ansikt med fingrene er vanskelig for en seende, siden bildet av det sette alltid vil fortrenge det følte. Overfor det følbare stiller den blinde sterkest, men hvordan kan en blind forestille seg skyer ?.

Det kilte i bakhodet, og jeg ble hensatt til den halvtrancendente tilstanden jeg kunne få av å smuglytte, særlig når samtalene anskueliggjorde den evnen visse mennesker hadde til å gi hverdagsligheter absolutt betydning. Hvor behagelig var ikke det, å få bluseknapper til å virke viktigere enn verdenskartet ?