Bok nr. 7 i serien Mot & mysterier, om Hannah som driver med sykling, kompisen Einar og kjæresten hans Karoline. Nok en gang dumper de opp i et mysterium og denne gangen blir det ekstra personlig for en av ungdommene!
Theorin leverer som vanlig og trekker linjer fra krigens dager til handlingen i dag med stor eleganse.
Det sies at man skal følge med på hva barn gjør på nettet, og det gjelder vel også ungdom? Noe som denne boka er et godt eksempel på. For hva gjør ungdom egentlig på nettet?
Isolert bygdesamfunn i hardt vær
Fritt vilt er bok nummer fire i Bengt Alvsaker serien, og det er mengder av snø i Øystese. Stedet er rystet fordi en ung gutt er funnet død, og en tenåringsjente er forsvunnet. Tiden er knapp med tanke på værforholdene. Samtidig blir Bengt mast på om å snakke om følelser, noe han helst ignorer, og fokuserer på jobben i stedet. Mens politistasjonssjef Bengt Alvsaker graver i saken, oppdager han mørke hemmeligheter og det gjør ham bekymret for sønnen Thomas. Kan man noen gang vite hva ens barn driver med til enhver tid?
Matre tar opp et viktig og aktuelt tema, om det "usynlige" livet på Internett, og hva som kan foregå der. Det er også grenser over hvor mye oversikt foreldre kan ha. Noe Matre beskriver godt i denne boka. Man tror man kjenner noen, men kanskje man ikke gjør det likevel. Det er en ubehagelig tanke. Det er også et mareritt å få noe på Internett om seg selv, som man ikke vil skal være der. Hun er samtidig god på å beskrive været, og det å føle seg noe isolert på grunn av det. Følelsen av å være innestengt.
Spenningen uteblir
Til tross for aktuelt og skremmende tema, er ikke Fritt vilt den sterkeste boka i serien. Matre skriver fremdeles godt, og karakterene er like engasjerende å lese om, spesielt siden det stadig skjer noe i Bengts private liv. Men denne gang uteblir det en del spenning som de tidligere bøkene hennes har hatt. Dialogene og handlingen har ikke den samme snerten som har vært der før.
Likevel en god bok som er verdt å lese. Selv om Fritt vilt ikke nådde helt opp spenningsmessig, leser jeg gjerne neste bok i serien. Det er også forfriskende å lese krim som ikke foregår i Oslo eller langt opp i nord, slik at man i bøkene blir kjent med flere steder i Norge.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Interessante refleksjoner rundt (dum)snille Norge
Fenget ikke så veldig, men godt skrevet
Nå har jeg lest Claire Keegans bok Tre lys (Foster) utgitt i 2010, på norsk i 2022 og sett den prisbelønte filmatiseringen av boken. The Quiet girl (2022) En bok og en film som kan leses og ses flere ganger. Filmen er tro mot boken, her er det ikke tatt mange kunstneriske friheter. Som boken er slutten på filmen gripende som Aftenposten skriver i filmanmeldelsen:
«Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.»
Det som inspirerte meg til å lese boken og se filmen, var Anne Cathrine Straumes omtale av Claire Keegans siste bok I seneste laget historier om kvinner og menn utgitt i Norge i 2024 i NRK Åpen bok,
Forlagets omtale av handlingen i Tre lys:
«En liten jente blir sendt til et barnløst par på den irske landsbygda, uten å vite når hun skal hjem igjen til sin egen familie. Hos de fremmede møter jenta denne sommeren en varme og en omsorg hun aldri har opplevd før, og begynner forsiktig å blomstre. Så avsløres en hemmelighet som viser henne hvor skjør idyllen er.»
