Bokelskere.no

Siden i sommer en gang har undertegnede tålmodig ventet på denne godbiten fra biblioteket. Og nå sitter jeg her, et par dager senere, ganske omtumlet, litt ør og spørrende etter å ha nærmest slukt boka i et par jafs.
Det er helt klart at oppbygningen er forfriskende annerledes. Her starter Fossum rett og slett med slutten, - noe alvorlig har skjedd, og vår alles kjære Konrad Sejer, med hunden Frank som godmodig støttespiller, skal i løpet av drøye 300 sider løsne flokene så alt blir forståelig.

Hovedpersonen som sitter til avhør, Ragna Riegel er en litt annerledes kvinne. Hun er en av disse unnselige som holder seg mest mulig for seg selv i sine egne rutiner, men som innerst inne ønsker å bli verdsatt, sett og elsket. Hun jobber på Europris og har en sønn som har slått seg opp som bestyrer av et luksushotell i Berlin.
Hennes opplevelser og tilbakeblikk maler historien levende med nerve og spenning.
Dette er ingen klassisk pageturner, men forfatteren holder kortene tett til brystet på en slik måte at man bare blir tvunget til å lese videre. Hva er disse mystiske lappene som Ragna får, og er det noen som overvåker henne? Personskildringene tør jeg påstå er uten sidestykke, - Ragna er så godt beskrevet at jeg har ikke ord! Og det er dette som gjør at terningen tar en imponert runddans og lander på fem, Karin Fossum. Du imponerer med din menneskekunnskap og lar Ragna komme inn under huden min. Det er så bra at jeg mistenker deg for å ha en psykolog i magen!
Når det gjelder plottet er det både gjennomtenkt og har snedige vendinger, spesielt mot slutten av boka. Men dessverre gjettet jeg hvordan det hang sammen en god stund før de siste sidene var fortært, og det er litt synd.
Diskusjonen og ettertanken, derimot, er fremdeles levende, og bør skape debatt omkring menneskers troverdighet. Denne siste setningen framstår nok som uforståelig for dem som ikke har lest boken, men jeg kan bare ytre meg ytterst vagt her, ellers ville jeg røpe for mye og ødelegge lesegleden for så mange, - og det vil jeg selvfølgelig ikke!
Historien er ytterst lesverdig, og anbefales varmt på en ellers vindfull og regntung onsdagsettermiddag!

Er "Arven fra Egypt" en roman?

Er boka "Nøklene til Egypt" en roman?

På forhånd takk!

Noen ganger kan tittelen på ei bok være misvisende, kjedelig eller rett og slett så feilplassert at man kan lure på om forfatteren drev med loddtrekning da dette skulle prege skriveverket.
Andre ganger er dette navnet en genistrek man kan sitte lenge og tenke på i ettertid.
Bare så det er sagt med en gang; Heidi Linde er en smarting når det gjelder å sette titler på bøker, ihvertfall denne.
"Norsk sokkel" tenkte jeg, - hva i all verden mener hun med dette? Først var det oljeeventyret som rant meg i hu, - den monotone stemmen til nyhetsoppleserne på 70-tallet har nok indoktrinert meg ganske kraftig der, kan man si: "Et nytt funn på Ekkofiskfeltet gjør norsk sokkel til et av de mest lønnsomme i verden"
Men man kan også stå på en sokkel, i selvberuset stolthet og skue utover andre land, andre familier eller andre personer, som kanskje ikke har det så bra som en selv. Og sist men ikke minst: Norsk sokkel kan også stå for hele landet Norge.
En herlig tittel lover godt for videre lesing.
Og leste, det gjorde jeg, for dette er spennende!
Boka er bygd opp i ulike kapitler som tar for seg et knippe familiers streben på forskjellige kanter av landet, nesten som en novellesamling. Men skulle du sett, - her veves fortellingene inni hverandre, enhver person har noe til felles med de andre personene, og faktaopplysninger som er nevnt et sted, dukker sannelig opp og danner sammenheng og helhet en annen plass i boka.
Persongalleriet kunne vært klippet ut av en hvilken som helst norsk familie, og problematikken som Linde tar for seg på hvert geografisk sted har utspring i diverse stortingsmeldinger. Barnevern, rusproblematikk, eldreomsorg, - her nøstes det ut hvordan de som styrer landet ønsker at det skal være, i kontrast til hvordan ståa egentlig er i menneskemylderet som kaller seg Norge. Språket er enkelt, men med svært gode og troverdige dialoger, men en særdeles god psykologisk beskrivelse av de enkelte hovedpersonene.
Mitt eneste ankepunkt er at enkelte kapitler slutter litt brått. Dette er sikkert meningen, men på noen steder kunne du med fordel finslipt litt mer på avslutningene, Heidi Linde.
Boka ble uansett lest ut på to dager, - det var ikke mulig å legge den fra seg, og jeg tenker stadig på personene, - hvordan går det med dem?
Heidi Linde, går det an å be om en fortsettelse ? Er det mulig? Dette var så bra, jeg vil lese mer!
Terningen er allerede trillet, på en vakker høstdag med blå anslag på himmelen, stråler den om kapp med sola med fem smilehull på seg.

