En handlingsmettet historie som gir mange timer med god underholdning. Her er nok av drama og kjærlighet, i typisk Lucinda Riley stil.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Mordene på Verdens ende av Kjell Arvid Nilssen:
09:01, 20. september 2024
Lettlest og til tider fengende. Det er noe med dialogen som skurrer innimellom. Oppstylted. Helt grei underholdning.
Denne var vond å lese, og vanskelig å legge fra seg. Den hadde nerve og i likhet med "Skilsmissen" så synes jeg det er et vellykket grep å se ting fra de forskjellige involvertes synsvinkel.
Cecilie Ystenes Myhre er mental coach og gründer. Hun har også, som mange andre, sin egen podcast. I denne boka gir hun eksempler på hvordan man skal få overskudd til å få verden til å gå rundt. Men er boka like nyttig for alle?
I Hvilekraft beskrives det at det ikke bare er en type hvile, men at det er mange måter å hvile på, for å få best utbytte av det. Å hvile er viktigere enn vi tror, og det er viktig å gjøre det på riktig måte. Forfatteren skriver også om følelser, hvor viktig det er å lytte til kroppen vår, og noen ganger må man gi slipp på folk, hvis de viser seg for å være såkalte "energityver".
For mange utdrag fra podcasten hennes
Det er ikke ofte jeg leser slike bøker. Det spørs litt hva temaet er, eller om det er noe jeg vil lære mer om på måfå. Men tar dog ikke slike bøker spesielt seriøst. Ystenes Myhre kommer med noen egne råd, men boka begynte etter hvert å føles mer og mer ut som en reklame for podcasten hennes. Hun deler utdrag fra hva tidligere gjester har fortalt henne om deres erfaringer og hva som fungerer for dem. De fleste av dem er "kjendiser", og dermed føltes ikke boka så veldig relevant for meg. Det er mest om erfaringer og råd for travle mennesker med karriere og hektisk familieliv. Det var ikke mye for oss som bor alene eller lever et rolig liv med eller uten sykdom. Jeg er heller ikke så veldig interessert i podcaster, så disse utdragene ga meg ikke så mye. Sånn sett var ikke boka så veldig nyttig, i hvert fall ikke for min del.
Kanskje ikke like relevant for alle
Selv har jeg levd med ME de siste tolv årene, så når det kommer til overskudd, kommer jeg nok ikke til å få det på samme måte som andre, eller hvordan jeg skal forklare det. På grunn av det må jeg balansere energien på en litt annerledes måte enn det som er vanlig for andre. Men det var interessant å lese om forskjellig type hvile, for det er lett å tenke at hvile er hvile. I slutten av hver kapittel, er det også med sammendrag over hva man nettopp leste om. Sånn sett er boka veldig lettlest og oversiktelig, men noen kommer sikkert til å få mer nytte av boka, enn det jeg gjorde.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Denne historien var totalt ukjent for meg. Mannen også forsåvidt, selv om jeg jo har sett opptak fra vielsen av vårt nåværende kongepar.
Er fascinerende liv, som startet på Madagaskar. Som sønn av misjonærer var livet hans staket ut, og selv om han fulgte retningen, tok han mange krumspring på veien, noe som endte i fortvilelse.
Fortelleren er Jesu mor, som lever i eksil etter sønnens død. Synes historien er litt usammenhengende, men beskrivelsen av korsfestelsen var brutal, rå, og veldig godt skrevet.
«Hva gjør du oppe så tidlig? spurte Cushla.
Hva gjør du ute til ni om morgenen?
Hun ransaket hjernen etter et påskudd og mumlet noe om trøbbel med bilen og at hun hadde blitt over hos Gerry. Hun satte foten på neste trinn, men Gina hadde tatt et skritt fram og sto rett foran henne.
Hoho! Trøbbel med bilen, du. Tror du jeg er dum? sa hun og spilte ut neseborene.
Herregud. Lukter du på meg? sa Cushla.
Du får dårlig rykte på deg hvis du driver på sånn, sa Gina, nesten triumferende.
Jeg er tjuefire år gammel, sa Cushla og sprang opp trappa, plutselig klar over at hun luktet av Michael. Tjuefire, for faen.»