Romanen er så kort at det nærmest er en lang novelle. 79 sider, og plutselig var jeg komme til siste side. Men den har et stort innhold. Det finnes ikke en unødvendig bokstav, ord og setning i boken. Og boken gir meg så klare bilder at det er nærmest er som å se en film. I boken som starter slik er det jenten som er fortellerstemmen:
«Tidlig en søndag, etter morgenmesse i Clonegal, kjører ikke faren min hjemover, men inn i Wexford og utover mot kysten der slekta til moren min kommer fra. Det er en varm dag, solblank, med skiftende flekker av skygge og grønnlige lysglimt langs veien. Vi kjører gjennom landsbyen Shillelagh, der faren min spilte bort den røde Shorthorn-kviga vår i et slag Førtifem, og videre forbi markedet i Carnew der mannen som vant kviga, solgte henne igjen like etterpå. Faren min slenger hatten på passasjersetet, ruller ned vinduet og røyker. Jeg rister flettene ut av håret, legger meg på rygg i baksetet og ser opp gjennom bakruta. Noen steder er det bar, blå himmel. Noen steder er den blå himmelen hvittet over med skyer, men mest er det en svimlende handling av himmel og trær, streket over av telefontråder som innimellom krysses av små, brunlige fugleflokker i kjapp flukt.»
Dersom jeg skal sammenligne boken med noe annet jeg har lest hva angår det å skape klare bilder av handlingen, er det historiene i Dylan Thomas bok Portrett av kunstneren som hvalp– her fra starten av historien Ferskenene:
«På den gressgrønne kjerra som stanset i brosteinssmuget mellom «The Hare's Foot» og «The Pure Drops sto det malt OJ. Jones, Gorsehilb med skjelvende skrift. Det var sent en aprilkveld. Onkel Jim, som hadde på seg sin mørke markedsdress med hvitstivet skjorte uten snipp, skrikende nye støvler og en rutet lue, knirket og klatret ned. Han halte en bred vidjekurv frem av en halmhaug i en krok av kjerra og svingte den opp på skulderen. Jeg hørte et hvin fra og så tippen av en lyserød hale slå ut i en krøll i det samme onkel Jim åpnet døren inn til pure Drop».
«Jeg blir ikke borte lenge,» sa han til meg. Baren var full. To tykke kvinner i fargeglade kjoler satt tett ved døren, den ene med et lite, mørklett barn på fanget. Så snart de oppdaget onkel Jim, skubbet de seg inn over benken.
Jeg kommer straks ut igjen,» sa han truende, som om jeg hadde motsagt ham. «Bli rolig hvor du er.»
Jeg har lånt Claire Keegans bok Småting som dette, og står på venteliste for å få lånt boken I seneste laget historier om kvinner og menn.
En sterk og medrivende historie, absolutt verdt å lese.
Grei krim med godt plott, men litt for mye utenomsnakk for min del.
Marit Eikemo skriver gode samtidsromaner. Jeg har lest to av romanene tidligere. Nå har jeg lest Team Tuva som ble utgitt i 2021.
Det er ikke alltid jeg synes hovedpersonen i romanene til Marit Eikemo har sympatiske trekk. Men det betyr bare at jeg lar meg engasjere. Når det gjelder hovedperson i Team Tuva er det vel mer å si at Tuva er forbindelsen mellom mange mennesker. Hvem er Tuva? Jeg tenker at hun er som de fleste av oss, et menneske med flere sider. Eller sammensatt som man liker å si. Hun viser sine ulike sider avhengig av de menneskene hun møter. Hun overrasker meg stadig. Team Tuva viser at forfatteren har god evne til å observere mennesker rundt seg.
Det første kapitlet Johannes fikk meg til å tenke på hva Vigdis Hjorth sa i et intervju i 2020:
Vigdis Hjorth mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen Er mor død uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.
Når Tuva og broren Terje møter presten Johannes til samtale i barndomshjemmet før moren skal begraves, er de er uenige om hvordan presten skal fremstille moren i begravelsen. Terje vil ha henne fremstilt som et godt menneske. Det vil ikke Tuva og viser til at moren ikke var god mot faren. Da nærmest spytter Terje ut ordet far. Det er ikke lett å bli enig om noe positivt om moren. De er uenige om det meste. Når det kommer til musikken vil Terje at Jan Teigens Adjieu skal synges. Da roper Tuva ut: «Nei nå må du faen gi deg!» Hun vil at folketonen Eg er framand skal fremføres:
«Mens Terje les teksten, har Tuva reist seg frå stolen og stilt seg ved vindauget. Terje ser opp frå mobilen til Johannes, og med eit nakent blikk stirer han ut i rommet.