Har du noengang hørt noen utbasunere med stolt trygghet i stemmen at: "Nei, dere skjønner, jeg er introvert, jeg!" ?
Ihvertfall har ikke det skjedd særlig ofte, tenker jeg? Ikke det nei? Nei, skulle du sett på makan...
Selv psykolog Peder Kjøs sitter der litt sånn tankefull og beskjemmet på VGs nettsider idag og må bare konstatere at:" Det er tabu å være introvert asosial."
Hah! Det kunne jeg sagt for førti år siden, og jeg er ikke psykolog engang! Nuvel, nå skal jeg ikke la meg rive med her, men tusler herved målbevisst mot sakens kjerne:

Susan Cain er en av disse modige forfatterne som går mot strømmen, og ettergår begrepene introvert og ekstrovert litt nærmere etter i sømmene. Ingen av oss er vel fullstendig det ene eller det andre, - men en overvekt på den ene eller andre siden kjennetegner de fleste av oss. For ordens skyld er introvert det samme som litt innadvendt, mens ekstrovert står for det mer sosialt akseptable utadvendt.
Boka starter med å ta for seg hvordan og hvor dette idealet med å være utadvendt, selvselgende og pratevillig egentlig oppstod i nyere tid, før hun forsøker å finne ut om ledere som er utadvendte nødvendigvis er bedre i sin stilling enn de mer stillfarende. Hun har gjort grundig forarbeid,- en innadvendt verdig, vil jeg si,- og krydrer det hele med ny og interessant forskning på området.
Videre retter hun søkelyset på det evigvarende mantra om gruppearbeid, og hvordan det istedet for å fremme kreativitet, istedet i mange tilfeller kan bli en hemmer for ideflyt og nytenkning.
I andre del av boka ser hun nærmere på temperamentet vi er født med, og hvilke begrensninger og muligheter dette gir oss på livsveien, og hvordan dette kan avsløres på ganske små barn.

Hun fremmer flere interessante spørsmålsstillinger, som vi heldigvis får svar på:
Hva med Rosa Parks, og andre kjente personligheter som har gitt sine bidrag til historiebøkene, - hvilket temperament var det født med? Og finanskrasjene, - kan det relateres til begrepene innadvendt og utadvendt? Hva med universitetene som utdanner fremtidige verdensledere, - hvilket ideal har de nedlagt i sin undervisning? Og finnes det nasjoner som enten er introvert eller ekstrovert?
Jeg koste meg med denne faktaboka fordi den er grundig og godt skrevet, og bygd opp på en oversiktlig måte. Spesielt interessant er delene om biologi og hvordan kommunikasjon mellom utadvendte og innadvendte er helt forskjellig.
I siste del av boka får leseren ny forskning og tips til bedre forståelse hvis man har et barn eller en partner som er innadvendt. Dette blir gjort på en måte som ikke sykeliggjør dem som ikke stiller seg først i køen (hurra, er det mulig?) og hun poengterer flere ganger at det ikke er bedre å være det ene framfor det andre av introvert vs ekstrovert, men at begge er like verdifulle på hver sin måte.
Det som likevel står igjen Susan Cain, er stoltheten du gir oss innadvendte med boka di. Vi få hele tida høre at vi må åpne opp og bli noen andre enn vi er, - ja selv jobbannonser etterspør kun det utadvendte idealet, og ser helt bort fra alle muligheter og ressurser som ligger i det å være ettertenksom, reflektert og litt tilbakeholden.
Takk for at du tok deg tid til å skrive denne gullklumpen av ei bok, som jeg kommer til å slå opp i og lese høyt fra for alle dem som duknakket går rundt og mumler at: Jeg er dessverre litt innadvendt, men prøver å jobbe med det...
Terningkast 5 på en sånn litt overskyet dag, der bjørka såvidt har fått et aldri så lite gulskjær helt ytterst på bladene sine.

Åh, dette er sånn en fin serie! For meg selve barndommen. Har disse tre bøkene hjemme, både på norsk og engelsk. De er en kjær skatt!

Ei flott bok, bare så synd at den oppvoksende slekt her i huset fort mistet interessen og tålmodet ved å være modell...:-)

Ja, den er ei vakker bok, absolutt en av mine favoritter. Ikke fordi det er så innmari stor skrivekunst, men atmosfæren, det magiske, - nydelig!

Da kjøper jeg dem. Skal vi følge hverandre så jeg kan oppgi navn og adresse eller skal jeg gjøre det her?

Hva selger du dem for?

Er dette en roman?

Utenom temaet, men hvor får man tak i "Bokserien du har med blant annet "Pyramidene i Egypt" og "Stonehenge"?