Et eksemplar av debutromanen til den irske forfatteren Louise Kennedy Overtredelser var på hurtigutlån, 10 dager, på biblioteket. Tar den med tenkte jeg etter å ha skumlest hva det norske forlaget skriver på baksiden da jeg var på biblioteket.
Romanen ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så intens leseopplevelse på lenge. Jeg tenker av og til at jeg kanskje har brukt og bruker for mye tid på å lese. Hvorfor ikke bruke mer tid på å se filmer. Men så dukker en slik bok opp rimelig tilfeldig, og mine tvil forsvinner. Jeg tviler på at filmatisering av romanen ville gitt samme opplevelse som å lese den. Fantastisk god.
I etterordet skriver forfatteren at romanen bygger på en virkelige hendelser, men iblant stammer hendelsesforløpet (og selve hendelsen) fra forfatterens fantasi. Og at hun har fått hjelp av mange mennesker. En fortelling som jeg håper får mange norske lesere.
Forlagets omtale
Belfast, 1975. Da Cushla møter Michael på familiens pub, burde hun vite bedre enn å forelske seg. For han er protestant, tjue år eldre enn henne og gift, og de to lever i en verden der kjærlighet og vold er tett sammenvevd og overtredelser har en svært høy pris. En verden der fedre blir banket opp på vei til jobb, og en verden der barna Cushla underviser lærer seg ord som bensinbombe og gummikuler lenge før de lærer gangetabellen. Og etter hvert som forholdet mellom de to utvikler seg, eskalerer også volden og terroren.
Louise Kennedys prisvinnende debutroman om den tretti år lange konflikten i Nord-Irland, kjent som The Troubles, er en vakker, rørende, rystende og uforglemmelige debut om mennesker som forsøker å leve vanlige liv i ekstreme omgivelser.
Fortid trer inn i fremtiden, men er det egentlig mulig?
Oppslukende dagbok
Sofie er med i en venninnegjeng som er helt oppslukt av å være med på Melodi Grand Prix Junior. Sofie er med på leken, selv om hun ikke er like involvert. Hun har ikke helt den samme interessen. Hun blir stadig mer fraværende, etter at hun fant en eldgammel dagbok som hun blir oppslukt i. Hvem er denne Klara? Dagboka står svært mye om et søsterskap, der den ene søsteren er alvorlig syk. I samme blokk, har Miriam og moren hennes flyttet inn. Hun og Sofie finner ikke akkurat tonen med det første. Miriam er lei av å være sanndrømt og hun savner bestekompisen sin. Det føles ut som hun mister kontakten med ham. Begge jentene opplever merkelige ting. Har det en sammenheng?
Klara er ikke akkurat en grøsser, selv om kanskje coveret kan tyde på det. Det er fiksjon for barn og ungdom med noen overnaturlige elementer, som er både lettlest og underholdende. For eldre lesere, blir nok handlingen og karakterenes valg og løsninger, veldig forutsigbart. Men det er godt å se at norsk forlag endelig gir ut slike bøker, selv om det er for de unge. Det er ikke mye av det som utgis i Norge, dessverre, fordi det er mange som ser på slike sjangre som "useriøs". Noe som er trist.
God fortellerstemme
Selv om handlingen kan fort bli forutsigbar for eldre lesere, hadde boka en underholdningsverdi og Lynstad er god på å beskrive karakterer på kort tid. Boka er veldig tynn, og det er begrenset hva forfatteren kan ta med og ikke. Hun beskriver usikkerhet, å vokse fra vennene sine og finne sitt eget ståsted på en god og realistisk måte. Det er noe å kjenne seg igjen i.
Men bruken av gammel dagbok, de overnaturlige elementene og avslutningen, ble kanskje vel typisk? Jeg liker klassiske spøkelseshistorier, noe jeg har lest mye av, men samtidig er det også kjekt når noe blir gjort på en annen måte. Gjøre sin egen vri, og savnet vel litt mer av det. Men så må man huske på at jeg ikke er helt i målgruppa når det gjelder denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse
Forfatteren beskriver en rystende barndom i en dysfunksjonell familie, men hadde en styrke i seg på tross av vonde opplevelser. Boken er kort og historien stoppet litt for brått, jeg måtte google for å sjekke hvordan livet ble videre.
