Bokelskere.no

Går inn på badet igjen, stiller meg foran speilet, ser på meg selv, ser på håret som har blitt altfor langt, krøllene når meg nesten til haken, jeg ser på rynkene i pannen, tenker på det hun sa, at det ikke er noe farlig, det er bare som et tre med årringer, det hadde hun lest et sted, det skal synes at man har levd litt: at jeg har elsket litt.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet, det er du som er lyset som møter meg ut av tunnelen, på vei inn til byen min, på vei til hvite hus og rød takstein, til høye fjell og tunge regndråper, til et postkort jeg har ventet på, et postkort fra deg, fra denne byen. De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Er du ung jente som er forelsket i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv.

Jeg våkner aldri opp hos deg. Vi er et maleri hvor fargene er på sitt klareste om natten, vi elsker dette maleriet, av to mennesker uten alder.

Hun smiler skjevt, og det er i slike øyeblikk hun eier meg, hvor jeg ikke har noe å stille opp med, hvor jeg sitter igjen som taperen i dette spillet, makten hennes er så stor, så lett kan hun oppheve den lille kontrollen jeg har, bare hun vet hva hun skal si og gjøre.

Å aldri gråte er å ikke leve.

Når man lever på den måten jeg har gjort, i den type ensomhet jeg har fortalt om, løper man i lengden en risiko. Det er uungåelig. Så snart et menneske er helt alene, tipper det over i galskap. Det tror jeg: Jeg tror at det mennesket som er overlatt til seg selv, er rammet av galskap i utgangspunktet, fordi ingenting kan stoppe det når vanviddet bryter frem.

En åpen bok, det er også natten.

Skrivingen gjør en usivilisert. Man går tilbake til en naturtilstand fra tidenes morgen. Og den er alltid gjenkjennelig, den tilhører skogens urgamle natur.

Å befinne seg i et hull, på bunnen av et hull, i en nesten total ensomhet, og oppdage at det kun er skrivingen som kan redde en.

I Trouville hadde jeg imidlertid stranden, havet, himmelens og sandens uendelighet. Og det var dét som var ensomheten der. Det var i Trouville jeg betraktet havet helt ut i intetheten. Trouville, det er hele mitt livs ensomhet.

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. For å kunne begynne spør man seg hva denne stillheten rundt en er.

Ensomheten rundt de første bøkene mine, den har jeg bevart. Jeg har tatt den med meg. Skrivingen min har jeg alltid tatt med meg, overalt hvor jeg har reist.

DEN MANGLANDE BOKSTAVEN
Det manglar ein bokstav i ordet for vår.
Naturen tenkte på det før me vakna.
Det vil ikkje lykkast dei å tå knekken på april.

Svarttrosten flaug frå kirsebærtreet
som ei trussetning.

Eg tømde gammal mjølk over røtene i skumringa.
På veg mot trappa høyrde eg alvane le lågt bak meg.
Dei hadde grovare røyst enn eg hadde venta.

Eg opnå kveldavisa og verda flaug inn i stova.
Ordet elektrisitet kjem av det greske ordet for rav.
Lampen lyste på bokstavane, men det mangla ein.

Ein kan finne ting ein ikkje visste ein hadde mista.

ELVEHAGEN
Å oppna dørene mot eit landskap og bli det.
Eg trener meg på å døy.

Ord er hjelpelause. Blikket er som eit anker.
Hatefulle ord

blir som små visnande blad på vekstar
i den store hagen.

Eg står på den store brua over elva. Brua
flyt av garde.

Elva er her.

PORTANE OPNAR SEG
Eg veit at eg kan eiga alt dette som ligg framfor meg.
Desse gatene som glitrar etter regn

med brusteinar av gull og bronse.
Eg kan famna inn hamna med alle skipa som seglar inn.

Eg kan sjå sjelene som konkyliar samla på svaberga
utover mot den dirrande røde spegelen av sol.

Eg eig byar og hamnar og svaberg og sol, sol, sol.
Glitrande i sjøens bølgjer, i brusteinane og i sjelene.

Eg veit når eg veit det eg veit. Og det eg veit fargar av
på sjela mi og møter meg i spegelen med si ramme av gull.

Det finst morgonar når eg er så stille at eg kan høyra
blåfargen lena seg mot det grøne i eit hav av uendeleg ømheit.

Det kjem ikkje til å verta noko blygt eller varsamt
over den songen som morgonen nynnar over våre liv.

Men stråa er blyge på myra. Og dunet er mjukt og
rundar seg varsamt kring egga som er skjult i mose og mørker.

Det myldrar fram. Frå sidegatene og oppover stranda.
Det myldrar og lever og krælar og kryp og me veit det.

Me eig dette. Men bare så lenge me gir avkall på det.
Bare så lenge me er audmjuke tenarar av lyset.

Lyset som kyssar kvart sekund.

Det var ikke annet jeg kunne gjøre, ikke annet jeg ville gjøre, enn å holde øyekontakten med ham helt til han forsvant tilbake ned i dypet.

Hvordan i helvete skulle jeg klare å ta livet av en sånn mann?

Klokka var rundt ti, solen var på vei ned bak fjellene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at det var spektakulært, at det eksploderte i farger, slik jeg visste det var beskrevet så mange steder, slik solnedganger hadde blitt skildret utallige ganger opp gjennom tidene, men i stedet var den blass, nærmest fargeløs, solen gikk ned bak fjellene uten dramatikk, slik den har gjort i millioner av år, helt uten dramatikk, og fordi denne solnedgangen ikke varslet om annet enn at det kom til å bli mørkt, at folk skulle gå og legge seg, nettopp derfor måtte jeg sette meg ned på benken utenfor hotellet og følge den helt til mørket omsluttet fjellene, byen, vannet, hjortene, trærne, meg.

Hvorfor tviholde på en struktur der mennesker føler seg ensomme selv med tre hundre mennesker innenfor rekkevidden av et skrik? Der man ikke gidder å skrike fordi skriket uansett blir overhørt? Her ute i havgapet bodde fem tusen mennesker, og ettersom jeg løp ut og vekk fra husene og snudde meg, småjogget baklengs og speidet innover mot byen, ble jeg mer og mer sikker på at de visste navnet på hverandre, hver og en, og hvis noen skrek, så kom alle sammen løpende.