Bokelskere.no

skriv lenkebeskrivelse her

Kultur overlever alt. Og folket trenger kultur i alle disse formene du nevner. Det løfter dagen og får de til å drømme og undre seg. Ikke minst får teater dem til å føle.

Ja, jeg liker nok de post-apokalyptiske dystopiene bedre enn de dystopiene hvor verden har utvikla seg til å bestå av maskiner/menneskelige roboter. Det er noe med å se hvordan mennesket går fra å ha alt til å ha ingenting, for så å måtte takle det.

Jeg har nok ikke lest så mye av eldre sci-fi, men har lest feks Klodenes kamp av HG Wells. Den er utgitt i 1898. Føltes ikke som det kunne være så lenge siden den ble skrevet.

Husker også det skjedde med Fem dager i mai for en stund tilbake og Blyantskissen av Tone Skillebæk Moe for noen dager siden.

Jeg tror også denne kan være en god introduksjon til sjangeren. Mye pga at forfatteren har et lettlest språk. Jeg har skrevet en kommentar på boka med skjult tekst om du vil se nærmere på hva jeg syntes. Det jeg har glemt å nevne er dette med valget av karakterer. Det handler jo mye om teater. Skulle undres om dette er bevisst fra forfatterens side, som for å si at uansett hva som skjer i verden så trenger mennesket kulturelle avbrekk. Som for å holde ut?

Rolig krim, som hennes forrige bok, men den holdt på oppmerksomheten hele veien

Jeg har lest den i bookbites og har ikke lenger tilgang på den. Får derfor ikke sjekka det stedet du tenker den kunne slutta. Syns du boka samlet sett er bra?

skriv lenkebeskrivelse her

Det har dessverre skjedd før. :/

Romanen Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah, har vært småsynlig i det siste. Er den så fantasisk som så mange sier at den er?

Egentlig ikke. Den har et fascinerende konsept som det er lett å bli dratt inn i, men språket er kanskje litt barnslig? Det er den oppfatningen jeg sitter igjen med. Men er det en dårlig bok? Slett ikke.

Hovedkarakterer med store utfordringer
Denne romanen er om Joanne Teale, som har vært gjennom mye i det siste. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og mistet kjæresten på grunn av det. Han har ikke innrømmet det, selvfølgelig, men hun er veldig sikker på at det er grunnen til at hun ble dumpet, og moren hennes døde for ikke lenge siden. Nå for tiden leier hun et hus for å gjøre feltarbeid. Hun undersøker forskjellige fuglereir, og det meste av dagene går med til det. Dagene hennes blir ikke helt det samme da en jente dukker opp i området som nekter å gå hjem. Hun sier at hun kommer fra en annen planet. Hun besøker jorden for å studere mennesker og drar ikke derfra før hun har opplevd fem mirakler. Jo tror selvfølgelig at det hele er en spøk og ønsker at jenta skal dra hjem. Men hvordan skal hun få henne hjem da hun nekter å si hvor det er, og hva skal hun gjøre med henne imellomtiden? Hun kan jo for all del ikke ta over noens barn. Hun tilbringer tiden på Internett og søker etter savnede barn i området, men jenta dukker ikke opp der heller. Ved en tilfeldighet kommer hun i kontakt med naboen Gabe Nash. Han har sine utfordringer han, også. Vil de finne ut sammen hva de skal gjøre med jenta, og vil de tørre å åpne seg for andre igjen med tanke på hvilke utfordringer begge to har?

Dette kan kanksje virke som en fluffy roman. Delvis er den det, men den har også en del tyngde, spesielt når det gjelder alvorlige temaer som sykdom, både fysisk og psykisk sykdom, å miste noen nære, og hvordan komme seg videre når man strever med noe, og blant annet omsorgsvikt. Det er en liten blanding av alt.

