Bokelskere.no

Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?

Sammensatte sykdommer
I Mødrenes synder tar forfatteren opp et tema som rammer ganske mange som kanskje ikke blir hørt, nemlig de som plages av sammensatte lidelser, og som er vanskelig å utrede. I boka er en gutt plaget av utmattelse og klarer så vidt å gjøre noe selv. Derfor blir han lagt inn hos Fugl Fønix, som tar seg av pasienter som nettopp er vanskelig å utrede. Metodene de bruker kan være både provoserende og uforståelige, både de som er utenfor Fugl Fønix og blant pasientene.

Etterforskningsteamet slår seg i lag med psykolog Petra, da en pasient og en av behandlerne forsvinner. Har de forsvunnet sammen, eller ligger det noe mer bak? De må finne dem før det er for sent, og i kjent stil, er det mange mistenkte som dukker opp underveis i etterforskningen. Attpåtil sliter Petra med sin ektemann. Etter en hendelse i forrige bok, har han blitt mer dyster og han tyr til drikking, selv om de har et lite barn sammen. Hvordan skal hun få ham til å føle seg bedre igjen, og fungere som familie?

Lite dynamikk
En god oppfølger i grunn, men som i forrige bok sliter jeg litt med dynamikken til etterforskningsteamet. Føler jeg ikke er helt med, for synes teamet blir noe blasse, også når de jobber med Petra. Savner mer energi og styrke som et et team.

Jeg likte denne et hakk bedre enn Paradis, men personlig krever jeg nok annen type krim, noe som er mer hardbarket og noe mer dystert. Det er ikke et snilt tema i denne boka heller, det er ikke det jeg mener. Men forlanger vel noe mer av krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Elsker patent strikking (brioche knitting)? En helt ny strikketeknikk.

Hater det faktum at det ikke er 100% reversibelt, og tar for lang tid? Dette er DEFINITIVT boken for deg.

Sockmaticians Double-Knitted Brioche eBook er det komplette kompendiet og den omfattende manualen for denne splitter nye strikketeknikken, og dekker alt fra det grunnleggende, helt opp til ekspertnivå.

Dykk rett inn, og begynn å lære alt du noen gang ønsker å vite om dette fascinerende og allsidige dobbel strikk teknikken.

• Ingen forkunnskaper om verken patent/brioche eller dobbeltstrikking kreves. Alt du trenger å vite finner du her, på disse sidene.
• Inngående essays om evolusjonen av teknikken.
• 16 spesialdesignede mønstre, som viser et bredt utvalg av emnene som læres i boken.
• 96 videoopplæringer, med trinnvise instruksjoner om hvordan arbeid med de mange teknikkene som er omtalt. Få tilgang til videoene ved å klikke eller skanning av QR-kodene på hver veiledningsside.
• Helt interaktivt! Denne e-boken inneholder klikkbare kryssreferanser, en klikkbar innholdsfortegnelse og aktive bokmerker, gjør navigering din vei gjennom det en lek. Tusenvis av detaljerte bilder, som viser nærbilder av hvert trinn av hver enkelt instruksjon.
• Tydelige, presise instruksjoner, slik at du aldri blir forvirret over hva som går hvor. Når du har lest denne boken, er det en god sjanse for at du kanskje aldri vil gå tilbake til å strikke patent/brioche på den tradisjonelle måten, noen gang igjen!

Jeg sjekket forfatterens navn på Gyldendal og hun var ukjent der.

Rulle rundt –

I den tekniske byen
hvor alle ruller rundt på hjul
så de kan bli glade fort
og få penger så de kan kjøpe alt
der kjenner ingen hverandre mer
for de har ikke tid
for de skal rulle rundt på hjul
og kjøpe morsomme ting
så de kan bli glade fort
så alle barn må passe på seg selv
og alle gamle må legge seg og dø
for ingen har tid og ingen vet levende råd
for det gjelder å glemme og det gjelder å bli glade fort
mens lysene blinker rødt og blinker grønt
ruller alle rundt på hjul
ruller rundt
og rundt og rundt –

Rolf Jacobsen

Nå

Nå er nå
når du leser dette,
før du glemmer det igjen.