Er det ikkje litt . . . ekstremt, seier han.
Det er ikkje noko meir ekstremt enn Jahn Teigen, seier Tuva.
Men mor elska Jahn Teigen, ho elska ikkje Gud! No offence, presten, seier Terje, men det var ikkje sånn at ho «lengta til Guds stad», som det står i denne teksten.
Johannes held hendene avvæpnande framføre seg, for å seie alt i orden, eg blir ikkje fornærma.
Det er ein sterk tekst, medgir han.
«Jordi eig ei den ro eg søkjer», seier Tuva: Det finst vel knapt ei strofe som seier meir om vår familie. Det har ikkje vore ein roleg augneblink for nokon av oss.
Kva seier du? Terje ser sjokkert på henne.
Det var ingen som ville ha kvarandre i denne familien! Mor ville ha far, men far ville ikkje ha mor. Du ville ha mor, men mor var berre sint på far. Eg ville til far, men far ville heller døy. Og mens eg prøvde å riste liv i far så lenge han levde, og du prøvde å dempe raseriet til mor, har eg og du skrive kvar vår historie om denne familien. Vi har ikkje lenger den same barndommen, vi har ikkje den same mora eller den same faren, og no forstår vi ikkje kvarandre lenger. Det er ein lengsel i denne songen som iallfall eg finn trøyst i, seier Tuva og gjentar «eg lengtar til Guds stad, der slutter sorgi, der turkast tåra, der ingen meir vert lagt død på båra».
Terje drar fra huset og Tuva foreslår å kjøre presten hjem. Når broren er dratt viser hun en annen side. Tuva gir Figgjo-serviset som Terje vil kaste til presten:
«*Nei, men det kan eg ikkje, seier han forfjamsa. Eg er presten, eg kan ikkje ta imot gåver frå pårørande.
For noko tull! Du høyrde sjølv kva Terje sa, han kjem til å kaste alt.
Men du må jo ha det sjølv!
Eg har eit heilt likt heime, eg kjøpte det for mange år sidan. Det er eit av dei fine minna eg har av mamma, når eg og ho sat på kjøkkenet og åt frukost eller kvelds frå dette serviset.
Hugsar du kva de snakka om?
Vi snakka nesten alltid om Disney-filmar. Det var den store lidenskapen hennar. Å?
Ja, ho kunne gått opp i kvitt eller dobbelt i Disney.
Johannes må le, folk sluttar aldri å overraske. Tuva sluttar seg til latteren hans, og han kjenner korleis floken frå tidlegare løyser seg opp.
Kva var favorittfilmen hennar?
Utan tvil Lady og landstrykaren, seier Tuva og tørkar nokre lattertårer.
Men du vil ikkje ha det autentiske serviset sjølv, det som du og mor di faktisk åt og drakk av?
Nei, det betyr ingenting, seier Tuva.
På ein augneblink har ho funne ein pose og pakka alt saman ned, rutinert og effektivt.
Åtte koppar, åtte tefat og åtte frukosttallerkar og åtte eggeglas. Figgjo-design av ypparste merke: Daisy. Ver så god! seier ho og rekker posen fram mot han på strake armer. «*
Nei, dette er ikke en haibok som Jaws, selv om det kan virke sånn på coveret ...
En mystisk forsvinning
Haiene er bok nummer seks i Bogart Bull serien, og en norsk jente forsvinner under en feiring i en villa. Hendelsen skjer på Mallorca i 2011. Det er onkelen hennes som får skylden for bortføringen og eventuelt drap. De finner aldri jenta. Omtrent ti år senere blir en jente funnet død. Er det den samme jenta som forsvant i 2011? Hvor har hun i så fall vært i mellomtiden? Bogart Bull, som er kripos etterforser, blir satt på saken og sendt til varmere strøk for å snakke med eventuelle vitner og pårørende.
