Bokelskere.no

Bokomtale (Amazon)

Hans Jonas: The Integrity of Thinking gir den første overordnede beretningen om arbeidet til Hans Jonas. Mens Jonas ikke er den mest kjente tenkeren i det tjuende århundre, David J. Levy viser at han er en av de viktigste. Levy dekker filosofens liv og hans bidrag til religionshistorie, filosofisk biologi, filosofisk antropologi, etikk og teologi. Jonas sitt arbeid er plassert i forhold til hans første intellektuelle mentor, Martin Heidegger, så vel som arbeidet til slike relaterte tenkere blant hans samtidige som Eric Voegelin.

Levy setter Jonas sitt arbeid inn i den historiske og filosofiske konteksten av hans liv og tid, og oppsummerer Jonas sine opprinnelige prestasjoner på felt så tilsynelatende forskjellige som historien til gammel gnostisisme, biologiens filosofiske betydning, etikkproblemene i en teknologisk tidsalder, og teologiens mysterier, samtidig som de demonstrerer den bemerkelsesverdige enheten av tema og formål som ledet hans ulike undersøkelsesfelt.

Jonas sitt arbeid vil bli stadig viktigere i årene som kommer ettersom vi møter problemene som produseres av dagens utvikling innen teknologi som biologisk ingeniørfag. Slike spørsmål var av spesiell interesse for ham, og han var unik blant sine filosofiske samtidige når det gjaldt å vie oppmerksomhet til dem. Hans veltalende skrifter om disse temaene bringer visdom og sunn fornuft forankret i Jonas sin egen historiske og biografiske opplevelse av menneskelivets skjørhet og det felles beste. Etter å ha begynt sitt akademiske liv i Tyskland mellom verdenskrigene, tjenestegjorde han senere i den britiske hæren gjennom hele krigen mot Hitler.

I motsetning til de spredte verkene, antologiene og essayene som er tilgjengelige for øyeblikket, gir Hans Jonas: The Integrity of Thinking en sårt tiltrengt enkelt, sammenhengende oversikt over de ulike feltene som Jonas oppmerksomhet ble trukket til, og bringer frem den enhetlige, systematiske kvaliteten på Jonas. filosofisk tilnærming.

19.06.22 laget NrK en dokumentar - Set it Free, en dokumentar om Radka Toneff

Radka Toneff ville vært 70 år den 25. juni. Jazzklubben sender dokumentaren Set it Free - et portrett av Radka Toneff som endte sitt liv bare 30 år gammel. Vi hører opptak fra barndommen hennes og historien fortalt gjennom moren, Sis, Søsteren Jana, venninnen Nina Kjølaas samt Arild Andersen og Alex Riel. Ved Karen Frivik

[Bokanmeldelse på NrK](På NrK - Marta Breen: Radka Toneff – Hennes korte liv og store stemme

Lytter man på Spotify så kan man hente opp hennes album

Legger til :
Reportasje fra Aftenposten - Radkas fineste øyeblikk
Reportasje fa Morgenbladet - Forut for sin tid

Høres interessant ut. Måtte google for navnet var ukjent. På NrK - Marta Breen: Radka Toneff – Hennes korte liv og store stemme. Hører en del jazz på Spotify og jeg søkte på navnet og hører henne synge - nydelig stemme.

Ikke mennesker jeg kan regne med, av Kyrre Andreassen & Lorden av Tore Renberg er begge to allerede på min ønskeliste. Sanser at du & Laila opplever boken "Ikke mennesker jeg kan regne med" noe annerledes - noe som er interessent.

Det skal bli interessant å vite hva du synes om boken. Den har fått blandet mottakelse. Den er også aktuell mht kvinnedagen. Boken er på min ønskeliste så langt. Vi mennesker er noen ganger merkelige hvordan vi reagerer på indre trussel som hovedpersonen opplever.

Denne helgen leser jeg Ikke mennesker jeg kan regne med, av Kyrre Andreassen. Jeg har kommet ca 100 sider inn i boka (av 400). Den leses litt i rykk og napp, og fenger meg nok ikke helt foreløpig.