«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»
Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:
«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»
Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.
Jeg gleder meg hver gang jeg plukker opp en ny Wisting-roman, da vet jeg at de neste timene blir fylt av god underholdning. Denne er intet intet unntak, det er tvers igjennom solid håndtverk. Line er så å si fraværende, mens en annen person får plass, det gjør meg nysgjerrig på neste bok.
Medrivende og grei å følge med på, men setter ikke avtrykk
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? av Jeanette Winterson:
14:56, 10. september 2024
Forfatterens selvbiografi om det å vokse opp som adoptert hos et ektepar som er alt annet enn konvensjonelle. Mannen i huset er forholdsvis fraværende, det er mye arbeid og overtid som må gjøres, så det er adoptivmoren som er mest i fokus. Hun er ikke helt A4 for å si det forsiktig. Det er tydelig at datteren ikke lever opp til hennes forventninger. Fru Winterson er dypt religiøs, men følger sin egen vei likevel. Hun er alt annet enn kjærlig. Ofte blir Jeanette låst ute over natten, eller nede i kullkjelleren når fruen i huset får en av sine raptuser.
Bøker er strengt forbudt, men heldigvis finnes det bibliotek. Og Jeanette leser og leser.
Verst av alt; hun forelsker seg. I jenter. Alltid jenter. Dette faller selvsagt ikke i god jord hos den troende mor, men Jeanette kan ikke noe for det, og hun flytter ut.
Som voksen bestemmer hun seg for å finne sin biologiske mor, selv om fru Winterson har sagt at hun er død.
Det hele er skrevet på en usentimental måte, og det er tydelig at leseren ikke får vite alle detaljer om den uvanlige oppveksten. Om det er for å beskytte seg selv eller leseren, vites ikke, men det er med på å trekke ned terningkastet for min del. Boka fikk meg ikke til å føle så mye som jeg trodde på forhånd. Likevel er det en god bok.
En godt skrevet bok, med nydelige naturskildringer og et gløtt inn i menneskesinnet.
En stødig thrillerserie som også kan leses som krim.
Nye triste hendelser for Liv
Psykolog Liv Eriksson mistet kjæresten i en ulykke for noen år siden. Denne gang blir en av hennes nærmeste venninner funnet myrdet. Venninnen hennes var journalist og Liv blir oppringt av en annen journalist som gir henne den triste beskjeden. Venninnen hennes deltok i et møte for folk som er besatt av konspirasjonsteorier. Et møte som Liv egentlig skulle også være med på sammen med henne, men måtte avlyse. Hun tenkte ikke at venninnen kom til å dra alene. De tror at noen fra møtet drepte henne. Liv og journalist Mikael, slår seg sammen for å finne ut hvem morderen er.
Jeg liker krim og thrillere, men jeg er ikke så veldig opptatt av konspirasjonsteorier, så temaet i boka var ikke så spennende på grunn av det. Selv om jeg liker Liv av og til, er jeg ikke helt fan av når en hovedkarakter spiller helt, eller prøver å være det. Det er ikke spesielt overbevisende. Det samme med Liv og Mikael. Synes at båndet mellom dem utviklet seg litt for fort og hastig. Syntes heller ikke det passet helt inn i resten av handlingen.
Et innblikk i hvor skremmende Interenett kan være
Men jeg likte mørkheten i boka og det dystre. Noe av det var relevant som også skjer i virkeligheten. Det gir eksempler på hvor deprimerende Internett kan være, spesielt mørkenettet. Simonsen har en enkel fortellerstemme som gir en fin flyt. Jeg var ikke alltid like interessert på grunn av temaet, selv om konspirasjonsteorier kan være "skremmende". Men boka greide ikke å gi meg den frykten som boka prøvde å beskrive og fortelle.
Selv om dette ikke er en favorittbok i serien, leser jeg gjerne videre da det er en stødig serie. Det er alltid noe som skjer. Min favoritt er fremdeles Crux. Ikke nødvendigvis på grunn av realisme, men det var kanskje temaet som fascinerte mest hittil.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