Denne krimboka er en kort bok på bare 237 sider, og ville vært lett å komme seg gjennom med tanke på størrelsen, men opplevde det motsatte. Til tross for at det er en tynn flis, strevde jeg med å komme meg gjennom denne, da handlingen opplevdes som veldig seigt. Er ikke helt fan av handliger som foregår i et varmere strøk. Syns at det dreper litt atmosfære, og både språket og saken blir vel formel og saklig. Det ble noe tørt å lese.
Anonym etterforsker
Syns også at hovedkarakter Bogart Bull blir noe anonym og har lett for å havne litt i bakgrunnen. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men nok til å få et bilde av en karakter, og det har jeg på en måte ikke fått av ham. Klarer ikke helt å se ham for meg, eller funnet ut hva slags type han er, bortsett fra at han er rolig i forhold til mange andre etterforskere jeg har lest om. Mener også at saken ikke var spesielt fascinerende eller fengslende å lese om. Man blir noe likegyldig, selv om det er fælt når små barn forsvinner.
Godt mulig det blir min siste bok av Borge. Dette er den tredje boka jeg har lest av ham, og lesingen i disse bøkene blir noe halvhjertet da jeg aldri blir helt engasjert. Vet jeg har Bastarden liggende ulest, så kanskje den blir den aller siste boka jeg leser av ham, hvis jeg en dag jeg får ånden over meg. Fortellerstemmen blir før tørr og saklig, og når jeg leser krim foretrekker jeg noe mer hardbarket. Dette ble for kjedelig og langtekkelig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Langdryg affære, så filmen like etter som ga et helt annet inntrykk
Hver gang jeg leser en novellesamling er min konklusjon at det må jeg gjøre mer av. Men det er altfor sjelden og tilfeldig at jeg leser noveller
Kristin Vego var en ukjent forfatter for meg før jeg leste en anmeldelse av romanen Sent på dagen som er utgitt i 2024. Jeg står på vent på biblioteket for å få lest romanen. I samme anmeldelse er det vist til boken hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for i 2021, en novellesamling: Se en siste gang på alt vakkert. Anmelder skriver at novellesamlingen er usedvanlig stilsikker. Heldigvis står ikke novellene i stil med det intetsigende og kjedelige bokomslaget.
Novellesamlingen ble en god leseopplevelse. Se en siste gang på alt vakkert inneholder ni noveller og er på 131 sider. Jeg skal gi en smakebit av den første novellen Vinter. Og det er det noveller er, kun en smakebit. Eller som en teaser er for en film Noen ganger er novellen så god og så godt skrevet at jeg skulle ønske at det var begynnelsen på en roman.
Den ytre rammen er to venner som møtes igjen på landsbygda i vakre Yorkshire. Det er Marie som forteller:
«Hannah ble redningen min. Da det hele kollapset i København, hadde jeg ikke lenger noen grunn til å bli værende der. Jeg skrev til henne som jeg ikke hadde sett siden vi var 19. Det er et særlig bånd, tenkte jeg, mellom kvinner som har bodd på rom sammen som tenåringer. Det viste seg at Hannah nettopp hadde leid ut leiligheten sin i London fordi hun skulle passe huset til tanten i Yorkshire i et par måneder, mens Aunt Kathy var ute og reiste. Hun skrev til meg at hun bodde alene med en skotsk terrier, midt ute i ingenting, og at det bare var å komme.
Da Hannah hentet meg på stasjonen, kunne jeg med det samme se at hun hadde forandret seg, og ikke bare fordi vi var blitt eldre. Jeg hadde reist med fly til London og videre med toget til York. Fra York reiste jeg med buss i halvannen time til Helmsley, og der sto Hannah, i tykke stripete strømpebukser og skjørt, en svær frakk som hang over skuldrene som en kappe, og rød lue.