Nå

går et stykke av evigheten, titusendedelen av et sekund
gjennom hendene dine, gjennom øyet som et snefnugg, trillende perle,
pil i luften,
før den rammer.
Spydodden av alt som var
og aldri er hendt før.

Nå

er du alt blitt eldre
siden første linje. Nå
er en fallende foss,
et klaprende hjerte. Nå
kom en sky foran solen. Nå
fløy fuglene bort. Og nå
har du alt glemt det.
Blad om da,
eller flytt på deg.

Rolf Jacobsen, Dikt i utvalg

Alle veier bort fra deg

Jeg skal gå. En klokke slår
i ditt skjønne hvite hus.
ikke spør hvor hen jeg går
efter nattens røde rus …
Jeg er nådd til blomsterbedet,
hvor jeg midt i blomster står,
mens mitt hjerte takten trår
til en mars på stedet.

Haven er så høstlig sort,
men ditt vindu lyser blidt.
Alt, hva vi har sagt og gjort,
slukkes som ditt lys om litt.
Regnet trommer takt mot taket,
mens jeg raver mot din port,
ikke hjem og ikke bort
– ikke mer tilbake …

Alle veier bort fra deg
fører ingen steder hen;
ikke ut på noen vei,
ikke engang hjem igjen.
Dine blomster i rabatten
hvisker også trist til meg:
Alle veier bort fra deg
fører bort i natten …

Herman Wildenvey, Dikt i utvalg,1998.

Gravlund

Alt er stille i dette land
av blomster og kors og støtter.
Strengt i profil står den store mann
med marmorsøyle til føtter.

Hender som folder seg fromt og smukt
over "Elsket og savnet."
Og duen på evig stivnet flukt
bort fra det glemte navnet.

Inger Hagerup

Paa kirkegaarden

Kapellet blir luftet, og vildvin-røden
skjælver paa muren i kveldens vift;
med søndrede vinger mod aftengløden
staar duer af marmor paa rusten stift.

Der drømmer i græsset en ældgammel plade
baardet af visnende straa fra ivaar –
der skumrer et navn: Emerenze Christence,
og tallene klamrer om seksten aar.

Jeg stanser og gjætter, mens aftenskjæret
sænker forgjængelsens guld over alt:
«Blek har hun været, og blond har hun været,
og Lillen har hun tilvisse vært kaldt.»

Men se, – under efteraarsgyldne rakler
vidner fra jernet i gammeldags aand
en af opstandelsens trodsige fakler
holdt af en ukjendt, himmelsk haand!

*

Ja vel kan det være, naar levende hjerter
ikke kan glemme, men bygger en blaa
bævende, blændende himmel for Lillen –;
men eftersom hjerterne dør – hvad saa – –?

O Lillen, din evigheds elskere døde,
og selv blev de støv bag det strenge jærn;
kun mindebogstaverne, rustne og røde
staar om din haabede evighed værn!

Og ingen kan huske den blonde unge
Emerenze Christence i dødens favn,
og klokkernes malm skal forgjæves runge
gjennem et bly, ædelmodigt navn!

*

Men kunde der strømme fra navnestrimlen
bare en drøm om dit ansigtdrag,
skulde du stige paany til himlen
op af mit heftige hjertes slag!

Skulde jeg bli dig den gode hyrde
og bære dig op gjennem blaaningen ungt;
mit hjerte er tomt; ja det savner en byrde,
skjønt underlig nok – det fornemmes saa tungt.

Men Lillen – du gir mig jo bare det dunkle
under et brusende, gyldent haar,
og gravens bogstaver skal altid funkle
og noget, et menneske aldrig formaar!

*

Emerenze Christence – dit navn være lovet –!
Jeg lægger en blomst mellem hvert bogstav!
Jeg kan ikke naa dig; i fred har du sovet
hundreder aar i din daglige grav.

