Bokelskere.no

"Alle" har hørt om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen, oppdagere og ilandstigere på polområdene. Baske karer med snø i bartene og selvskreven plass i historiebøkene. Men har du noengang hørt om Ingrid Christensen, Mathilde Wegger og Lillemor Rachlew? Med mindre du har tilknytning til Sandefjord museum og stor kjennskap til norsk polarhistorie er vel det heller tvilsomt.....
Kappløpet om Antarktis, og hvordan Roald Amundsen erobret tronen som førstemann til sydpolen er velkjent stoff, - men hvem var nå egentlig den første kvinnen som gikk i land der nede?
Forfatteren Jesse Blackadder har brukt navnet på autentiske personer fra 1930 tallet og spunnet et fiktivt nett av intriger, spenning og nydelige naturskildringer i denne boka.
Miljøet er nok upløyd mark for de fleste, men intrigene er nok gjenkjennbare, uansett historisk epoke.
Bakteppet er ringvirkningene av depresjonen i 1929, og hvordan hvalfangstindustrien her i Norge ble preget, parallelt med tre kvinners konkurranse om å bli den første til antarktis.
Spennende lesning, - og så godt skildret at jeg stadig vekk måtte kikke opp rundt meg i sommerdagen, og koste av meg imaginær snø fra skuldrene.
Well done, Jesse Blackadder. Den eneste grunnen til at terningen lander på en god firer er at jeg synes det er synd å bruke autentiske personer, men deretter dikte så mye omkring deres følelsesliv, intensjoner og opplevelser som antakeligvis ikke medfører riktighet. Det tar litt av brodden fra historien, synes jeg. Men god underholdning? Absolutt!

Det var 11 åringen i huset som snappet med seg denne boka fra butikken, -svoren katteelsker som hun er. Hun var svært bestemt på at mor i huset også måtte lese historien om gatekatten Bob.
Siden jeg også er katteelsker av rang var jeg solgt, allerede etter de første sidene. En helt enkel historie om katten Bob og mennesket James, som finner hverandre og beriker hverandres liv på en rørende og forbløffende måte.
Dette er ikke stor litteratur som krever dypere analyser, men likevel et mesterverk i den forstand at forståelsen ligger i de menneskelige følelsene som manes fram i takt med at historien utfolder seg.
Hvem er vel vi som kan dømme mennesker som ikke har et vanlig A4 liv?
Katten Bob gjorde det ikke, - og det tror jeg ikke du som leser gjør heller etter å ha lest denne befriende historien om vennskap, overlevelse og kjærlighet. Anbefales, - en herlig og usminket historie som får hjerterota til å vibrere.
En femmer landet terningen på, James Bowen,- og oppfølgeren, - ja den ligger klar for lesing på skrivebordet mitt !

Tittelen på denne boka pirret min nyfikenhet, og jeg ble nok litt skuffet da jeg leste baksiden og innså at dette var nok en historie fra andre verdenskrig.
(Nå må jeg ile til med å si at holocaust er noe som ikke skal glemmes, og historien må holdes levende for nye generasjoner. Men siden undertegnede er av god, gammel 1970 årgang har jeg lest MYE om dette temaet, og det skal litt til for å komme med noe som kan gi nye opplysninger eller vinkle historien på en annen måte.)

Okke som var det et eller annet med forsida på boka som trigget meg, slik at den ble med hjem istedet for å stå der mutters alene på bibliotekets "nyheter"-hylle.
Gjett om jeg er glad for det nå.
For en nydelig debut, Eva Weaver!
Her berettes den rørende historien om Mika og hans kamp for å overleve når nazismen gjør sitt inntog i Warzawa. Med kløkt og mot tar han i bruk alle midler for å unngå å bli sendt til de beryktede arbeidsleirene, med frakken som et viktig verktøy. Mer vil jeg ikke si om denne frakken og dens hemmeligheter, les selv.
Viktigst av alt, - dette er ikke "bare" en historie om Mika, og det etisk forkastelige og motbydelige i etnisk rensning.
Boka er også et forsøk på forståelse, som ser forbi politiske ideologier og utfordrer den tradisjonelle måten å se offer/overgriper på. Når alt kommer til alt er vi bare mennesker, med ulike overlevelsesstrategier, -enten vi befinner oss i naziuniform eller en altfor stor frakk med Davidsstjernen påmontert.
Forfatteren viser oss samtidig at forståelse ikke er det samme som tilgivelse, eller aksept for at denne skampletten i menneskets nyere historie kunne skje. Boka har tvert i mot en underforstått henstilling om å ta personlig ansvar, og ikke bare dilte etter det store flertallet i den tro at det er riktig.
Boka har samme bakgrunnsklang som filmen "Pianisten", og er hentet fra samme miljø, selv om persongalleriet er ulikt.
Om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, - la denne boka bli med deg, - jeg tror ikke du vil bli skuffet, bare gledelig overrasket, - akkurat sånn som meg.
En femmer, Eva Weaver, - hørte du det? En femmer gir jeg debutboka di, og håper du er godt i gang med neste!

Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!

Ja!