Noen irritasjonsmomenter
Det som småirriterte meg gjennom romanen, var jenta og språket. Jeg irriterte meg ikke over jenta fordi hun var sta, men for hun kunne være svært gjentagende og visstnok unik, noe som ikke er helt troverdig gjennom teksten. Greit at hun er veslevosken og intelligent, men ble ikke så kjent med henne som person. Språket kunne også ha vært bedre. Den er noe svak og nybegynneraktig. Det er også Vanderahs første bok, så det er forståelig at det har tar tid å finne sin egen fortellerstemme. Men har opplevd debutanter ha mye bedre språk enn dette. Det blir vel enkel og noe pompøs. Likte heller ikke alle retningene boka tar, for en del av det blir for åpenbart og syntes boka kunne ha vært bedre uten i hvert fall en av retningene boka tar. Hva det gjelder kan jeg ikke si da jeg ikke vil avsløre noe.

Likte dog at boka inneholdt både et snev realisme, mystikk og man undrer seg over hvem denne jenta er, og hva hun eventuelt skjuler. Så det er et konsept som det er lett å bli fascinert av, og man vil lese litt mer og litt mer for å se om man har rett eller ikke. Det var også spennende å bli kjent med familien til Gabe som visstnok har mye å skjule.

Selv om boka har sine svakheter og ikke ble noen favoritt, er den for all del verdt å lese. Den hadde som nevnt, et interessant konsept.

Fra min blogg: I Bokhylla

"Du skal hedre din far og din mor", heter det så fint, men må vi egentlig det? Hvilken barndom og oppvekst en har hatt, spiller en viktig rolle, når det kommer til helse, det gir Karin Fossum oss hjerteskjærende skildringer på, i den nye romanen sin.

Du kaller dette "en drømmesekvens". Er det sikkert? Jeg kan ikke se noe i boka som tyder på at Raili ligger og sover. Likevel, jeg er enig i at denne sekvensen virker ganske urealistisk.
På en annen side har forfatteren skapt en fin kontrast mellom den nakne (og fattige) Raili og de gamle eierne som sitter i båten i sin fineste og dyreste stas. Så vidt jeg vet spilles det biljard med runde kuler. Det er også en fin kontrast mellom disse kunstige kulene i grelle farger og Jussis steiner med sine naturlige sjateringer.

Når det gjelder den siste setninga i boka, har det blitt antydet her at det kan dreie seg om Railis ufødte barn som hun ville kalle Jussi. Selv er jeg usikker på om dette kan stemme. Hva mener du? Og hvorfor blir det brukt preteritum?

Ikke så mørk og dyster som hun pleier være, men velskrevet og underholdende til tusen

Det er ikke videre folksomt i nærheten av Svartvattnet i Nord-Sverige. Derfor er der heller ikke mange å mistenke etter det grusomme dobbeltdrapet. Annie tror hun har sett gjerningsmannen, men 18 år senere er drapet fremdeles uoppklart.
Det er også da Annie ser ham igjen, og den gamle frykten vender tilbake.
Sannheten om hendelsen kommer sakte, men sikkert fram i lyset. Under den ligger fortielser og konflikter.
Samtidig som det er en krimbok, inneholder den også et spark til samfunnet, og de som ødelegger naturen.

Ved utgivelsen i 1993, ble den kåret til beste krimbok, og den fikk også Augustprisen og Nordisk Råds Litteraturpris.

Starten er litt forvirrende med mange ulike personer å holde styr på, men så fort man kommer inn i det, suges man inn i det dystre og mørke universet Ekman forteller om.

Dette er juliboka i En slags bokklubb.

