Tidligere har Rundberg imponert meg med trilogien Hekseknuten og nå er han ute med en ny trilogi for barn.
Dyktig barnebok forfatter
Det er ikke ofte jeg tar barnebok forfattere seriøst, noe jeg burde, men grunnen er at man ofte tenker at barnebøker er "lett" å skrive, men samtidig skjønner man at det er ikke det. Han er en av forfatterne som skriver for barn i moderne tid, jeg tar seriøst fordi han virker å vite hva barn vil lese om. Han skriver ikke bare for å "selge". Liker også at han tar barn seriøst ved å ikke bare skrive om lystbetonte ting, nesten som om han vet at barn tåler det.
Natteravnen er første bok i Stockholm trilogien, og det er historisk krim. Det er hard lesing siden det er om barnehjem. Den er om Mika som har vært der hele livet og gitt opp håpet om å få en ny familie. Hun skjønner at hun er alene i verden. En natt kommer ne vettskremt mann og leverer et spedbarn på døren. Hvorfor virket han så redd?
Det viser seg at innbyggere er skeptisk for tiden, fordi nye mord skjer selv om den kjente morderen forlengst er tatt og henrettet. Men det ser ut til at noen myrder igjen på samme måte som den forrige morderen. Er det en copycat, altså en hermegås, eller er det den "ordentlige" morderen som faket sin egen død?
Mika blir hentet av en politimann for å bli med ham på diverse oppdrag. Hun har rykte på seg for at hun har et godt øye til detaljer, noe han har bruk for. Klarer de å løse mysteriet sammen og gå overens?
Mørk krim for barn
Dette er en mørk og historisk krim for barn hvor handligen er lagt til i 1880, og Mika er vant til å passe på seg selv for å overleve. Hun er vant til å bli sett ned på og behandlet dårlig av andre når hun er utenfor barnehjemmet. Men hun lar seg ikke stoppe av den grunn. Hun vet at hun er en underdog, men likevel hjelper hun til med å ta seg av de minste på barnehjemmet. Hun er sterk fordi hun må, samme hvordan samfunnet betrakter henne.
En dyster og brutal krim for unge lesere, men ikke så voldsomt at de ikke tåler det. Jeg er spent på resten av trilogien, og skal sørge for å få med meg de to andre andre bøkene, også. Bare dumt at Rundberg ikke ga ut bøker da jeg var liten.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Denne ga jeg rett og slett opp etter å ha kjempet meg litt over halvveis. Forventet en god avslutning på serien, men historien var syltynn og kjedelig.
Boken kan minne om Tatovøren i Auschwitz og er absolutt en god historie. Irriterende overganger mellom hovedpersonene ha litt dårlig flyt, men man ble vant til det.
Dette er en veldig vanskelig bok å beskrive. Det starter med et dikt, som heter det samme som bokas tittel. Deretter kommer kommentarer til diktet av forfatterens beundrer og redaktør. Hver fotnote får en kommentar eller forklaring. Noen ganger på flere sider, andre ganger kun noen få ord.
Språket er briljant, så sånn sett er det en fryd å lese, men det krever god konsentrasjon.
Boka roses opp i skyene av de fleste, og står på lista over «1001 bøker du må lese før du dør.»
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
22:13, 1. juli 2022 Diskusjon: Lesehelgen 1- 3 juli 2022
Jeg leser «1984» av George Orwell. Leser den sammen med dystopisk lesesirkel her inne, leseperiode juni. Tia går så innmari fort og det er mye å drive med ute når det ikke regner, så jeg henger litt etter. Kommet ca halvveis og begynner engasjere meg i den. Tok litt tid, særlig første 50 s syns jeg var trå. Leser den på engelsk.
God bedring!
God lesehælj til alle!
Det var her på NRK Åpen bok, fra Litteraturfestivalen på Lillehammer, at jeg hørte forfatteren Yohan Shanmugaratnam ble intervjuet om boken som jeg har lånt og lest: Bruddet - byen som ville ha brexit. Da jeg hentet den på biblioteket, ble jeg overrasket over hvor stor den var. Men det var stor skrift og mange bilder. Viktigst for at jeg slukte boken, er at jeg som leser kommer tett på mennesker som er direkte påvirket av EU og etter hvert brexit. Bildene beskrev stemningen. En bok jeg kommer til å huske fremover når EU og brexit er tema.
Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.
Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.
I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.
Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.
Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.
Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.
En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)
God underholdning dette.
BOKOMTALE: En perfekt ferie... nesten av Lucy Diamond. Leseeksemplar fra Aschehoug
Feelgoodbok som handler om tre ulike kvinner, som ikke kjenner hverandre. De er alle på ferie i Cornwall i England. Noen av dem har med seg tenåringsbarna, og det fører selvsagt til konflikter på både den ene og andre måten.
Boka byr på lett underholdning med et lett språk. Nå det er sagt, så er vel ikke dette akkurat "min" type bok. Jeg trenger litt mer fart og spenning. Men for deg som ikke er så opptatt av det, så er det en fin feriebok.
Les hele omtalen her
«Jeg motvirker Albert Engströms forvirring ved å gå på ski mens kun restene av vår er tilbake. Sommeren lyser bak trestammene lenger framme, og jeg går denne siste turen med maur i klisteret. Aldri tenker jeg klarere enn i avslappet diagonalgang. Jeg tar min del av ansvaret for å motvirke at dette kunstuttrykket skal ende opp som kulturminne. Mens jeg skrider inn over snødekte furumoer, kommer setningene til meg — fulle av vidd, ferdige til ä skrives rett ned, men jeg har skistaver i hendene. Når jeg kommer hjem, er de kloke tankene umulig å drive fram, innestengt i underbevisstheten, men jeg vet at de er der.»
Det var på siden til Nordnorsk Debatt at jeg leste en rikholdig anmeldelse av boken I Hamsuns kalosjer, Et økodrama med mor, fire høner og én rev, som sitatet over er hentet fra og som inneholder 42 kåserier skrevet av Dag Hoel : «Om balsfjordingan har mat og tørre klea, då døyr de nesten aldri!»
«Burde vi alle, for mange år siden, ha skaffet oss litt familie i Balsfjorden? Burde vi dessuten ha skaffet oss en hageflekk med plass til noen mandelpoteter og et lite hønsehus? Dette er spørsmål som melder seg straks man har lest noen kapitler av den herlige boka som Dag Hoel ga ut i høst, «I Hamsuns kalosjer».
Det var ikke tvil i min sjel etter å ha lest anmeldelsen - jeg måtte lese I Hamsuns kalosjer. Jeg lånte den først på biblioteket. Men etter å ha lest noen kåserier, var jeg så sjarmert at jeg leverte boka tilbake, og deretter gikk ferden til bokhandelen. Så nå er jeg eier av den herlige boka. Jeg blir i godt humør av å lese i den. Jeg har også tenkt meg ut hvem som skal få I Hamsuns kalosjer i presang. For dette er en bok som må deles og lese på nytt.
Ikke la deg lure av tittelen til å tro at boka er nesegrus beundring av Knut Hamsuns liv og bøker. Tittelen er fra et av kåseriene med samme tittel som boka, der han kort er innom Hamsuns bok Paa gjengrodde Stier og Hamsuns gamle kalosjer. Ellers har Hamsun ingen rolle i kåseriene. For Dag Hoel er innom så mange områder og har spennende tanker om så mangt. At forfatteren er et tenkende kreativt menneske, og har en god porsjon humoristisk sans er det ingen tvil om. Her beskriver han seg selv:
«Mangelen på karakter til å stå imot innfall ble en trofast følgesvenn. Det er som om jeg ikke lar meg kultivere til noe forstandig. Jeg gir etter for det som presser på innenfra, følelser eller hva det nå er, og tenker mer med hjertet enn med hodet. Når jeg legger fram planer, blir Solrunn stille. Taushet er et fryktelig argument. Ingenting styrker autoriteten som taushet. «Ideer er ikke din sterkeste side», kan hun si, etter en stund.
Når jeg følger hjertet og ikke hodet, er jeg i takt med tida. Hva hjertet forteller oss, veier tungt i en kultur som dyrker frihet. Og følelser angår ikke ene og alene oss selv lenger, de er blitt retningsgivende for hva som er rett og galt i samfunnet. Hva jeg føler, gir meg rettigheter.
Tidligere var følelser vurdert som irrasjonelle og måtte vike for både fornuften og intellektet om en skulle klare seg i livet. Nå er følelser blitt til argumenter. Den enkeltes opplevde virkelighet er autentisk og dermed ukritiserbar. Den er natur.
