Bokelskere.no

På den lille gården under skogholtet i nordre Vestfold rusler mormor enda en gang inn på rommet til Christoffer. Lukten av den lille krabaten henger ikke lenger i klærne hans. Likevel er han der, og hun gjentar for Gud vet hvilken gang: " Hvorfor klarte jeg ikke få deg ut fra helvetet før det var for sent ?". Og så gråter hun så høyt at hun kanskje ikke hører at Christoffer svarer både henne og alle andre som toer sine hender i kjølvannet av hans bortgang: " Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".

Men den aller største svakheten med avhørene i denne saken, som burde fått mange politisirener til å ule, er at de to som er de eneste som kan ha en forklaring på hvordan gutten dør, aldri blir konfrontert med det besynderlige i at de på noen punkter har en helt detaljert hukommelse, som for eksempel hva de spiste til middag, mens de på andre helt sentrale punkter ikke husker noe som helst.

Er det ikke en av legers, sykepleieres, og alle helsearbeideres fremste oppgaver å verne om våre svakeste, og på best mulig måte ivareta ofrenes interesser, enten de er levende eller døde?. Eller ser de ikke at det å bidra til å oppklare et mulig barnemord også er å ivareta interessene til de svakeste, nemlig de pårørende ?

Hun (Christoffers mormor) ser bildet av den lille gutten sist søndag, da han var sammen med dem (mormor og morfar) og ikke ville hjem. De verst tenkelige tankene hennes farer gjennom hodet hennes og gjennom hele kroppen; Christoffer kjempet ikke bare for å bli hos besteforeldrene denne ettermiddagen, han kjempet for sitt eget liv.

Hvordan er det mulig for en voksen mann å påføre enda flere skader på en åtteåring som allerede er alvorlig skadet ? En gutt han til og med sier han er glad i ?

Er nærhet til befolkningen en forutsetning for å kunne drive forebyggende arbeid, enten det dreier seg om helse og omsorg for mennesker i alle aldre, eller det handler om å forhindre utvikling av kriminalitet ?. I så fall er det kanskje på tide å reservere noe av utviklingen og begynne å tenke mer på mennesker enn på budsjetter.

Kan den moderne lokaliseringen av offentlige tjenester, med større helse og politienheter som befinner seg lenger og lenger unna der folk faktisk bor, ha noe å si for samfunnets totale evne til å fange opp situasjoner der forsvarsløse mennesker lider overlast ?

Hva er det som gjør at ingen i det medisinske apparatet omkring Christoffer fanger opp annet enn mulige medikamentelle problemstillinger ? Og på hvilket nivå ligger nå bekymringene til alle andre som har med Christoffer å gjøre ?.. ..Jeg leter i journaler, politiforklaringer, personlige notater og andre dokumenter. Men på dette tidspunktet, altså ti dager før Christoffer dør,finnes ikke en eneste skriftlig mistanke om at gutten er utsatt for mishandling !

Men de hadde ikke forestilt seg at gutten kunne se så ille ut,med et nesten gjenklistret, blodsprengt venstre øye, hevelser og sår flere steder i hodet. Så ille var synet at da Christoffer hilste på en kamerat fra nabohuset, svarte denne: "Deg kjenner jeg ikke". Skoleassistenten forsøker å få ut av Christoffer hva som har skjedd, men han svarer som han pleier: "Husker ikke". "Vet ikke". Og når han føler seg presset: "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl!"

Om kvelden oppdager mormor et nytt merke på Christoffer. Det er bak på skulderen og annerledes enn de hun har sett tidligere. Det har form av tre blågule striper med lik avstand, og tynne sår i midten av hver stripe,omtrent som om de skulle vært laget av en tretannet gaffel. "Oj, hvordan har du fått det, da ?" , spør mormor. "Husker ikke", svarer Christoffer, og jumper kjapt oppi badekaret. "Er du sikker på at du ikke husker det ?". "Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl", svarer han.

Kanskje er det slik at den som ikke har opplevd vold og overgrep på egen kropp og sjel, har like dårlige antenner som mormor og alle andre som så de første sårene og blåmerkene på kroppen til Christoffer.....Må vi da selv bli direkte eller indirekte voldsofre for å kunne hindre andre i å bli det ?. Jeg tror ikke det. Sannsynligvis er det mindre smertefullt å starte forsiktig med å våge å se det du ikke vil se, mens det ennå er tid. Lytte til det du ikke vil høre, selv omdet kanskje påkaller ubehag og behov for å gjøre noe du ikke liker. Forsøke å kjenne den innestengte duften av vårblomstene som aldri kommer skikkelig opp av jorden, fordi de er trampet på. Alt er der. Hver eneste dag. Nærmere og mer skjebnesvangert enn du tror.

Da han skal legge seg om kvelden, ser mormor at han har noen blåmerker på ryggen. Hun spør hvor han har fått dem fra. "Har slått meg i senga, tror jeg". "Husker ikke helt", svarer han og vrir seg raskt inn i pysjamasen så merkene blir usynlige. Mormor synes det er et underlig svar. Er det noe gutten aldri har hatt problemer med, er det hukommelsen. Han kunne legge merke til den minste ting i mormors hus, som for eksempel at et bilde eller en pyntegjenstand var flyttet. Og med en gang spurte han. "Hvorfor har du flyttet den, mommo?". Skal han så ikke huske hvorfor han har slått seg på ryggen?

Nå vet han at det skal være vondt å miste et barn, så vondt at det til tider er helt uutholdelig. Slik utvides langsomt grensene for hva du tror du kan bære, og snart vet du at du aldri blir den samme igjen. Til gjengjeld blir en større del av livet til å leve med, og du får et fundament som er solid nok til å tåle tyngden av din veldige smerte.