Jeg har lest noen bøker av Shari Lapena og lurer på om denne blir min siste.
Grunnen er at bøkene hennes minner meg veldig på bøkene av Ruth Ware. De kommer opp med noen gode konsepter, men fortellerstemmene blir noe flatt og forutsigbart. Ingen lykkelig familie hadde et godt konsept og mistenker at jeg ville ha likt den bedre hvis den var skrevet av noen andre.
En spesiell familie
Ingen lykkelig familie er uansett om en rikmannsfamilie som aldri har vært lykkelig, stort sett på grunn av den kravstore faren i familien. Han har alltid vært kravstor til de voksne barna hans, og aldri hatt noe nært forhold til dem. Rikmannskfamilier er kjent for å overlate barna til de andre bare fordi de kan. Hans kone er den som ikke tør å gå i mot ham.
Etter en påskemiddag, blir foreldrene deres funnet myrdet på en brutal måte i deres eget hjem. Det går rykter om at det må være en av barna deres, eller elsker bare naboene deres sladder?
Ikke en forfatter for alle
Jeg har lest tre bøker av Lapena i skrivende stund: Ingen lykkelig familie, Naboparet og A Stranger in the House. Så har prøvd bøkene hennes på norsk og engelsk. Det har ikke noe med oversettelsene å gjøre at jeg ikke er helt begeistret for bøkene hennes. Det er nok fortellerevnen som ikke engasjerer helt og bøkene hennes blir fort for lette. Det krever ikke mye å lese dem og fungerer best som grei underholdning der og da. Det samme gjelder Ingen lykkelig familie. Syntes mange av karakterene var interessante å lese om, spesielt Dan, men det var ikke nok.
Fascinerende familiedynamikk og harde bud som var underholdende og engasjerende å lese om, men ellers var Ingen lykkelig familie noe langdryg og masete. Tror nok dette blir min siste bok av Lapena siden jeg ikke får mye connection til bøkene hennes.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
Tradisjonell krim, hvor en podcaster er etterforskeren (litt gøy det da)
Fantastisk inspirerende bok, skrevet og lest på en morsom måte. Anbefales til alle som vil bli sporty og uredd, men ikke får det helt til
Eva som svar til Bjørg Ristvedt :
09:52, 18. august 2024 Diskusjon: Eva om Søstre i soloppgang av Heather Morris av Heather Morris
Da var det ikke bare jeg som reagerte på denne boken. Jeg ble veldig overrasket og ekstra skuffet siden de foregående bøkene var så gode.
Knallbra oppfølger med Tom Grayston, spennende og intens. Forfatteren er for lengst satt på leselisten.
Anne Berit Grønbech om Vaniljekrem, Sobril og pinnedyr av Hans Petter Treider:
16:43, 15. august 2024
Supersøt roman om Lillemor, en pensjonert bibliotekar, gift med Carl og hennes mor som bor i et lite hus på samme tomt. Lillemor trengte ikke å være redd for at hun skulle kjede seg da hun ble pensjonist for sannelig skjer det ting rundt henne!
Fornøyelig og morsom og Lillemor, venninnene i syklubben PMS (Pikene Med Synålen!), mann, barn, barnebarn, mor og naboen Preben.
Nok en gang oppdaget jeg en bok som ble omtalt her og sannelig var det en liten perle av en bok. Det er ikke alltid humor fungerer, men denne historien hadde både humor og snert. Tror sannelig jeg triller en sekser.
Jeg likte konseptet med å kunne leie en bokhandel for 2 uker hvor du i løpet av disse ukene kunne sette ditt personlige preg på butikken, og fremheve de bøkene du selv liker og vil at andre skal oppdage. Det ble det dessverre svært lite av og kulissene kunne vært hva som helst og i stedet fikk vi en hovedperson, som etter å ha tilbrakt et par netter (og dager) med en kjekkas som hadde leid butikken de samme ukene som henne,lurte på hvorfor denne begynte å trekke seg unna og holde hemmeligheter for henne.
En feelgood bør selvfølgelig ha en kjærlighetsshistorie, men denne fremstod ikke særlig troverdig og jeg personlig ville hatt noe mer om butikken,bøkene, samtaler med kunder osv. Jeg skulle ønske at forfatteren gjorde litt mer ut av det kule konseptet hun satte i gang.
En helt grei fortelling å lytte til en sensommerdag, men ikke noe mer.
Dette er første bok i en ny serie, selv kommer jeg ikke til å følge den videre, men det kan se ut til at en av bøkene går for seg rundt juletider.
«1978; St Andrews i Skottland
Klokken fire om morgenen i svarteste desember. Fire uklare skikkelser vaklet gjennom snødrevet og den sure, nordøstlige vind som strøk over Nordsjøen fra Sibir. De åtte snublende føttene gruppen Laddies fi' Kircaldy fulgte sin faste og velkjente snarvei over Hallow Hill til Fife Park, den mest moderne av studentkasernene ved St Andrews-universitetet, der de evig uredde sengene deres gjespet en velkomsthilsen med laken og tepper hengen et som slappe tunger.»
Romanen Ekko i det fjerne er den første boken av Val McDermid jeg har lest. Val McDermid er en kjent og prisbelønnet forfatter fra Skottland. Det er helt tilfeldig at jeg valgte Ekko det fjerne som er den første i en serie på seks, Karen Pirie - serien, som er navnet på en etterforsker. Etterforskeren har en liten rolle i romanen som ble utgitt i 2003 og på norsk i 2004.
Ekko det fjerne er på 442 sider. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den kunne vært kortet ned med 50 sider. Jeg leser at de neste to bøkene i serien er på hhv 380 og 350, og det lover bra.