Jeg selv er et himmelløst navn, som svæver
hyllet i duft over gravenes jord;
mit minde er død i en kvinde, som lever;
mit navn, som var elsket, blev bare et ord!

Jeg sturer i skoge, hvor fuglene flokkes
og søger at synge sit haab i mit bryst –
mit barn Emerenze, vi begge to lokkes
af levende stemmer til livets lyst!

For ogsaa til dig er jeg vis paa der kommer
en irisk, som kvidrer i gravens rogn
i hundrede somre, fra sommer til sommer:
Emerenze Christence – vaagn, vaagn – – –

Utvalgte dikt av Olaf Bull

Har du slettet filen?

i så fall går det an å redde / undelete filen

Lillivi - prøver å finne noe som kan gi deg et hint

Kirkegården over alle kirkegårder - Lars Saabye Christensen ?

Her starter påskeferien i morgen, da legger vi ut på langtur :) Jeg har pakket med meg nok bøker (håper jeg), og første bok ut er selvfølgelig en påskekrim! Det blir De bergtatte, av Anders De la Motte. Jeg er veldig spent, for jeg så nå at jeg har faktisk gitt alle hans tidligere bøker terningkast 6. Det tror jeg aldri har skjedd med noen annen forfatter.

God helg, og riktig god påske, alle bokelskere!

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Des Ekin has studied the Spanish invasion of 1601 and its aftermath for years, and his new book, The Last Armada, makes a compelling case to re-evaluate what we think we know about the Battle of Kinsale.

“Too little, too late,” runs the conventional wisdom regarding the Siege of Kinsale in 1601. It’s what I remember being taught in school, and that’s almost all I could remember about this pivotal piece of history before I read Des Ekin’s fantastic book.

The Spanish sent a small fleet to aid the Irish O’Neill and O’Donnell chieftains in their long war against the English in the last years of Elizabeth I’s reign. Most historians consider the whole operation a fiasco: the force sent by Spain was too small, the choice of Kinsale appeared to be the wrong one, and the Irish forces move to link up with the Spanish came too late. In this version of events, the Irish forces were heroic, and their glorious rebellion undercut by incompetent or cowardly Spaniards.

First off all, Ekin paints vivid portraits of the principal combatants and the supporting players, revealing the influence of Catholic priests like Father James Archer and Franciscan monk Mateo de Oviedo at the Spanish court. Then he reveals that Kinsale one of several landing sites recommended by the Irish side. While bad weather played its part in preventing the Spanish fleet sailing up the West coast of Ireland towards some seemingly better choices, the choice of Kinsale was not a bad decision by the Spanish commander, Águila, as pro-Irish historians with propagandistic tendencies have often claimed.

The political background to the siege and climactic battle is brilliantly told, as Ekin unfolds the story of several men desperate for a successful campaign to reverse their fortunes.

The English Commander: Charles Blount
The English were commanded by Sir Charles Blount, Lord Mountjoy, who was tainted by his association with the Earl of Essex, Robert Devereux, whose attempted rebellion against Elizabeth I had ended in farce a year earlier. Blount was deeply distrusted by Robert Cecil, Elizabeth’s powerful Secretary-of-State, and kept his command in Ireland as much to keep him away from London as for his undoubted military skills. Elizabeth still carried a candle for him, but Cecil had him watched constantly.

The Irish Commander: Hugh O’Neill
The principal Irish chiefs were Hugh O’Neill and Red Hugh O’Donnell, who had waged successful guerilla campaigns against the English for years. While their tenacity and cunning had kept their forces largely intact, they lacked the skills, training, and degree of trust in each other to met the English in open battle. The mystery surrounding their decisions, first in delaying their move south in support of the Spanish, and later their strange actions in the final battle has been a source of controversy ever since. O’Neill’s actions after the defeat — trying to switch sides and ally with Blount against the Spanish — hardly fit his image as the great patriot.

