Bokelskere.no

Jeg smittes av måten barna forholder seg til livet på. Selv om de har frykt i seg, selv om de er redde for mørket om natten og redd for skumle lyder, så er de tillitsfulle og gir uttrykk for at de blir trygge når en voksen holder rundt dem og sier at alt skal gå bra. Det er å leve med håp, tenker jeg.

Et Øyeblikk av lykke. Skapt sammen med et menneske du elsker. Det kan vare evig ved at du henter det fram i bevisstheten din. Igjen og igjen og igjen.

God helse handler virkelig ikke om et liv uten sykdom og plager. God Helse handler først og fremst om hvordan du mestrer livet når du møter motgang.

På et sykehus er det kort vei mellom gleden over liv og frykten for døden.

Du vet, det finnes noen mennesker. Noen mennesker som virker som om de er eltet ut av den samme deigen som du selv. Noen mennesker som du gjenkjenner ved første blikk. Noen mennesker som du vet at du vil skape historier sammen med. Historier som vil leve for alltid.

Men en tanke som gir meg kraft til å makte ferden videre, er å vite at jeg faktisk ikke er alene. Over hele verden er det mennesker som strever i møtet med ulike skjebner. Ulykker og sykdommer rammer rått, brutalt og tilfeldig, og alle som har forholdt seg til eller står i en livskrise - enten som direkte berørt eller som pårørende - vet hvor stor utfordring det er når livet tar en uønsket retning. En tanke jeg forsøker å holde fast ved, og som gir meg styrke, er tanken om at jeg er en del av noe større. At det finnes et sted, en bevisshet, et rom der jeg er sammen med andre. Alle de andre som også kjenner på følelsen av å være omgitt av kjærlighet. Men samtidig kjenner på følelsen av å være alene.

Kampen mot sykdom er kanskje den tøffeste kampen du kan bli satt til å kjempe. En kamp som du selv ikke har valgt, men som du og dine mange pårørende er tvunget til å måtte forholde dere til. I en slik form for kamp, er det langt i fra slik at du bare kjemper hardt nok, så overvinner du sykdommen. Det er ikke slik at den som er sterkest, er den som vinner kampen, og at den som er svakest, er den som taper. Det å bruke begreper som vant over eller tapte mot sykdom er egentlig helt feil, synes jeg. Det er ord som gir sterke assosiasjoner til prestasjon og belønning av egen innsats. Og det er ikke det handler om når man blir diagnostisert og behandlet for en sykdom man ikke selv har kontroll over.

Å leve med en alvorlig diagnose er som å leve i en krigssone for deg som er syk, og for dem som er glad i deg. Du vet du kan bli angrepet fra alle kanter uten mulighet til å forsvare deg. Uten å vite hvor neste angrep kommer fra.

Ingen tilstand varer evig. Noe vil alltid bli avløst av noe annet.

Krigen vil at Inga skal velge side.
For når det er krig, står hærene mot hverandre,
to lag med soldater, ett lag på hver sin side.
Ola og Lars blir Mammas soldater.
For Ola vil ikke bo hos pappa.
Og Lars sier at pappa er dum.

Men Inga kan ikke velge, vil ikke velge.
For hun er både mammas soldat og pappas soldat.
For Mamma drar i henne, og pappa drar i henne.
Men hun står allikevel midt ute i krigen,
midt imellom alle.

Mamma klager på Pappa.
Mamma sier at pappa bare tenker på seg selv.
Mamma sier at pappa må skjerpe seg.
Pappa klarer ikke å ta vare på dere, sier Mamma.
Han klarer i hvert fall ikke å ta vare på Lars og Ola.
Og Inga skal ikke måtte passe på pappas nye unge.
Det går fint, sier Inga.
Jeg klarer det, sier Inga.

Men det går ikke fint, ikke i det hele tatt,
for mamma og pappa snakker ikke sammen.
De ser ikke på hverandre,
hilser ikke engang,
vil ikke, kan ikke.
For de er fiender nå,
de er på motsatt side i krigen,
og fiender hilser ikke.
For fiender kan ikke være venner.
For det fins ingen broer
over piggtråd og brent jord.

Inga har en mamma fortsatt,
og Inga har en pappa fortsatt.
Og Inga har en seng der og en seng der,
men av og til føles det som om hun ikke har noen,
som hun ikke har noe sted som er sitt.
Hun er på besøk hos pappa, på besøk hos mamma.
Bor midt i mellom.
Bor ingen steder.
Bor midt i krigen.

Et hull i verden.

Hun prøver å holde det fast, det som var,
men det går ikke,
for det fins ingenting å holde fast i lenger,
fins ingen familie lenger,
fins bare løse biter spredt fra hverandre,
for alt er knust, alt er i ruiner,
tråkket på, ødelagt.,
og hun klarer ikke holde fast noe som helst,
selv om armene hennes strekker seg
og strekker seg
og strekker seg
som seigmann - armer uten kraft,
for alt er mistet,
for alt faller fra hverandre,
alt revner.

Dagene går. Ukene går.
Lars begynner på skolen,
og Ola begynner på skolen.
Og Inga reiser med buss.
Bor i en bag, bor i en veske,
pakker skolesekken selv,
sovner på bussen.

Pappa svetter og smiler og ler.
For pappa skal gifte seg igjen.
Og Mamma har venner som ringer.
Og Lars har Ola, og Ola har Lars,
men Inga har ingen,
for Inga reiser og reiser
fram og tilbake til skolen,
fram og tilbake til pappa,
fram og tilbake til mamma,
fram og tilbake, fram og tilbake
med meldinger, brev, beskjeder
alt hun må huske,

Lars og Ola og Inga må bo en uke hos hver.
For sånn er det bestemt.
For pappa har også lyst til å ha dem.
Derfor må vi gjøre det sånn,
sier mamma.
Og det forstår Inga .
For Inga forstår at hun ikke bare kan bo ett sted nå.
Hun forstår at hun må dele seg i to.

For i denne krigen finnes det også flyktninger,
Og Inga bor ingen steder, alle steder,
bor bare i en bag og sekk
og har litt ting her og litt ting der,
bor midt mellom alt
og må reise og reise.
For slik er det når det er krig.

Jeg må innrømme at det er en barnslig erkjennelse - at man aldri lærer å kjenne den som er verdt å kjenne, at man aldri kan eie den som er verdt å eie[...]

Skjønner du det, Andy? Har du noen anelse om hvordan det føles? Kan du i det hele tatt forestille deg det? Jeg så at han ble født, jeg så ham ta sine første skritt... og lære å sykle. Jeg fulgte ham til skolen den første dagen. Men jeg var ikke der for å hjelpe ham da han døde. Kan du forestille deg hvordan det føles?