Det er klokt å ha kontakt med egne følelser, men de kan få vel stor plass. Like viktig som å kjenne etter, innover, er det å se seg selv i sammenheng. Ta inn utenfra og anerkjenne at vi har skapt kultur i naturen — og at det er en grunn til det. Alle har følelser, det er en demokratisk størrelse, jevnt fordelt. Kunnskaper om verden, om hvordan mennesker, dyr og insekter skaffer seg liv og får alt til å virke, det må vi vise interesse for andre enn oss selv for å oppnå.»
I kåseriene tar Dag Hoel oss med til huset der han bor sammen med Solrunn, moren på 96, barnebarnet Louisa som er 6 og foreldrene til Louisa:
«Solrunn og jeg bor i et hus øverst i Dickaunsvingen i Trondheim. Her er ingen golfbaneplen, og det foregår ingen prydklipping av hekker. Langt ifra. Folk som går forbi, tar oss for feilplasserte hillbillyer, for strøket er sobert, men inne hos oss er det <<picnic med døden». Et gammelt badekar står ved et hushjørne, jeg har planer for det, og utover eiendommen er plankestabler, avglemt redskap og et rikholdig utvalg av påbegynte prosjekter spredd uten videre symmetri. Vi mangler bare en fyr med banjo og uheldig tannstilling.»
Jeg kjente ikke samme uhyggefølelse noen gang under lesingen som jeg gjorde da jeg så filmen Picnic med døden. Skrekk og gru for en film! Men jeg var jo spent hvordan det skulle gå med hønene som etter hvert blir mål for en innpåsliten rev.
Forfatteren er født og vokste opp på Raufoss, og det er moren som er forbindelseslinjen til Balsfjorden. Og så det er sagt, boken er heller ingen nesegrus beundring av Nord Norge. Men det er ingen tvil om at sommeroppholdene har gitt forfatteren mye å skrive om.
«Far hogg sin egen ved, men praktiker var han ikke. Det var onkel Guttemann i Storbukta som lærte meg å gjøre ting. Besøkene hos familien i Balsfjorden er tydelige minner fra barndommen i 60- og 70-årene. Der er liene mot fjellet steile. Ett og ett bruk er ordnet langsetter fjæra, i motsetning til på Toten, hvor jeg vokste opp, og hvor gårdene lå strødd vilkårlig på potetvidder.
Fredagen før fellesferien arbeidet alltid far halv dag. Kvelden før hadde vi pakket den røde Bobla og spent strikker over takgrinda med det oransje seksmannsteltet, soveposer og gummimadrasser. Når han kom hjem, hadde mor allerede smurt brødskiver og fylt den blå matboksen, så vi kunne gå rett i bilen og reise nordover fra Raufoss. Målet var å komme oss lengst mulig opp i Gudbrandsdalen den første dagen. Vi hadde fordelen av å bo nord for Oslo, og ved å starte tidlig på fredag fikk vi forsprang på oslofolk som også skulle nordover. E6 var mye grusvei på den tida, overstrødd med ferger når en kom lenger nord. En reise til Balsfjorden kunne ta fire dager.»
For faren var bilkjøringen forståelig nok en belastning. Resten av familien gledet seg. Selv om alt var arbeid. En sommer bestemte faren at han ikke ville på arbeidsleir, men at familien skulle på ferietur til Bergen. Men ferien ble ingen suksess og ferden gikk tilbake til Østlandet.
«Dette var sommeren med avveksling. Alle øvrige somre var vi i Balsfjorden, på et gårdsbruk klemt mellom fjorden og fjellet og hvor arbeidet ga livet mening. Turisme hadde vist seg å være for spesielt interesserte, og det var ikke vi. Vi ville nordover for å delta i vår egen historie — og høre noen fortelle om det vi gjorde i fjor.
Mor er født i 1925. Hun vokste opp med foreldre, besteforeldre, fem søsken, én ugift gammelonkel og to tanter som hadde begitt seg inn på godsnakking i skumringa og var havnet i ulykka med lausunger. Det var en fargerik klan med forgreininger til nabobruk og slekter videre innover og utover fjorden. Reproduksjon var en øvelse det ikke lå karrierestrategier bak.»
Sist sett