For ja, jeg skal i hvert fall lese bok to og tre i serien. For jeg synes Ekko i det fjerne var en veldig god og spennende bok. Det var for meg en kvalitetsforskjell på denne sammenlignet med boken til Liza Marklunds bok Polarsirkelen som jeg synes var god.
Jeg fattet relativt tidlig mistanke til hvem som hadde drept Rosie. Samtidig ble jeg innimellom i tvil. For handlingen i Ekko i det fjerne var i langt på vei uforutsigelig. Det var mange overraskelser, og innimellom ble jeg skikkelig skremt. Det skjer mye uten at handlingen er heseblesende. Det er mange nok personer med ulik personlighet til at fortellingen aldri ble kjedelig. Dersom de andre bøkene hun har skrevet holder samme kvalitet har jeg mye å glede meg til.
Forlagets omtale:
«Ekko i det fjerne, er en frittstående psykologisk thriller. Vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt. I snødrevet på vei hjem fra en kveld på puben og på fest snubler de bokstavlig talt i Rosie. Rosie jobber på puben, hun er søt og morsom og sexy. Både Alex og Mondo har prøvd seg på henne, og begge har fått ertende avslag på flørten. Rosie er ikke interessert. Rosie har allerede en kar, men det skal ingen vite om.
Val McDermid er en intrigemaker av rang. Ingen kan som henne servere et mysterium proppfullt av gåter og løse tråder, for så på siste side å samle hele knippet trygt i hånden. Det er i oppklaringen at Val McDermid lar oss føle mesterkloen - hver eneste gang!»
Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg er sent ute med å lese denne trilogien, men den passer godt som ferielektyre. Synes bok nummer to ga like mye underholdning som den første. Det er lange bøker, men det går greit.
Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.
Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.
Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.
Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?
Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.
Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen av karakterene oppfører seg veldig merkelig, men historien tok seg opp og slutten var bra
En bitteliten bok, litt anonym, men du verden som den sniker seg inn under huden på deg. En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter at moren er død og gjenopplever samtidig sin egen sønns dødsfall. Hjerteskjærende og vakker samtidig.
«LIKET BLE FUNNET på en av årets korteste dager, de ikke-eksisterende, da solen har sviktet menneskene ved den nordlige polarsirkelen og knapt nok sender ut en antydning til lys. Det lå i et fundament til broen som fører over Piteälven opp mot Robotbasen, nakent og hodeløst.»
Det er lenge siden jeg har lest en bok av den svenske forfatteren Liza Marklund, og den eneste jeg har lest er en plass i solen utgitt i 2008. Jeg husker den som en god bok.
Boken jeg nå har lest, er Polarsirkelen, en bok i en serie på tre. Den ble utgitt i 2021 og på norsk samme år. Jeg likte boken. Den holder et godt driv uten å være hesblesende. Forlaget omtaler den slik:
«Fem tenåringsjenter i småbyen Stenträsk i Norrbotten møtes en gang i måneden for å diskutere litteratur. En av dem forsvinner sporløst sommeren 1980. Førti år senere blir hun funnet drept. Julen 2020 blir de fire kvinnene i boksirkelen, som de kalte Polarsirkelen, gjenforent for første gang etter venninnens forsvinning. Smertefulle hemmeligheter som har vært skjult i flere tiår, truer med å bli avslørt.»
Jentene er jevngamle og har drevet lesesirkelen siden de begynte i syvende klasse.
«Carina var den klart mest leselystne. Hun slukte bøker som andre spiste soll. Birgitta, hvis mor var lege i Piteå og faren sjef på Robotbasen, var den mest ambisiøse.
Susanne var med fordi Birgitta og Carina var med.
Agneta gikk med en forfatterdrøm i seg, noe som gjorde litteraturkunnskap til et logisk og begripelig valg.
Når det gjaldt Sofia, var målsettingen mer uklar. Hvorfor hun valgte litteratur i stedet for tegning, form og farge, ble de andre aldri helt kloke på. Den gjengse oppfatningen, som egentlig aldri ble uttalt, var at foreldrene hadde bestemt det for henne. Faren var som sagt kommunalråd i Stenträsk og dessuten vara i Socialdemokraternas mektigste indre krets — arbeidsutvalget.
Det var med andre ord fint å være med i lesesirkelen Polarsirkelen. Men da dette gikk opp for skolens øvrige elever, og de dessuten innså at de kunne få bedre karakterer ved å være med, sa sirkelmedlemmene klart ifra. Hvis andre ville studere litteraturkunnskap, fikk de starte en egen lesesirkel, ikke snylte på deres.
Slik begynte det, og slik fortsatte det.»
Jentene er i oppbruddsstemning, som unge mennesker er når det nærmer seg slutten av videregående skole.
«Med tiden skulle imidlertid glansen og glorien rundt lesesirkelens medlemmer bli mattere og fordampe. Ingen andre elever gjorde lenger krav på å få være med. Lærerne deres var nye, og de gamle hadde fått andre elever å la seg forundres av. Forskjellen jentene imellom ble tydeligere. Det kittet som barndom og isolat hadde føyd sammen, begynte å smuldre opp.
Da det nye tiåret, 1980-tallet, satte i gang, spikret de litteraturlisten for resten av året, akkurat som de hadde gjort tidligere år. To av medlemmene, Carina og Agneta, skulle imidlertid avslutte skolegangen til sommeren og eventuelt også flytte fra Stenträsk, noe som gjorde lesesirkelens fremtid uviss.
Der befant man seg nå, i en tid som uunngåelig innebar forandring.»
Neste bok i serien er Kallmyren. Håper jeg liker den like godt som Polarsirkelen.
Sist sett