Tror Readninggirl30 er opptatt denne helgen så jeg ønsker dere alle velkommen til en ny lesehelg. Denne fredagen var jeg som vanlig på posten og spurte om de hadde funnet min spøkelsespakke - det hadde de ikke. Mildvær her på vestlandet, men der var noen dager hvor regnet pøste ned.

Iom 8. mars er kvinnedagen har jeg funnet fram en aktuell bok jeg har hatt i bokhyllen en tid:

Vi var mange : kvinneaktivister fra 70-tallet forteller av Ellen Aanesen

Kvinnene det fortelles om i denne boka, vokste opp i «husmortida», i et Norge hvor de fleste kvinner verken hadde utdannelse eller egen økonomi. Krisesentre fantes ikke, homofili var forbudt, og det var ulovlig å bo sammen uten å være gift. For ugifte var det vanskelig å få tak i prevensjon - og så seint som i 1968, døde den siste kvinnen som følge av en illegal abort. 70-åras nye kvinnebevegelse varslet en helt ny tid. Kravene kvinnene stilte ble sett på som radikale og provoserende på en måte som er vanskelig å fatte i dag. Dette er ei bok om og med noen av dem som gikk i tog, samlet underskrifter, lagde bråk og ikke ga etter for motstanden. Aktivistene forteller om de viktigste sakene den gang, og om sine personlige erfaringer med kampen for kvinners rettigheter og likeverd. Hvorfor ble de med? Hva gjorde det med livet deres?

Bergliot Lie jobbet for likelønn for nesten 100 år siden – Bergliot
Lie er en av mange kvinner som fortjener mer oppmerksomhet, sier
forsker.

Forskning.no

Til tross for hundre år med kamp, er det fremdeles ikke likelønn i Norge. Menn tjener i snitt 13 prosent mer enn kvinner.

Kvinner som jobber i samme sektor, næring og yrke, og har like lang utdanning, erfaring og lignende stillingsstørrelse, tjener 8 prosent mindre enn menn, ifølge regjeringen.

En som jobbet spesielt for likelønn både nasjonalt og internasjonalt, var norske Bergliot Lie.

Hun ledet Norske Yrkeskvinners Landsforbund gjennom flere år, gikk på møter i den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og skrev til slutt en bok om forskning på likelønn i 1959.

Boken het «Lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidere for arbeid av samme verdi».

– Bergliot Lie gjorde betydelig innsats for norsk likelønnspolitikk som fikk direkte konsekvenser, sier Victoria Ciobanu Austveg, forsker ved Institutt for forsvarsstudier og universitetslektor ved Universitetet i Oslo.

De første kravene om likelønn
Norske kvinner begynte å kreve lik lønn for likt arbeid allerede i 1880- og 90-årene.

Kravene kom først og fremst fra kvinnelige arbeidere og arbeiderbevegelsen.

– Dette var starten på et kvinnekrav som aldri skulle forsvinne, skriver Austveg på norgeshistorie.no.

Det ble faktisk innført likelønn for kvinner og menn allerede i 1920, men bare for dem som jobbet i staten.

De som jobbet andre steder, som for eksempel i private fabrikker, opplevde fremdeles store forskjeller i lønn.

Teksten hentet fra Wikipedia . Gratulerer med dagen

I Norge

Det første arrangementet med tilknytning til kvinnedagen fant sted i Norge i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet et folkemøte for fred.[5] Kvinnedagen ble ikke regelmessig markert i Norge før etter annen verdenskrig.[6] Frem til 1970-årene ble dagen bare markert gjennom små arrangementer av organisasjoner med tilknytning til Norges Kommunistiske Parti (NKP), og de borgerlige kvinneorganisasjonene tok derfor avstand fra dagen. Fra 1970-årene endret markeringen karakter og fikk en bredere profil, etter at den nye kvinnebevegelsen hadde begynt å markere dagen også internasjonalt. I 1972 tok en gruppe fra Kvinnefronten i Oslo initiativ til en felles markering med flere andre kvinneorganisasjoner. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. Dagen hadde sin storhetstid i 1970-årene, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet.[6] I 1980-, 1990- og 2000-årene sank oppslutningen. Som i andre vestlige land har dagen de siste tiårene av 1900-tallet fått en mer tverrpolitisk profil, i stedet for å være direkte knyttet til den radikale venstresiden. I 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven.[7][8]