— Lenge siden, sa hun og la armene om meg. Hun luktet frisk luft og Hannah. Hannah som jeg var venninne med en gang for en evighet siden, Hannah som alltid litt for ivrig prøvde å passe inn. Jeg hadde ikke savnet henne, hadde knapt nok tenkt på henne før jeg plutselig fikk behov for å reise bort.
— Det er godt å se deg, sa jeg.»
Det satte tankene mine i sving med spørsmål som: Hva tenker Hannah om besøket? Og hva tenker Hannah om den tiden de var venner i studietiden. Mer fra Marie:
«Da jeg kom med kofferten for to uker siden, ønsket jeg at alt skulle være som i gamle dager. Hun den valpete, litt klønete jenta, jeg den rolige, tilbaketrukne. En tid der tilværelsen var preget av livets små dramaer, ikke noe alvorlig. Panikken over uren hud, et forsvunnet glattejern. Den gangen hun slukte tungepiercingen, en liten sølvkule, i spisesalen: Satan, sa hun, den var dyr. Det jeg ikke var forberedt på, var hvor mye Han nah hadde forandret seg på disse åtte årene. Hun hadde funnet Jesus, det var hennes egne ord.
— Jeg har for eksempel bestemt meg for at jeg ikke skal ha sex før jeg gifter meg, sa hun og la en brikke til kanonrøret på skipet. Noe ved måten hun sa det på, med hodet lett på skrå, nesten kokett, gjorde meg forarget.
— Men du er ikke jomfru, sa jeg.
Hannah så såret på meg.»
— Det er ikke poenget, sa hun.»
Hannah er på vei inn i noe nytt. Det kan virke som om også Maria er på vei inn i noe nytt og bedre:
«Lave steinmurer deler opp terrenget, her og der har murene trappestiger, et menneske kan klatre over, men ikke et dyr. Jeg finner den lille broen som fører over bekken. Sauene står i en klynge for å holde på varmen. I morgen skal jeg gjøre huset rent mens Hannah er på jobb, jeg skal tømme peisen for aske. Maten skal stå klar på bordet når hun kommer hjem. Noe pusler tett på føttene mine, en mus piler av sted inn i mørket.
Om sommeren, har Hannah fortalt, er det lilla lyng på heden nord for byen. Hun har allerede invitert meg til å komme tilbake i juni, når Aunt Kathy også er her, da skal vi gå turer i nasjonalparken North York Moors. Jeg synes jeg kan høre Hannahs stemme kalle på meg, båret gjennom den kalde luften, men det kan også være et ravneskrik eller noe annet, lyder nede fra landsbyen eller fra den frosne jorden som gir etter.»
Jeg gleder meg til å lese romanen Sent på dagen
Vanskelig å omtale den, men en god leseopplevelse syntes jeg det var. Ikke mye handling, men tanker og betraktninger og litt mellom linjene. Jeg liker det.
Jeg likte den første delen av boken godt, men synes det tapte seg litt nårt vi kom til 1980. Boken er lang og holdt ikke på interessen hele veien.
Denne boka handler om en av Isfolkets rammede, Hanna f. 1483. Den er den første i en trilogi som er en forløper til Sagaen om Isfolket. Jeg tror salige Margit ville likt denne boka!
«Denne scenen! Har du sett filmatiseringen av Delia Owens suksessroman Where The Crawdads Sing?» dukket opp i Facebook -feeden fra Netflix. Det hadde jeg ikke. Jeg sjekket ut traileren og tenkte at jeg skulle se filmen. Men jeg bestemte meg for å lese boken først.
Etter at den amerikanske skuespilleren Reese Witherspoon valgte romanen ut til sin bokklubb, formelig eksploderte populariteten til boka. Reese Witherspoon sikret seg rettighetene til å lage film av den og filmen ble produsert av skuespillerens filmselskap Hello Sunshine.
