Den natten var det henne han drømte om. Hun kom løpende mot ham gjennom en blomstereng på bare ben, og med det gnistrende svarte håret flagrende om hodet. Det glitret i stjernene i øynene hennes, og rundt henne var det musikk. Sivert hadde ikke hørt vakrere musikk. Den kom fra fjellene og bar henne liksom framover.
Hun hadde ikke visst at det gikk an å bli så inderlig glad i et annet menneske som hun var i ham. De kunne ha sine feider, og hverdagen kunne bli grå midt i alt slitet og alle pliktene. Men det rokket ikke ved den dype kjærligheten hun følte for ham.
E har allveg trudd, e sa Ruth enkelt. Det finnest ein Gud som styrer alt. Berre sjå, Mor – sjå fjella, sjå myrullen som vaier, hør på foglan. Det er guds skaperverk,det.Og vi, vi er av han, la hun til. Derfor treng vi ikkje vara redd for noko. Gud rår, og han er god.
Det er ikkje allveg vi får det vi ber om, men det betyr ikkje at han ikkje hører. Han veit ber enn oss ka det vi treng
Hun så alltid en utvei. Nye muligheter.
Hun følte det brått så sterkt at Margrethe var borte. Borte for bestandig. Et kort øyeblikk var tanken nesten ikke til å bære.Så streifet en solstråle kinnet hennes, som et myk hånd. Og plutselig følte hun Margrethes nærvær så intenst at gåsehuden reiste seg på armene hennes. Men det var ingen vond opplevelse. Ikke skremmende heller. Den ga henne ro, og hun strøk hånden fort over kinnet – som for å nå borti Margrethes hånd før den forsvant. Men hun kjente ikke annet enn sitt eget tårevåte kinn.
Det var der, i den mektige naturen og stillheten, at han kom nærmest sin egen urolige sjel. For han hadde en indre uro i seg. Alltid. En slags sorg eller angst, han visste ikke. Noe han ikke kunne forklare. Noe som bare ble borte når han var til fjells – eller når han spilte. Da var han nær seg selv. Nær det pulserende,levende livet og det beste i seg selv.
Han hadde visst det i alle år, at det var musikken som var livet hans. Uten den ville han visne som menneske.
Det var bare suset fra vinden som hørtes, og den svake raslingen når den fikk visne strå og noen få overvintrede, brune blader til å røre på seg. Sivert strakte armene ut mot fjellet og sto der, naken til livet, og tok imot kraften han følte fjellet sendte ut. Langsomt falt sinnet hans til ro.
For til tross for at angrepene har ført til utrygghet og uro blant folk flest, står vi likevel her samlet. Tett i tett. Sammen i sorgen og sammen i kjærligheten.
Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Og det er akkurat det vi gjør. For her står vi samlet midt i landets hjerte. Det er et samlet folk vi ser rundt oss. En samlet nasjon. Et folk som tar avstand fra vold og terror. Som samlet har slått ring om demokratiet.En nasjon som står sammen i kjærlighetens ånd. Og rosen blir symbolet vi viser kjærligheten med.
Jeg ser hvordan rosene danner et hav av kjærlighet som strekker seg over den store plassen, ut i gatene omkring – forbi alle fordommene,forbi all redsel, forbi all frykt og forbi alt det onde. Sammen gir de farge til kjærligheten. Kjærligheten til familien,kjærligheten til venner, men også kjærligheten til nasjonen, og ikke minst kjærligheten til de skadede,de omkomne, de etterlatte og berørte etter terrorhandlingene som nettopp har rammet Oslo og Utøya. Ja, faktisk hele Norge.
Vi er en stor familie. Bak de daglige dragkampene, uenighetene, er det noe dypere som samler oss, som vi har felles. Det gjør godt. Det er fint
Det slår meg at ordene som Flæten leser, samtidig lyder i kirkerom etter kirkerom, fra Kristiansand i Sør og til Kirkenes i Nord. Som lokalsamfunn etter lokalsamfunn slutter opp om hverandre, holder hverandre i hendene, deler sorgen, smerten og lover hverandre å stå sammen, minnes de døde, hjelpe de overlevende og støtte de etterlatte.
Jeg befinner meg like i nærheten av et skuddregn som jeg til nå bare har sett på tv. Og det skjer i lille Norge, på uskyldige Utøya… Som i et krigsrammet land hagler skuddene. Jeg er redd for å dø, og befinner meg midt i dramaet – uten mulighet til å flykte
Siri, du hadde seriøst blitt irritert om du så Facebook nå. Hun forteller at det raser inn meldinger om at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Folk poster klager på innvandringspolitikken, og det meldes om at alle nå snart må skjønne at det er Frp som ha rett. Jeg grøsser. Det er ille at noen legger ut slike meldinger på sosiale medier før de vet noe som helst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Å anklage muslimer som gruppe, før politiet har pågrepet noen og ikke har sagt et ord om hvem gjerningsmannen eller gjerningsmennene er?
Hver sommer i over 60 år har flere hundre ungdommer inntatt utøya, for spesielt sosialt samvær og politisk verksted. I 1959 holdt AUF på å selge øya for å komme seg ut av en økonomisk krise. I dag er det knapt til å tro. For Utøya fremstår som noe grunnleggende. En del av AUFs sjel. Hvert eneste år et fenomen, en hendelse, stor nok til å få plass i medienes nyhetsbilde. Utøys har vært arbeiderbevegelsens politikerskole nummer en, helt siden fagbevegelsen ga øya til AUF etter krigen. På kurs og møter, år etter år, sommer etter sommer, tiår etter tiår, har nye generasjoner arbeidspartipolitikere blitt skolert på øya, i politikk og debattteknikk. Ved leirbålene om kvelden har de hatt eviglange diskusjoner – både om politikk og livets store spørsmål. Og i løpet av noen intense sommerdager har AUFerne som har deltatt knytt vennskapsbånd og etablert nettverk som har vart livet ut. Og slik er det ennå.