Bokelskere.no

Det viste seg at han var tre. Det kom frem i alle brevene han skrev hjem til folk i Finsland. Han omtalte seg selv som tre. Det var "Dag". Så var det "Gutten". Og deretter "jeg". "Gutten", det var det Ingemann pleide å kalle ham. Kanskje var det "Gutten" som tente på, og så kom "Dag" etterpå og slokket ? Jeg vet ikke. Kanskje var det omvendt, at det var "Gutten" som slokket? Men hvem var i så fall "jeg"?

Hva sier man til to som nettopp har mistet huset sitt ?

Etterpå da alle var gått, kom hun til å tenke på tennene som lå på speilhylla i glasset ved siden av Olavs, men så husket hun at det ikke lenger fantes noen speilhylle, eller noe glass eller tenner, verken hennes eller Olavs tenner fantes lenger. Jeg har sett det for meg, det forunderlig klare, iskalde øyeblikket da det gikk opp for henne at hun hadde mistet absolutt alt, til og med sine egne tenner, og at tårene først da begynte å renne stille over kinnet.

"Det var svært menneskelig", sier vi om en handling som vi føler at vi bør fordømme, men i grunnen godt forstår. De to ordene "menneskelig" og "forståelig" er synonyme for oss. Det vi forstår er også menneskelig, og omvendt, og når vi gjentar det gamle romerske ordet om at "intet menneskelig er oss fremmed", mener vi det som en øvelse i toleranse og som en oppfordring til utvidelse av vår menneskekunnskap. De handlingene vi ikke kan forstå, kaller vi til gjengjeld umenneskelige, og antyder dermed at det onde er utenfor oss selv, og at vi i ondskapen ikke realiserer oss selv, men noe annet. Er det sannheten. Eller er det her vi tar så grunnleggende feil ?.

Fortid og fremtid tjener alltid til å gi en målestokk for det nåværende. De er grammatikkens på samme tid håpefulle og tragiske bøyninger. Forestillingen om revolusjonen er futurum- formens overføring fra grammatikken til hverdagslivet <..>.

Arkeologien er som et syrebad. Den befrir bygningene fra det irrlaget av religiøsitet, mystikk og evighet som omgir dem som en aura, og gir dem i stedet tilbake til historien.

Det vi så inne i den palestinske flyktningeleiren Shatila klokken 10 om morgenen den 18. september 1982, kan ikke egentlig beskrives, men det ville ha vært lettere å bruke den kalde terminologien fra en medisinsk undersøkelse. Det hadde vært massakrer før i Libanon, men sjelden av et slikt omfang, og aldri observert av regulære og angivelig disiplinerte militære styrker. I panikken og hatet som oppstår i en krig, er titusener blitt drept i dette landet. Men disse menneskene, mange hundre i tallet, var blitt skutt ned uten våpen å forsvare seg med. Dette var et massedrap, en episode - så lett vi brukte ordet "episode" i Libanon - men også ren ondskap. Det gikk langt utover det selv israelerne under andre omstendigheter ville ha kalt en terrorhandling. Dette var en krigsforbrytelse!

Vi kommer inn i dette livet alene, og vi skal forlate det alene. Men mens vi er her, deler vi flammen.

Jeg kan ikke huske hvordan dette synet påvirket meg da jeg åpnet øynene til det, men minnet om landskapet den morgenen tar helt pusten fra meg nå. Det var det pittoreske bakteppet til mine foreldres liv - milevis av grønne enger som bredte seg som et teppe i dalsøkkene mellom bølgende olivenlunder. Trærne ble besteforeldre som vinket en til seg, mange hundre år gamle, lutryggete og bøyd med tunge armer som strakte seg i alle retninger, som i bønn. De som tok dette vidunderlige landet som hadde lyst grønt langs det blå Middelhavet helt siden før Moses, hevdet at det var en "ørken" som de hadde "fått til å blomstre". En strålende sol helte sitt lys over åsene lik gul maling, og skinte på de arabiske husene som klorte seg fast, til tross for at de var blitt forlatt. Det var ikke en sjel å se, og jeg tenkte da at jeg forsto hvor enormt forlokkende ensomhet kan være.

Langsomt lot jeg kroppen gli ned og dukket hodet under vann. I den stille verdenen der, som var like taus som lydløsheten jeg hadde hørt etter eksplosjonen som raserte kjøkkenet og drepte Aisha, fikk jeg en forunderlig trang til å bli en fisk. Jeg kunne leve i vannets beroligende verden, der skrik og skudd ikke nådde inn, og der man ikke kunne lukte død.

"Vi ga deg navnet Amal med lang vokal, for den korte vokalen betyr bare ett håp, ett ønske", hadde far fortalt meg en gang. "Du er så mye mer enn det. Vi la alle våre håp i deg. Amal meg lang vokal betyr håp, drømmer;- haugevis av dem". Jeg hadde vært bare seks år, og vokste opp i den tro at jeg alene bar min fars drømmer, sle sammen.

Hvordan kunne det ha seg at en mann ikke fikk lov til å gå inn på sin egen eiendom, besøke sin kones grav ,spise fruktene av sin families slit i førti generasjoner uten å måtte betale for det med døden ?. Inntil nå hadde dette hudløse spørsmålet ikke trengt inn i bevisstheten til flyktningene, som var blitt rådville i den harde, endeløse ventetiden som svant hen i abstrakte internasjonale resolusjoner, motstand og kamp. Men nå, da de senket Yehyas legeme i jorden, presset denne grunnleggende erkjennelsen om deres liv seg opp til overflaten, og natten gav dem ingen hvile.

" Du klarer ikke gjette hva som var den første engelske setningen jeg lærte å si på skolen ?", lo han. "How do you do ?? " . "Nei, nei. Long live chairman Mao ! Og da var han allerede død!. Jeg var åtte år da han døde Vi ble tvunget til å gråte offentlig. Alle som ikke gråt, ble betraktet som politisk mistenkelige. Det var folk som ble arrestert fordi de ikke gråt da formann Mao døde. Kina er et merkelig land !".

Avskjeden er dødens lillesøster.