Jeg leser at norske filmanmeldere ikke var spesielt imponert over filmen. Dagsavisens anmelder skriver her:
«Dette sørstatsmarinerte melodramaet føles så gammeldags at jeg først trodde dette var en filmatisering av en klassiker fra femtitallet, men boken ble faktisk publisert i 2018. En feiret bestselger av Delia Owens, som har solgt vanvittige femten millioner eksemplarer og er oversatt til norsk som «Der krepsene synger». Uten å ha lest romanen er det innledningsvis litt vrient å vite hva slags film dette egentlig er; historien starter som et mordmysterium, fortsetter som en deprimerende oppvekstskildring med mye hjemmevold, et rettsdrama, en kjærlighetshistorie og en slags krønike om hvor forferdelig fattige kvinner ble behandlet i sørstatene."
Men mest av alt føles dette som et som et frityrstekt hillbilly-melodrama som aldri helt finner den rette temperaturen; og blir for strømlinjeformet til å vekke den helt store lidenskapen…»
Anmelder har ikke lest boken. Jeg har nå lest boken og etterpå sett filmen. Selv om filmen har sine svakheter, som jeg også synes boken har, er jeg ikke like skeptisk som anmelderne.
Rammen rundt denne fortellingen er naturen, og boken starter slik:
«Marsklandet er ikke sump. Marsklandet er et område med lys, der gresset vokser i vannet, og vannet flyter inn i himmelen. Små bekkerflyter langsomt, bringer sola med seg mot havet, mens langbeinte fugler — med tunge kropper som ikke virker bygd for å fy — letter med uventet eleganse til snadringenfra tusen snøgjess.
Og så, inne i marsklandet, kryper den ekte sumpen inn i myrsøkk, skjult i fuktig skog. Sumpvannet er stille og mørkt, lyset har glidd ned gjennom det gjørmete svelget. Selv stormeitemarken er aktiv på dagtid i dette hiet. Det finnes selvsagt lyder her også, men sammenliknet med marsklandet er sumpen stille. Forråtnelse er arbeid på cellenivå. Livet brytes ned og stinker og vender tilbake til den råtne melassepuddingen, en dyp pøl av død som gir opphav til liv.»
Filmen starter med flotte naturbilder fra området. Og som boken starter den med at Chase Andrews blir funnet død i 1969.
I neste kapittel i boken er vi tilbake til 1952 der Kya på seks år og broren Jodie ser moren forlate plankehytta de bor i sammen med foreldrene og tre eldre søsken. Etter hvert blir Kya alene sammen med den alkoholiserte og voldelige faren. Etter noen år forsvinner også faren og Kya vokser opp alene i plankehytta. I filmen er hytta bedre fremstilt enn i boken.
Jeg er skeptisk til bøker der nåtid og fortid fortelles parallelt i forskjellige kapitler. Men det fungerte greit i Der krepsene synger. En annen ting jeg tenkte en del på underveis, er om det den tiden Kya vokser opp var slik at barn kunne leve slik Kya lever i North Carolina. Alene i villmarken sammen med en alkoholisert far. Og etter hvert helt alene. Hun møter på skolen, er der en dag og det var den skolegangen hun fikk. Hun møter sivilisasjonen innimellom og det er tydelig at hun er et barn utsatt for omsorgssvikt. Da er det merkelig at myndighetspersoner som er ute og sjekker forholdene rundt henne gir så lett opp. Boken er fiksjon, men når jeg leser bøker synes jeg det er greit at deler av fortellingen sånn noenlunde henger sammen med fakta.
Ellers er det å si at historien er spennende, både hva angår hvordan det går med Kya som sviktes gang på gang, og politiets etterforskning av dødsfallet: er det en ulykke eller er Chase drept. Og dersom han er drept, hvem kan ha drept han.
Interessant om nordmenns liv i Stockholm under krigen. Veldig grundig.
Første 2/3 av boka var pussige, litt sånn " jaha, hva i all verden er dette?", det var liksom verken fugl eller fisk. (Hvorfor reagerer ikke Jonas på at han får masse godsaker på en slankeklinikk???), men så tok det av på slutten - heldigvis.
Skikkelig grøssende for mellomtrinnet og kanskje ungdomsskolen også.
Sist sett
