Bokelskere.no

Hva med guttene? Voldtekt er en spesiell forbrytelse - nesten all forebygging er rettet mot offeret. Det er både urettferdig og feil. Ikke å lære gutter om så alvorlig forbrytelse som voldtekt, er å svikte både dem og jentene de omgås.

Flere av de store filosofene fremhever frihet som en grunnleggende verdi i menneskets eksistens. Den er nært forbundet med vår følelse av verdighet. Vi vil klare oss selv, være selvstendige og frigjøre oss for å ha et godt liv. Prisen vi mennesker betaler for friheten vår, er ansvaret for våre egne handlinger.

Mellom 8000 og 16000 norske kvinner blir voldtatt eller forsøkt voldtatt hvert år, ifølge Voldtektsutvalget. Men hva med alle mammaene og pappaene? Brødrene og søstrene, besteforeldrene, kjærestene? Dem hører vi sjelden om. De blir mørketallene bak mørketallene.

Mørketall er det vanskelig å si noe sikkert om, men den største undersøkelsen som er gjennomført i Norge, antyder at 90 prosent av dem som blir voldtatt, aldri anmelder. Av de sakene som anmeldes, blir 80 prosent henlagt. Det betyr at de aller fleste voldtektsmenn aldri får sin straff.

Èn av fire kvinner opplever vold fra en av sine nærmeste ifølge Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. Mange blir i det voldelige forholdet i årevis, uten å fortelle noen om det. Ofte starter det ikke med den fysiske volden, men med kontroll og trusler. Han isolerer henne, gjør henne svak, og så kommer det første slaget. «I begynnelsen kan oppførselen minne om sjalusi, men når sjalusien går over i kontroll, da er det farlig», mener Tove Smaadal, leder av Krisesentersekretariatet.

Ofte lar vi mennesker oss styre av følelsene, til tross for at fornuften sier noe annet. Vi gjør ikke alltid det vi vet er det beste eller sunneste for oss. Voldtektsstatistikken er også full av irrasjonelle valg - kvinner som aldri anmelder, enda de vet at de ble voldtatt. Eller kvinner som oppsøker voldtektsmottak og sikrer avgjørende biologiske bevis, men som senere trekker anmeldelsen. Følelsene våre, og hvordan vi har det, styrer handlingene våre i større grad enn vi kanskje er klar over. Vi er ikke maskiner.

Professor Timothy Garton Ash kaller ytringsfrihet frihetens oksygen: «Det er denne friheten som lar alle andre friheter puste.» Ytringsfrihet og privatliv er to sider av samme mynt, sier han, og «valutaen til den mynten er sivilisasjonen selv». Om frihet betyr noe som helst, så betyr det retten til å si til folk det de ikke vil høre, mente Orwell. Den som vil underminere friheten til et land, må begynne med å undertrykke ytringsfriheten, sa Benjamin Franklin. Den er friheten som skaper alt annet som er godt, minner Ian McEwan oss om. Ytringsfriheten er demokratiets fundament, mener Stephen Pinker. Ytringsfrihetskommisjonen fra 1999 konkluderer med at «legges det begrensninger på den fri kommunikasjon, vil samfunnet desintegreres». I en lang og kronglete samtale mellom nevrolog og filosof Sam Harris og professor i psykologi på universitetet i Toronto, Jordan Peterson, kan vi høre disse konklusjonene:

Harris: One thing we absolutely agree about is that freedom of speech is not just one among many different values. It really is the master value, because it's the only corrective to human stupidity. It's the only mechanism by which we can improve our society. And, in fact, it's the value that allows us to improve our other values through conversation.
Peterson: Yes, that's exactly right. It is the fundamental value which our entire cultural edifice is predicated.

Flosklene om ytringsfrihet som vår mest grunnleggende, vår viktigste og vår første frihet formelig renner som en foss ut av de beste hjernene vi har innen filosofi, samfunnsvitenskap, litteratur og historie. Den er grunnpilaren som alle andre friheter hviler på. Uten den, ingen annen frihet. Det er den første som forsvinner når et samfunn går fra demokrati til teokrati eller diktatur. Den er det første som angripes av maktsyke menn(esker) som vil styre alt. Det er derfor ikke en frihet vi skal ta lett på.

Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt, så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.

Hadia Tajik

Now, should we treat women as independent agents, responsible for themselves? Of course. But being responsible has nothing to do with being raped. Women don't get raped because they were drinking or took drugs. Women do not get raped because they weren't careful enough. Women get raped because someone raped them.

Jessica Valenti, The Purity Myth

"Leave it to a man to mess things up," Marina agrees.
Kyrie shakes her head. "Men. You can't live with them ... you can't legally drown them."

I used to think that all I ever wanted was to get out of this stupid book. Now I realize that one must be careful what one wishes for. Getting out might not be my wildest dream - but my biggest nightmare.

I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.

Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.

Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.

Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.

Kanskje jeg trengte et prosjekt. Et kjærlighetsprosjekt. Kjærligheten var tross alt som lys som skar gjennom alt det mørke og alt det vonde. Det fantes så mange typer av den rundt i verden. Det som kjennetegnet alle formene for kjærlighet, var evnen til å være uselvisk, i noen tilfeller for en liten stund, i andre for et helt liv.

Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101

I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.