Bokelskere.no

Enig i omtalen din og den tvisten på slutten dro alt litt ned for meg. Jeg liker ikke å bli forvirret av bøker og nå har jeg mange spørsmål…

En fin novellesamling med en tydelig rød tråd, som følger de samme personene kronologisk

Spennende at du sammenligner det med å bla i et fotoalbum! Jeg forstår med en gang hvorfor du sier det.
Jeg har lest «Hus og hjem» og der var det ikke slik bruk av presens, så det er nok noe hun ønsket å gjøre for denne historien.

Det eneste jeg har lest av Markus Zusak er «Boktyven». Den er en av mine yndlingsbøker! Nesten litt rart at jeg ikke har sjekka ut flere av bøkene hans..
I hælja jobber jeg 3 nattevakter, hvor 1 er unnagjort. Blir likevel tid til å lese litt hver dag. Jeg leser «Det siste toget til London», en bok som er skjønnlitterær men bygger på en sann historie om en kvinne som redda tusenvis av barn fra nazistene under ww2. Jeg fikk denne boka i gave fra sønnen min på morsdag forrige søndag. Jeg ble virkelig overraska og samtidig veldig fornøyd med at han fant noe som traff så godt. Bøker kan han ikke ha unngått å vite at jeg liker, da jeg har metervis i hyller. Men artig at han har fått med seg min interesse for ww2, både i litteratur og film/serier.

Leste om mnem nå. Det høres virkelig ut som en spennende og annerledes historie! Jeg har lest Leksikon om lys og mørke og likte den veldig godt. Føler jeg kan si at jeg har oppdaga en ny forfatter som jeg gjerne vil lese mer av. Mnem er kanskje neste valg i hans forfatterskap!

Ella vokser opp i Tana, og tror at alle i Norge snakker samisk, som hun og familien. Hun er stolt av sin herkomst, men skjønner etterhvert at det å være same kan være problematisk. En del nordmenn blir provosert fordi samene vil ha skilt, power pointer, etc, oversatt til samisk. Hun blir kalt hårsår og masete.
Ella får høre om familiens møte med fornorskningen, og spesielt tantens opplevelser fra internat-tiden, berører.
Nå bor Ella i hovedstaden, og tar seg stadig oftere i å tenke og sende meldinger på norsk i stedet for samisk. Det tar en liten uke hjemme i Finnmark for å få tilbake flyten i språket.
Etter deltagelsen i «Stjernekamp», blir Ella plutselig ambassadør for den samiske befolkningen. Andre samer forteller henne sine sterke historier, og selv om det ble litt i meste laget for 20-åringen, valgte hun til slutt å dele både sin og andres historier. Håpet er at nye generasjoner av samer skal stå rakrygget og være stolte av herkomsten sin.

En skikkelig god, lærerik, tankevekkende, og vond bok. Den fortjener mange lesere!

?

Gjennom tre generasjoner følger vi fortelleren og hans familie. Stedet er Aleppo, og det er en by som har gjennomgått mye. Fortellerens onkel er homofil, og det er en legning som er livsfarlig å utøve i Syria. Sawsan, fortellerens søster, er flørtete og uredd, men også hun blir kuet av regimet til Hafez-al-Assad, og senere sønnen, Bashar, som fremdeles sitter ved makten. Familien ødelegges sakte, men sikkert.
Det er en interessant og viktig historie. Dessverre synes jeg den er vanskelig å få tak på. Skifte av tidsrom skjer ofte i løpet av et avsnitt, og jeg har flere ganger måttet lese om igjen for å få med meg sammenhengen. Ukjente personer dukker også plutselig opp, noe som også er en utfordring. Det hele blir ganske deprimerende.

Nå har jeg lest ut boka. Jeg har valgt å ikke lese din kommentar før nå da jeg er ferdig. Og det «morsomme» er at jeg tenkte på Gaza store deler av særlig siste halvdel av boka jeg og! Så der har vi jo hatt meget lik tanke. Stranger er gift/samboer med en dame av jødisk opprinnelse, og det kan virke som han har en interesse for å utforske sider ved religion og dette med uroen ved Gazastripen.
Jeg synes dette var en rask, men innholdsrik og fin bok. Den inneholder mye. Kjærlighet, svik, krig, religion, vanskelige valg osv. Jeg vil nok ikke deffinere dette som en dystopi, for dette er en bok hvor mye av handlingen er slik en del mennesker faktisk lever den dag i dag. Dette er en bok om okkupasjon og krigføring. Det med tunneller er jo også kjent fra Gazastripen i virkeligheten. Alt i alt en bok som var lettlest og til tider spennende. Jeg liker måten Stranger skriver på, det flyter godt. Ikke en favorittbok, men absolutt ikke bortkasta tid heller.

