Bokelskere.no

Jeg hadde store forventninger da jeg benket meg til med den danske professoren Svend Brinkmanns bok "Stå imot, si nei til selvutviklingen". Yes! tenkte jeg, her har vi en som kanskje vet hva han snakker om. Bøker om å gjøre ditt og datt så blir du lykkelig, slank, pen og in og gudene vet hva, blir vi pepret med, og jeg har kjent at det til tider er et hysteri som ofte skaper flere bekymringer istedet for den lykken og tilfredsheten alle går og higer etter i en stresset hverdag.
Etter å ha startet lesingen blir jeg imidlertid introdusert for sju steg for et bedre liv der jeg skal: slutte å kjenne etter, fokusere på det negative, ta på meg nei hatten, undertrykke følelsene, gi coachen sparken, lese en roman og dvele ved fortiden.
Tilsynelatende forfriskende oppfordringer som han begrunner og argumenterer for med forskning. Noen av oss kjenner kanskje for mye etter og blir vel opptatt av oss selv, - men ikke alle. Noen trenger faktisk å kjenne etter, og ikke undertrykke følelsene som han oppfordrer til lenger ut i boka si.
Langt på vei er jeg også enig i at det er godt å fokusere på det negative noen ganger, men ikke alltid, og absolutt flere må bli flinkere til å si nei. Noen ganger kan man dvele ved fortiden og lære av den, både personlig, sosialt og politisk. Å lese en roman bifaller jeg absolutt, men for variasjonens skyld kan det kanskje være greit også å skifte litt her?
Poenget med boka synes å være at noe er uforanderlig, og at vi mennesker også skal få være litt uforanderlige og ikke strekke oss etter bedre, flinkere, best hele tiden. Ikke en ueffen ide, og i faser av livet er nettopp en slik tilnærming helt nødvendig. Bra nok er bra nok store deler av tiden, men etter å ha strukket meg så langt stopper det litt opp i min forståelse av forfatterens intensjoner.
Professoren tenderer i svart-hvitt tenkning i denne boka, og er like oppfordrende og belærende som enhver annen selvhjelpsbok. Han lister opp bøker som leseren burde få med seg, sikkert godt ment, men det skaper bare irritasjon hos undertegnede.
"Kronen på verket" i denne boka kommer når leseren blir introdusert for stoisismen. En hellenistisk filosofiretning som fremelsker ro, verdighet og plikt framfor "føleri". Fornuften er den fremste autoritet når det gjelder beslutninger innenfor denne retningen, og uansett hvordan livet arter seg skal man ta det med stoisk ro og ikke vise følelser.
Når forfatteren så avslutter boka si med inngående beskrivelser av tenkere fra denne filosofien har jeg fått nok. Jeg er skuffet, sur og sint, og får lyst til å komme med følelsesutbrudd som professoren absolutt ikke vil jeg skal gjøre, og som trosser hans hellenistiske idoler.

Svend Brinkmann, du har helt glemt at vi mennesker er forskjellige og har behov for ulik tilrettelegging, i samspill med omgivelsene våre. De kjappe, enkle oppskriftene du belemrer leseren med tar ikke hensyn til dette og du presterer å blande inn en filosofiretning som langt på vei ønsker at vi skal gå rundt på en robotaktig måte med masker som ikke forteller noe om vårt følelsesliv. Selvfølgelig må man tilpasse følelsene etter omgivelser og situasjon, men for all del, å vise følelser er så mye bedre for den som har dem og dem de omgås. Alt annet blir analyserende gjetteleker som kan lede til konklusjoner basert på gedigne misforståelser.
Svend Brinkman, du er absolutt inne på noe i boka di, men du har glemt en viktig tenker når du ramser opp dine sju steg til et bedre liv: Aristoteles og hans gyldne middelvei. Likevel tar jeg deg på ordet; jeg tar på meg "nei" hatten og sier nei til boka di mens terningen lander på en trist treer.