The Spanish Commander: Juan del Águila
The Spanish were lead by General Juan del Águila, a general the whole of Europe held in high regard, but who had fallen afoul of court politics. It seems unlikely that the Spanish could have held Kinsale as long as they did without Águila’s knowledge and tenacity. After the siege had ended and Águila led his surviving forces back to Spain, he was court-marshaled due to the influence of the pro-Irish clerics and Red Hugh O’Donnell, who had fled Ireland immediately after the battle on Christmas Eve, 1601, and had been poisoning the court against Águila since his arrival. It long suited Irish propagandists to blame Águila for the defeat, and paint a picture of noble Gaelic lords betrayed by incompetent Spaniards, but Ekin details the full story of Águila’s court-marshall, and reveals that his military peers found his decisions correct, and remarkable given the paltry forces and limited supplies that that he had available to him.

As well as disposing of some mysteries and misinformation surrounding the siege and Battle of Kinsale, Ekin’s book also provides a remarkable look into the world of Elizabethan spies in Ireland and the infighting of different factions in the English and Spanish courts. Blount’s second-in-command was actually writing regular reports critical of him for Cecil. The priests with Águila, Oviedo and Archer, were constantly scheming and undermining Águila’s military decisions — in fact, they may have played decisive roles in both convincing the Spanish to mount the expedition, and the poor planning that likely doomed it before it began.

The Siege of Kinsale and the political changes that came about in its aftermath led directly to the flight of the Earls, the plantation of Ulster, and the treaty that partitioned Ireland and all the conflict that came afterwards. For such a pivotal event, the circumstances of the Spanish invasion of 1601 have been obscured in myth and propaganda for a long time. Des Ekin’s The Last Armada does a tremendous job uncovering the personalities, the political maneuvering, and the actions behind the myth, and reveals a dramatic and fascinating tale of 100 days which led to the death of the old Gaelic nobility.

atriptoireland.com / 2014

NATURALLY, Ireland’s Pirate Queen Granuaile is central to author Des Ekin’s quest to uncover our swashbuckling past. Whether his claim to have debunked the ‘many myths’ about the 16th-century seafarer, who is reputed to be be buried within the walls of the Cistercian Abbey on Clare Island, will be accepted by her armies of fans is a matter for discussion – after reading this fascinating book, of course.

‘Ireland’s Pirate Trail: A Quest to Uncover our Swashbuckling Past’ is the culmination of Ekin’s lifelong fascination ‘with freebooters and bucanneers’ and involved a trip right round the coast ‘in search of true-life adventure stories’. This seaside odyssey ‘uncovered an incredible forgotten history of swashbuckling sea-bandits, mutinies, massacres, captured princesses and buried treasure’.

The blurb says it all: “Alongside infamous buccaneers such as William Lamport of Wexford and Kinsale’s Anne Bonny, the scourge of the Caribbean, this book highlights lesser-known pirates whose bloodstained careers have long been forgotten.” There are the ‘brutal Viking sea-raiders’ and the ‘Irish privateers’ who sailed off to help win independence in the USA.
But for Co Mayo readers the chapters on our heroine, Granuaile are fascinating. For the author it all started at the little mainland pier at Roonagh harbour. On this perfect May morning, the surface of Clew Bay is a deep Mediterranean blue, reflecting and intensifying the robin’s-egg shade of an almost cloudless sky. Drifts of mauve thrift tumble chaotically down the stone walls of Roonagh Harbour as our ferry chugs off towards Clare Island.”
Observing some of the tourists aboard the ferry, he notes that they are ‘in a sense, pilgrims: they have travelled from all over the world to worship at the shrine of a famous female pirate named Granuaile’.

On arrival, the caravan of tourists trek back along the road to ‘the abbey’ – dubbed a misnomer, by the author, since it was ‘never more than an out-chapel to a mainland parish church’. Commenting on the medieval wallpaintings, he then writes: “Along one wall is the famous canopy tomb that is reputed to hold the remains of Grace O’Malley. Curiously, the sober archaeological leaflet in the church says nothing at all about the Granuaile connection. It says the tomb is the last resting place of an O’Malley lord. There may be a clue in the fact that the plaque alongside, bearing the family coat of arms and cited by eighteenth-century sources as proof of her burial there, actually post-dates Grace by nearly a hundred years.”