Romanen er handlingsdrevet til tusen, med en god nerve hele tiden. Som voksen har Mikael begynt å tvile på sine egne minner, kan de være løgner?

skriv lenkebeskrivelse her

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Ponyboy er 14 år og yngst av tre brødre. De er foreldreløse, og de to eldste brødrene jobber, så Pony kan få fullføre skolen. Han er smart, og elsker bøker og film. Pony og brødrene er en del av Grease. Det er en gjeng, og fienden er Sossene, som er rike bøller. De to gjengene sloss ofte, og en kveld går det hele over styr.

Denne leste klassen da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet, og det var en sterk leseropplevelse. Husker bare bruddstykker, så det er artig å ta den fram igjen nå da jeg ble utfordret til det.
Forfatteren var faktisk bare 17 år da hun skrev boka, som også er filmatisert.

Fullstendig uinteressant og håpløst kjedelig. Tror knapt jeg har gitt et så lavt terningkast tidligere.

Dette var en veldig koselig bok. Ikke så mye handling, men nok til at jeg følte meg underholdt.

Emelie er en privilegert jente. Moren leder en av Sveriges mest suksessrike bedrifter. Som moren, skal Emelie overta når hun blir voksen. Det har ikke Emelie særlig lyst til. Hun vil heller game med venninnene, men det er ikke godt nok for moren. Hadde det enda vært tennis… Det hjelper ikke at faren er på Emelies lag; moren får alltid siste ord.
Etter enda en krangel med moren, forsvinner Emelie sporløst. Politiet finner blod og sæd det hun sist ble sett, men ingen Emelie. Blodet er hennes, sæden fra en unggutt, som er fra et helt annet samfunnslag enn Emelie. Han nekter for å ha vært på stedet, og politiet har ikke nok bevis til å fengsle ham.
Ti år senere, i 2019, oppretter Karlstadpolitiet en avdeling som skal granske gamle, uoppklarte saker. Skliende på ei fjøl, kommer tidligere FBI-agent, John Adderley, til Karlstad. Han har nettopp vitnet mot et narkotikakartell i Baltimore, og har blitt innlemmet i vitnebeskyttelsesprogrammet. Han vokste opp i Sverige, og nå er han tilbake som Fredrik Adamsson. At han har baktanker med returen til moderlandet, kommer snart for dagen, og det blir etterhvert vanskelig å holde på den nye identiteten.

Grei spenning med litt kulturkrasj, når en amerikaner møter svenske tilstander. Hovedpersonen virker nok derfor ganske usympatisk sett med skandinaviske øyne.

Første bok i ny krimserie.

Oversettelsen er til tider under pari, med direkte oversettelse fra svensk. Det fungerer ikke så godt. Flere navn plassert på feil sted også, så boka hadde hatt godt av en runde til i språkvasken…

Spennende thriller, noe av det beste jeg har lest i år

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

«OGSÅ I LITTLE PADDOCKS spiste de frokost. Husets eierinne, den vel seksti år gamle Miss Blacklock, satt for enden av bordet. Hun var enkelt kledd i tweed, men hadde på noe overraskende vis staset seg til med et stramt flerradet halskjede av store, uekte perler. Hun leste en av spaltistene i Daily Mail. Julia Simmons bladde uinteressert i Daily Telegraph, og Patrick Simmons løste kryssordoppgaven i The Times. Miss Dora Bunner satt fordypet i lokalavisen. Det var hun som brøt stillheten — med et forskrekket hikst.
«Letty, har du sett hva som står her?»
«Noe galt, Dora?»
«Jeg har aldri sett maken til annonse. Og det står Little Paddocks, det er ikke til å ta feil av. . . » «La meg få se.»
Miss Bunner rakte lydig avisen til Miss Blacklock, mens hun pekte på annonsen med en skjelvende pekefinger. Miss Blacklock leste, og hevet øyebrynene. Hun kastet et undersøkende blikk rundt bordet, og leste så høyt: «Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddocks. Det er vel din idé dette, Patrick?» tilføyet hun skarpt.»

30 år etter at Agatha Christie etter at hun ga ut sin første roman ble romanen Invitasjon til mord utgitt, bok nr. 8 i mitt leseprosjekt inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.

Janet Morgan skriver i sin biografi om Agathe Christie om denne boken:

«Hun begynte også å arbeide med en kriminalroman i full lengde, A Murder is Announced (Invitasjon til mord). Allerede høsten før hadde Agatha begynt å tenke på detaljer i intrigen, og hadde foretatt undersøkelser ved hjelp av naboene i Wallingford, familien Severn. «Jeg vil gjerne at dere spiller det for meg,» sa hun til gamle Mrs. Severn og hennes to voksne sønner en kveld. De ble sendt ut av stuen mens hun flyttet på møblene. Så fikk de beskjed om å komme inn med en lommelykt. Etterpå spurte hun dem om hva de hadde sett. Først da boken ble utgitt skjønte Guy Severn hva prøven hadde vist: Hva de ikke hadde lagt merke til.»