Det avholdes flere arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars i ulike deler av landet. Arrangementene har alltid vært i privat regi, men det er vanlig at flere organisasjoner samarbeider. I flere norske byer, bl.a. Oslo, var det i 1970- og 80-årene vanlig med to 8. marstog med ulike arrangører, på grunn av uenighet mellom kvinneorganisasjonene. Den gangen brøt Kvinnefronten ut og laget sitt eget alternative arrangement, mens de andre kvinneorganisasjonene stod bak det andre arrangementet; konflikten skyldtes at Kvinnefronten var del av AKP-bevegelsen, som de andre kvinneorganisasjonene ikke ville samarbeide med. Fra 2022 har Oslo igjen hatt to 8. marstog, etter kritikk av transfobi.[9] I byer som Bergen og Tromsø har feminister samlet seg om et felles arrangement, med en inkluderende profil, der alle feminister uansett kjønn har stemmerett på parolemøtene. 8. mars-initiativet i Bergen har uttalt at 8. mars i Bergen bygger på en interseksjonell forståelse av feminisme og blant parolene i 2024 var «transkamp er kvinnekamp», «fremtiden er interseksjonell» og «Bergen for inkluderende feminisme»

Dette er den andre boken av Jamil Zaki. Ja, jeg kunne ikke la være å kjøpe hans 2 bøker (Adlibris.com/no). Disse bøkene vil tilføre meg stoff som jeg vil reflektere over. Den nederste teksten er hentet fra Standford Magazine. i disse dager er mye som kommer opp som sjokkerer oss tvert. Da kunne sortere ut følelser & tanker som kommer fortløpende, fordi vi trenger verktøy som gjør oss bevisste på strømninger som kommer mot oss som en foss somme tider. Boken/bøkene er skrevet på engelsk, ingen oversettelse så langt.

Bokomtale
Kynisme gjør oss syke; Stanford Psykolog dr. Jamil

I tusenvis av år har folk kranglet om hvorvidt menneskeheten er egoistisk eller sjenerøs, grusom eller snill. Men nylig har svarene våre endret seg. I 1972 var halvparten av amerikanerne enige om at folk flest kan stole på; innen 2018 gjorde bare en tredjedel det. Ulike generasjoner, kjønn, religioner og politiske partier ser ikke ut til å være enige om mye, men de tror alle at menneskelig dyd fordamper.

Kynisme er et forståelig svar på urettferdighet og ulikhet. Men i mange tilfeller er det feilplassert. Dusinvis av studier finner at folk ikke klarer å innse hvor snille, sjenerøse og fordomsfrie andre egentlig er. Og kynisk tenkning forverrer sosiale problemer: når vi forventer det verste i folk, tar vi det ofte ut av dem.

Men vi trenger ikke å forbli fast i denne kynismefellen. Gjennom vitenskap og historiefortelling formidler Jamil Zaki hemmeligheten for å slå tilbake kynisk tenkning: håpefull skepsis: tenke kritisk om mennesker og våre problemer samtidig som vi hedrer og oppmuntrer våre styrker. Langt fra å være naivistisk, er håpefull skepsis en presis måte å forstå andre på som kan balansere vårt syn på menneskets natur på nytt. Etter hvert som flere av oss gjør dette, kan vi ta skritt mot å bygge den verden vi virkelig ønsker.