Litt treig, men lest ferdig boka i dag. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest! Jeg har sikkert nevnt mer enn en gang tidligere at jeg liker serien The Walking Dead og at det er fordi jeg liker å se hvordan menneskeheten takler at verden slik man kjenner den, «går under». Derfor syntes jeg «Metro» var helt topp og nå også denne. Jeg har ikke satt like mye pris på de dystopiene som handler om roboter osv.. Jeg liker nok bedre de historiene der alt på en måte går tilbake til null. Jeg synes det er en rød tråd i boka, noe som knytter historien sammen, og det er dette manuskriptet til tegneserien som Miranda skrev/tegnet. Med dette binder forfatteren historien sammen og man får en følelse av at selv om verden er stor og uoversiktlig, så vil det likevel finnes mennesker som kjenner deg igjen fra før sammenbruddet. Forfatteren gjør svært gode beskrivelser. Det er en roman hvor det skjer mye, men samtidig ikke masete. Jeg syns blandingen av før og etter sammenbruddet gir en fin effekt. Noen av karakterene forstår man kanskje ikke meninga med før man har lest hele boka. Hva synes dere andre? Og hva med den oppdagelsen av at det er kommet elektrisitet igjen i et område de kan se; det er jo en liten hentydning om at ting vil ordne seg. Menneskene vil klare å bygge opp et samfunn igjen. Et hint om at det går bra. Eller tenker dere noe annet?

Jeg vet ikke hvor langt du har kommet og vil ikke røpe noe, men kan vel si litt.. jeg kan forstå hva du mener, men etter å ha lest hele boka ferdig i dag, så tenker jeg at Arthur har en stor rolle i det som jeg oppfatter som den røde tråden i boka. Men hvordan hans rolle står så sterkt i det, ser man nok ikke før helt mot slutten.

Romanen er handlingsdrevet, ettertenksom og helt fritt for kjedelige passasjer.

Noen ganger er det forfriskende å komme over en ukjent bok og forfatter.

En annerledes thrillerkarakter
En kule i hjertet av Un-su Kim, er en av dem. Ikke vanligvis en sjanger jeg ville valgt, men gøy å utfordre seg selv iblant. Jeg liker thrillere og leser mange av dem, men har ikke lest om mange leiemordere/snikskyttere, kan jeg innrømme. Har sett flest filmer enn lest om dem. Så det var forfriskende å lese om en slik karakter istedet for etterforskere og FBI agenter til en forandring.

Boka er om Reseng som har hatt en hard oppvekst. Han er delvis oppvokst hos en fyr som driver "Biblioteket". Et samlested og oppdragsted for de kriminelle. Reseng lærte seg selv å lese i ung alder. Han kunne bare velge og vrake av bøker i "Biblioteket".

Kan man leve slik resten av livet?
I begynnelsen av boka er Reseng på toppen av et fjell, med en mann og en hund i sin egen hage, i sikte. Reseng er nøye på å skyte/drepe noen på riktig tidspunkt. Når ting føles rett. Vil han gjennomføre det, og hva skjer hvis han blir oppdaget? Hvor gjør han av likene og vil han få flere oppdrag? Underveis møter man flere karakterer, og leser om underlige hendelser.

Godt mulig dette er en vag beskrivelse av boka, og det er også meningen, for dette er en bok som helst bør oppleves istedet for å lese om. Jeg likte å lese den uten å vite noe særlig om den på forhånd. Trodde først at det ikke var noen bok for meg, men jeg tok feil. Dette er en thriller med humor til tross for den mørke handlingen, og handlingen har en del snert. Det er ikke en thriller man kjeder seg med. Jeg gjorde ikke. Det var også forfriskende å lese en asiatisk thriller istedet for en amerikansk thriller til en forandring.

Boka får meg til å tenke på filmene til Quentin Tarantino. Denne boka og filmene hans har ingen sammenheng når det gjelder handling, men de har på en måte den samme svarte humoren og den dystre stemningen. De har litt av de samme vibbene. Noen ganger er det befriende å blande alvorlighet og dysterhet med litt humor.

Bakpå boka står det at mannen som Reseng er oppvokst hos mesteparten av livet og som eier "Biblioteket" kalles Gamle Grevling, men i innholdet blir han kalt Gamle Vaskebjørn, så vet ikke helt hva som er helt riktig. Ikke godt å si.

Fra min blogg: I Bokhylla