Thus the scene is set for Edkin’s fascinating chapter (almost 30 pages) entitled: ‘Grania Mania’, a celebration of her truly fascinating life with a list of popular ‘myths’ challenged.
“For the benefit of those who aren’t familiar with her story, Granuaile was a notorious sixteenth-century Irish pirate, whose plundering exploits off Ireland’s west coast infuriated not only her neighbours but also the English colonists. ‘The affrighted natives trembled at her name,’ wrote one early historian, and an English viceroy agreed, saying she was ‘a terror to all merchantmen who sailed the Atlantic’.”

However, Ekin adds ‘the strange thing’ is that details of her actual piracy ‘are scant and sketchy’. He goes on then to tell her story using the broader narrative of the O’Malley clan and their exploits, as well as specific historic references.
This is not a history book, however, and thus draws very personal conclusions by the author about what may have been myth and reality.
Like his revelations about the many other legendary stories of pirates and their exploits around the coast of Ireland, it is clear by the colour and vibrancy of each chapter that the author is fascinated by his subject matter.
Mayo News, Áine Ryan (May 1, 2018)

Lillevi, du sier at denne boken ,Slaktehus-5 enda ikke har sluppet taket i deg. Jeg tror deg. Og jeg tror den aldri vil slippe taket i noen som virkelig leser denne boken. En leser som deg. Du ender ditt skriv med "Tar pliktdansen med døden aldri slutt?" Og nettopp i den setningen tror jeg svaret ligger. For det samme så nok Kurt Vonnegut jr. særlig på grunn av Vietnamkrigen som du nevner. For her støter han og vi på den andre undertittelen," Barnekorstoget" . Poenget til dette ligger nemlig i bokens innledning under besøket hos O'Hare mens han arbeider med denne boken. Han lover Mary O'Hare at han skal kalle boken nettopp det . For det ER en god tittel. Ikke på grunn av de meget omtalte korstogene på 1200-tallet , men på grunn av det faktum at både Vonnegut jr, hennes mann O'Hare og alle andre soldater var BARN under krigen. Det var unge menn som gikk i krigen og ble drept og lemlestet og opplevde skrekkinnjagende syn som merket mage for livet av de overlevende. Hun var redd for at glorifiseringen av disse som røffe menn fremstilt i filmer av skuespillere som glorifiserte krigen og gjorde den til spennende og flotte opplevelser, samt alle de bøker som gjorde det samme. Og vi vet , Lillevi , du som jeg at Mary O'Hare har et poeng her og at dette er med på å føre til nye kriger. Kan være med på er vel riktigere. Men likevel. Og dette handlet om USA , for mange dem som hadde deltatt i 2.verdenskrig og overlevde mer eller mindre en for dem meningsløs krig i Europa opplevde faktisk å få både barn og barnebarn hjem i likposer under den helt meningsløse Vietnamkrigen , som du også fremhever! Vonnegut jr, som selverklært sosialist , bare det kunne vekke mismot i USA, valgte faktisk rette tid da han ga ut Slaktehus-5 i 1969, ikke minst den onde tiden med mordene du nevner, tilsa at han kunne ikke vente lenger. Han fikk rett! Boken ble virkelig meget godt mottatt og ga ham den litterære ære en hver forfatter ønsker(?). De fem første romanene hans var også en suksess , men bare ut fra den kommersielle siden; de solgte godt !

Du vet jo at første kapittel er en slags forberedelse, en begrunnelse . Og før han lar boken virkelig begynne i kapittel 2, sier han:
Jeg er ferdig med krigsboken min nå. Den neste boken jeg skriver skal være morsom.
Denne boken er mislykket, og det var den nødt til å bli , siden den ble skrevet av en saltstøtte. Den begynner slik : *Hør:
Billy Pilgrim er kommet ut av lage i tid.
Den slutter slik:
"Poo-tee-huit"

PS: Han holder ord, forfatteren. Jeg synes dette med saltstøtte er godt sagt. Det referer til den bibelske Lot som så seg tilbake og ble til en saltstøtte. Og han lover i det han nevner det at derfor skal han aldri gjøre det mer, se seg tilbake. DS
Takk for en god med-lesing , Lillevi og din glimrende omtale av Slaktehus -5 . For selv greier jeg aldri å gi denne rette omtale!

Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?

En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.

Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?

Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.

Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.

Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Enig. Jeg har nettopp lest ferdig boka, brukte ganske lang tid på den, men det var verdt det.

Gode bøker sier du. Heldigvis; for hele åtte titler på liste har en fremtredende plass i mine bokhyller. Direkte trist å høre at en så skjellsettende og godt skrevet bok som "Skammen" av Bergljot Hobæk Haff mer eller mindre er hensatt til å samle støv et sted. At en bok som "De ukuelige optimisters klubb " er lite etterspurt forstår jeg , men likevel vil jeg unne mange av bokelskere å lese. Det er en murstein og forlaget Press vekker kanskje ikke den store nysgjerrighet . Og faktisk må jeg innrømme at hadde jeg ikke selv fått den som gave fra en person jeg vet er kritisk overfor de verk han kjøper, og kjenner mine bokhyller godt , ja da tror jeg faktisk at boken også for meg nærmest ville være ukjent. Nå vil jeg si at den er en av de viktigste og beste bøker inne skjønnlitteratur jeg har lest. Den er på mer enn 600 sider og tar tid, men for lesere som for eksempel var tidsvitner til grunnlaget for det vi kaller sekstiåtterne med Paris som sentrum vil ha godt av å lese denne mursteinen. "EN by som Alice" huskes kanskje best fra en TV serie langt tilbake den tid vi kun hadde en kanal i de fleste møblerte hjem, og selv om jeg er av den mening at Bokklubben også ga den ut, så er også denne av en viss alder. En liste som du her gir oss er der mening i for den minner oss på hva vi kanskje burde ha lest likevel, til og med kjøpt, gitt i gave m.m i egen samtid ! Før en oppdager at boken er vanskelig å få tak i . Så takk for det !

I den beste delen av tre århundrer, dominerte 'korsarene' eller piratene fra 'Barbary'-kysten i Nord-Afrika det vestlige og sentrale Middelhavet. De foretok razziaer langt inn i Atlanterhavet, drev rov på skipsfarten og kystbosetningene over det kristne Europa, alt fra Hellas til Vest-Afrika og De britiske øyer. I fravær av organiserte europeiske mariner møtte de sjelden alvorlig motstand, og omfanget av deres raid var bemerkelsesverdig. I tillegg til piratkopiering og slaveplyndring kjempet de som kapere, og delte byttet sitt med herskerne i havnebyene som ga dem skip, menn og et klart marked. Denne boken undersøker deres utvikling og deres kampstil, kroniserer deres prestasjoner og fiaskoer, og illustrerer utseendet deres og skipene deres, og forklarer hvorfor de var så fryktede og effektive.

Barbary Corsairs så først ut til å terrorisere skipsfart på 1500-tallet. Disse muslimske piratene seilte ut av havnene i Nord-Afrika og fungerte som offiserer i det vidstrakte osmanske riket, plyndret handelsrutene i Middelhavet og sådde gru i hjertene til kristne overalt. De mest kjente og mektigste var Barbarossa-brødrene, sønner av en overfalt kristen. De sanne grunnleggerne av regentskapet i Alger, de forfulgte først fiskefartøyer eller forsvarsløse kjøpmenn før de ble dristigere og la ut på mer frekke ekspedisjoner – angrep befestede havner og byer; raidere og kidnappe innbyggere på den afrikanske kysten; og jaktskip fra de kristne nasjonene. I denne nyoversatte boken følger Jacques Heers de ekstraordinære bedriftene til brødrene og andre korsarer og profitører, satt mot det turbulente bakteppet av handel, handel og konflikt i hele Middelhavet i løpet av 1300- og 1500-tallet. Det er et fortryllende eventyr, robust skrevet, og det vekker liv til en tid da reise og handel var farlige bedrifter.