Standford Magazine Joel Stein, is a writer in Los Angeles.
Ja, OK, Stanford, veldig morsomt. Be fyren som skriver kyniske humorstykker om å anmelde en bok som heter Hope for Cynics: The Surprising Science of Human Goodness. Han vil lese de imponerende argumentene til Jamil Zaki, professor i psykologi og direktør for Stanford Social Neuroscience Labde, og få en åpenbaring der han omfavner håp, og deretter skrive en bokanmeldelse som vil vinne de lamme prisene som gis til alumnimagasiner. Ser du det, Stanford? Du mislyktes.
Bortsett fra at Zaki gjorde noe jeg ikke forventet. Karakteren han følger gjennom boken — mens han vever inn personlige historier, psykologi-studier, statistikk og anekdoter om håpefulle mennesker— er Emile Bruneau, ’94, nevrovitenskapsmannen som dro til krigssoner for å bruke vitenskap for å fremme fred før han døde ved 47 år. av hjernekreft. Og den kjekke, snille, myke, gigantiske rugbyspilleren og beboerassistenten i Branner året jeg bodde der som skrivelærer.

Der forebyggende angrep får frem det verste i andre, får trossprang
frem sitt beste

Så jeg var klar for Zakis talsmann for “håpefull skepsis,” som han først fikk oppmerksomhet for da hans TEDMonterey-foredrag, “How to Escape the Cynicism Trap,” ble sett mer enn 3 millioner ganger av folk som ikke er meg. Og jeg var sannelig overbevist. Mye av argumentet hans stemte overens med det jeg hadde skrevet i boken min In Defense of Elitism: Why I'm Better than You and You Are Better than Someone Who Didn't Buy This Book. Troen på at mennesker er egoistiske, grådige og uærlige maskerer seg som visdom, men er faktisk en falsk nihilisme som tjener som rettferdiggjørelse for å handle dårlig. Kynisme, skriver Zaki, “er et verktøy for status quo.”
Zaki presenterer en konverteringsfortelling der han er motløs over klimaendringer, rikdomsulikhet, raserettferdighet og demokrati for å stole på folks evne til å arbeide for det felles beste. Og det gjør han, blant annet ved å bevise at det som har gjort mennesker til den mest suksessrike arten siden utryddelsen av kritt-paleogen er vår evne til å samarbeide. “Det er ingen ryddig skille mellom seg selv og andre, skriver han.
Han avslutter boken med å gi smarte råd om hvordan vi hver for oss kan bli mindre kyniske, selv om han ikke spesifikt instruerer leseren om hvordan han skal gjøre dette og også beholde jobben som humorforfatter. Men den virkelige løsningen, som han skriver gjennom hele boken, er ikke i de 11 tipsene i vedlegg A, “A Practical Guide to Hopeful Skepticism.” Det er det han siterer Emile som sier på slutten av boken om vårt medfødte potensial for fred: “Denne kraften er i oss og felles. Det eies ikke. Og den beste måten å aktivere en felles styrke på er å være et fellesskap.”

The Guardian Hope for Cynics by Jamil Zaki review – beating the ‘trust recession’.
Sekar Writes
Learning & the Brain
Good Life Project
Fast Company
Interessante artikler.

I så fall bør få deg en plate på hjul som du kan inn & ut for få tak i bøkene. Går an å lage en skuffe på hjul som du kan ha under sengen

Ved å lese bokomtalen så tar dette skuespillet opp en del eksistensielle spørsmål. Selv sørget jeg for at mine foreldre kunne leve hjemme. Det var et samarbeid med hjemmetjenesten og at jeg var til stede hele tiden. De hadde gitt meg så mye som jeg har verdsatt at det var slett ikke noen offer, men en glede å være med dem på deres siste reise i livet. Det gjorde også min mor for min mormor.

Tralte du kverulerte ikke, du poengterte noe som var feil. Jeg blingset og skrev feil forfatter som jeg rettet opp, fordi jeg ante ikke eller så ikke feilen selv. Tralt takk for at du sa i fra.

Jeg ble anbefalt å ikke ha det, men har lyst.

