Bokelskere.no

Den beste måten å hedre sine hjelpere på, er å ta imot hjelpen.

Det hender jeg støter på samme konduktør flere ganger i uka. Han ser på meg, en anelse forvirret, kanskje han tror at jeg er en spill levende tognerd -.."der sitter mannen som reiser på interrailbillett, som kan se det meste av vårt spennende Europa, og så velger han å nattpendle Hallsberg tur - retur sju dager i uka".

Jeg våkner i titiden, sola lyser rett i ansiktet, bedre vekkerklokke finnes ikke.

Etter tomatsuppen og kaffen tar jeg trikken ned til sentrum, går av på Grønland stasjon og spaserer opp til en gul bygning der det står "Norsk Lydskole". Endelig! Endelig skal jeg bli noe. Noe annet enn den jeg er. For jeg vet at jeg kan noe annet. Identiteten min er ikke tuftet på å se forskjell på korintboller og rosinboller. Eller kanelboller.

Stemmen til "Kenguruen" er tynn, spiss, monoton. Han snakker hovedstadsdialekt, høres ut som en av de mennene i dress fra Meteorologisk Institutt på TV. "Matematikk er viktig dersom du skal bli første hvalskytter", låter like spennende som: "Et lavtrykk ventes inn fra vest fram mot kvelden".

Det beste med å fantasere frem ting, er at ingen kan motsi en, ingen vet hva som er riktig og galt, det finnes ingen fantasifasit, idioter såvel som genier kan fantasere.

Livskunst - er å kunne drive med små ting på en stor måte.

Den som tar sine egne følelser alvorlig, vil ikke være i stand til å spotte andres, likegyldig av hvilket slag de er. Man kommer seg ut av foraktens onde sirkel.

I samme øyeblikk som barnet oppfattes som en eiendom disponibelt for ens egne formål, finner det sted et maktinngrep i dets levende utvikling og vekst.

Forleden dag flyttet Galdhøpiggen på seg nesten to centimeter. Det var et tiltak den hadde gruet seg for en million år minst.

Barnet har et urbehov for å bli sett, tatt hensyn til og tatt alvorlig som det det til enhver tid er og som sentrum for sin egen virksomhet.

VÅRE SMÅ SØSKEN

Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden

det vanskelige sted

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker

vi har vårt kjøpmandskap,

og vi beregner livet

i vinning og i tap.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk.

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:

når siste båt skal gå

må alle passasjerer

la all bagasje stå.

Da blir det kanskje lettest

for disse små fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig

men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå ombord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.

ALT ER SÅ NÆR MEG

Alt er så nær meg

denne velsignede dag.

Svaberget ligger

åpent med rolige drag.

Havbrisen vugger

vennlig den duftende tang.

Alt er så nær meg

ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster

gror i hver fure og sprekk

med sin kjente

blide og rørende trekk.

Går her en liten

pike fremdeles hver kveld

og plukker blomster

og snakker høyt med seg selv ?

Lenge var jorden

øde og himmelen tom.

Dypt i mitt hjerte

åpner seg rom etter rom.

Alt som er nær meg

gav meg et klarøyet svar.

Nå kan jeg rekke

hånden til henne jeg var.

Jeg er det dikt som ingen skrev. Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti og tonen uten melodi

Jeg er den stumme leppes bønn. Jeg er en ufødt kvinnes sønn.

en streng som ingen hånd har spent et bål som aldri er blitt tent

Vekk meg, forløs meg, løft meg opp av jord og berg, av ånd og kropp.

Men intet svarer når jeg ber. Jeg er de ting som aldri skjer.

"Universets moralske bue er lang, men den bøyer seg i retning av rettferdighet".

Mattin Luther King