Hvor er hendelsene i romanen lagt – fra politiets samtale:

«Hva slags sted er Chipping Cleghorn?»
«En stor og rotet, men ganske sjarmerende landsby. Med slakter, baker, kolonial, to kafeer og en meget brukbar antikvitetsforretning. Ganske populært som turiststed. Legger særlig an på bilturister. Mange pene og velholdte beboelseshus, de fleste i viktoriansk stil. Og pensjonister fra alle kanter formelig slåss om hyttene hvor forpakterne bodde før i tiden. Hyttene bygges om, og blir ønskesteder for folk som vil nyte livskvelden i fred og ro.»
Sir Henry nikket. «Gamle tanter og pensjonerte oberster. Jo, en slik annonse fikk nok dem til å troppe opp presis halv syv for å se hva som ville skje. Skulle ønske min egen 'gamle tante' hadde bodd der. Dette ville vært en lekkerbisken for henne.»
«Jeg visste ikke at du hadde noen tante, Henry?»
«Nei, hun er bare en bekjent. Men jeg skulle ønske hun hadde vært tanten min.» Han sukket. «Hun er det fineste detektivtalent jeg noensinne har vært borti.» Han snudde seg mot Craddock. «Stell pent med de 'gamle tantene' i landsbyen, gutten min. Hvis dette mot formodning skulle utvikle seg til et virkelig mysterium, så husk at en gammel jomfru som strikker og steller i haven har milelangt forsprang på en hvilken som helst kriminalbetjent. Hun kan fortelle deg både hva som kunne ha hendt og hva som burde ha hendt, ja, til og med hva som faktisk hendte. Og hvorfor.»

«Tanten» er Miss Marple som beskriver seg selv slik:

«Sir Henry snudde seg mot Rydesdale. «George, ville det stride svært mot reglementet om Miss Marple fikk kikke litt på Craddocks rapport fra Chipping Cleghorn?»
«Neida, jeg tror ikke det. Selv kunne jeg ha stor interesse av å høre hennes mening.»
Miss Marple ble litt flau over all vennligheten. «Jeg er redd De har hørt litt for meget på Sir Henry. Han kan jo ikke la være å skryte av den minste lille iakttagelse jeg slumper til å gjøre. Jeg er i det hele tatt ikke noe flink til å trekke slutninger og slikt, jeg har bare lagt meg opp en smule menneskekunnskap. Det har slått meg at folk flest er altfor troskyldige. Jeg har lett for alltid å tro det verste. Ikke noe tiltalende trekk, er jeg redd. Men det er trist å se hvor ofte min mistro er berettiget.»
Rydesdale la rapporten foran henne. «De kan kikke igjennom den med det samme. Det skulle ikke ta lang tid.»

Romanen omtales slik på bokomslaget:

«Invitasjon til mord regnes som et av høydepunktene i Agatha Christies omfattende forfatterskap. Den kom ut i 1950 under tittelen A Murder is Announced.
Vi befinner oss i den lille landsbyen Chipping Cleghorn. Dette er en landsby der innbyggerne gjør seg flid med å følge med på hverandres gjøren og laden. Et viktig punkt i den forbindelse er å lese lokalavisen, The Gazette, grundig når den hver fredag dumper ned i postkassen. En dag i oktober får samtlige innbyggere kaffen i vrangstrupen: Et mord blir nemlig annonsert under "bekjentgjørelser". Annonsen lyder: Et mord vil finne sted fredag 29. oktober kl. 18:30 i Little Paddock. En slik invitasjon kan verken naboer, mystiske ukjente eller morderen motstå...
Miss Marple, som er uhelbredelig nysgjerrig, men bare har gode hensikter, bistår det Iokale politiet med sedvanlig kløkt. Miss Marple er en mesterlig observatør og har evnen til å skaffe seg innpass hos alle og enhver. Ved å trekke paralleller mellom personer og begivenheter i sin egen landsby, løser hun de mest spissfindige mordgåter ut fra tesen om at den menneskelige natur er den samme overalt.»

Omtale er fra et blogginnlegg her

En fantastisk roman om det å bli helt alene i verden som muligens har gått under. Spennende selv om den ytre handlingen er repeterende og beskriver hovedpersonens fysiske utfordringer når hun må drive gården alene og ha ansvaret for noen dyr. De sekvensene som berører meg mest er de som tar for seg hovedpersonens indre liv.
Vi befinner oss et sted i alpene og en usynlig vegg,nærmest som en glasskuppel, står mellom hovedpersonen og resten av verden.
En godt skrevet roman om hvordan det påvirker et menneske å være alene over lengre tid.
Boken kom ut i 1963 og har flere ganger vært utgitt i Norge. Jeg har lest den nyeste utgaven som kom ut i år.
En roman jeg anbefaler på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.