Hvis du ikke hadde svart hadde jeg skrevet at jeg ikke mener å kverulere. Det gjorde jeg ikke. Synes dere og du det?

Er det noen av dere som har bøker under senga?

Leste nettopp på FB - Sigurd Hverven:
I går var det gildt! "Hegel: En ganske enkel bok om en vanskelig filosof" ble tildelt kritikerprisen for beste sakprosabok 2024.

De andre nominerte bøkene i samme kategori - skrevet av Mímir Kristjánsson, Maria Lavik og Bjørn Arild Ersland

Jaja, her sprakk jeg vedr. å ikke kjøpe bøker før mai d.å. Boken tar opp ett viktig tema. Ble inspirert på LibraryThing da jeg leste en omtale av boken. Der er så mye hat i verden. Det får meg meg til å undres - ligger det latent i menneske å hate andre f.eks. pga en tro. All personalia er fjernet i dette hatet, fordi det er ikke knyttet opp mot en person & hans/hennes personlighet. Mao generalisering av en gruppe mennesker som ikke har noe med en gitt situasjon i utgangspunktet. Eller bare hate noen helt generelt - for å sette det på spissen - "å hate en person pga. hans/hennes øyenfarge". Da blir vanlige folks gangsyn borte i hatet. For hvem klarer å tenke klart når hatet får råde ?

Empati har vært mye i tankene til folk i det siste - Filosofer, evolusjonsforskere og faktisk tidligere president Obama er enige om at en økning i empati kan fremme oss utover hatet, volden og polariseringen der verden virker fanget. Andre er uenige, og hevder at det er lettest å føle empati med mennesker som ser ut, snakker eller tenker som oss. Som et resultat kan empati inspirere nepotisme, rasisme og verre.

Etter å ha studert nevrovitenskapen og psykologien til empati i over et tiår, tror Jamil Zaki at begge sider av denne debatten har et poeng. Empati er noen ganger en motor for moralsk fremgang, og andre ganger for moralsk fiasko. Men Zaki mener også at begge sider tar feil om hvordan empati fungerer.

Både forskere og ikke-vitenskapsmenn hevder ofte at empati er noe som skjer med deg på en måte som en emosjonell knefallrefleks. For det andre tror de at det skjer mer med noen mennesker enn andre. Dette setter folk opp langs et spekter, med dype empater i den ene enden og psykopater i den andre. Dessuten, uansett hvor vi er på det spekteret, står vi fast der.

I The War for Kindness legger Zaki ut et helt annet syn på hvordan empati fungerer, en som bryter disse to antakelsene. Empati er ikke en refleks; det er et valg. Vi velger empati (eller apati) konstant: når vi leser en tragisk roman, eller krysser gaten for å unngå en hjemløs person, eller spør en fortvilet venn hva som er i veien. Dette synet har avgjørende konsekvenser: hvis empati er mindre en egenskap (som høyde), og mer en ferdighet (som å være god i ordspill), da kan vi forbedre oss ved å velge det oftere, vi kan bøye evnene våre og bli mer empatiske over tid. Vi kan også "justere" empati, øke den i situasjoner der den vil hjelpe og avslå den når den kan slå tilbake.

Zaki tar oss fra en verden av leger som trener medisinstudenter til å føle empati bedre for sosialarbeidere som hjelper hverandre å overleve empati for mye. Fra polititrenere som hjelper kadetter med å unngå å bli voldelige politimenn til politiske talsmenn som ber hvite amerikanere bokstavelig talt gå en (støvet) mil i meksikanske immigranters sko. Denne boken vil gi deg en utdypet forståelse av hvordan empati fungerer, hvordan du kontrollerer den og hvordan du blir den typen empati du ønsker å være.

Aldrimer22juli.no
USA og folkeretten – et hat/elsk-forhold
Fredsprisvinneren gikk i strupen på Facebook
Organisasjoners iboende faenskap
Blå øyne og brune øyne: Et eksperiment av Jane Elliot
Blue eyed film