http://www.miff.no/Gaza-stripen/2015/10/07ForfattersomhedrerHamasfikkhederiAktuelt.htm

http://forskning.no/meninger/kronikk/2015/10/vi-feirer-arets-nobelpris-i-litteratur

Den forrige boka av forfatteren "Mi briljante venninne" gav meg en følelse av å være lovt et glass sprudlende champagne, som forvandlet seg til en sterk, men endog god saft så fort jeg tok noen slurker. Forventningene denne gangen var dermed skrudd ned på et fornuftig nivå, hvilket viste seg å være en fornuftig tilnærming til mursteinen "Historia om det nye namnet" på 574 sider.
Boka fortsetter der den forrige slapp, bryllupet til Lila med Stefano, hvetebrødsdagene, livet som gift kvinne i en mannsdominert verden og hvordan Elena forholder seg til alt det Lila gjør og ikke gjør.
Vennskapet deres er et sammensurium av følelser, et slags hat-elsk forhold som skildres godt gjennom Elenas øyne. Uten å avsløre for mye, - Lila svikter Elena grovt i denne boka, men kanskje svikter hun seg selv aller mest, før hun fortvilet forsøker å plukke opp de knuste bitene.
Ferrante er svært god på å beskrive den menneskelige psyke, spesielt godt beskriver hun Lilas ektemann, Stefano. Hun gir videre en interessant beskrivelse av 60-tallets Italia, og de politiske strømningene. Strømninger som skal vise seg å forandre Elena, og hennes retning i livet.
Et ankepunkt er lengden på denne boka, - den er altfor lang, selv for Ferrantes nydelige skriving. Enkelte hendelser dveles det altfor lenge ved, og jeg tok meg i å hoppe over noen sider rett som det var, av ren kjedsomhet, uten å gå glipp av noe.
Ettertanken som melder seg etter å ha lest boka er derimot verdifull og vedvarende; hvilke valg har vi som mennesker og er vi så frie som vi gjerne liker å tro? En sentral problemstilling for tidskoloritten i boka, der kvaliteten på kvinners liv i stor grad avgjøres av menn.
Vi er alle avhengige av systemet som omgir oss, - politikk, kultur og kjønn, som begrenser eller gjør at liv og drømmer får blomstre. Videre fabulerer jeg over evner og talenter som skusles bort på grunn av dårlige vekstvilkår, enten det er oppvekst, omgivelser og skjebnens tilfeldige spill.
Elena Ferrante du skriver så nydelig, men jeg savner overraskelsene, de absurde vendingene som gjør at jeg blir provosert eller glad. I motsetning til anmelderne synes jeg at boka har litt for lav hvilepuls, og kan bli litt for forutsigbar. Du får en firer av meg fordi avslutningen er spennende og jeg tvinges på en måte til å lese videre.

Sarah og Handful, to kvinner, to mennesker og to skjebner flettet inn i hverandre i sørstatene på 1800 tallet. Plantasjeeierens datter og slaven hun får i gave viser seg å være mer like enn man tilsynelatende skulle tro. Sue Monk Kidd har skrevet en bok som er så vakker at du gråter, samtidig som dybden og ettertenksomheten blir så grusom at man hopper av sinne.
Karakterene beskrives med innlevelse og dekoreres med realistiske dialoger og hendelser. Her mangler det ikke på dramatikk i form av kjærlighetssorg, brutte håp og forventninger. Slavenes situasjon beskrives i all sin grusomhet, men historien knekker ikke under håpløshet, men drives fremover av sterke personligheter som viser mot og en standhaftighet som bare må beundres. Det trekker adskillig opp at deler av historien er basert på virkelige hendelser.
En gullklump av en bok som jeg krysser fingrene for blir filmatisert, - det ville blitt en publikumssuksess. I dag kommer vi ikke unna femmeren, Sue Monk Kidd. Bravo!

Tviler på det for det er sikkert på engelsk og er ikke så god i det.

http://palestinakomiteen.no/kommende/lansering-av-ny-roman-av-susan-abulhawa-mot-forfatteren-i-oslo/