En vár og vakker diktsamling, både boken i seg selv og diktene. Blir aldeles salig bare ved tanken. For en skatt!
Jeg går
alle veier
vender hjem
Hun grer håret
ser på sengen
hvor hun har sovet alene
Vi som gikk her før har gått i nye spor. Det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Hva var det jeg tenkte? Jeg gikk bare på. Så for meg hvordan sporene skulle se ut. Da jeg snudde meg, forsvant de fortere enn jeg rakk å gå. Drømmer forblir i de levendes hoder.
Jeg skaper bilder og inntrykk igjen
med hendene, om igjen med munnen,
fester uroen til en form
slik at den kan bli noe annet
Men pusten står i strid med ordene,
og hver bevegelse bort fra deg
I alt som vokser finnes
nye tomrom
Snøen smelter først i fotsporene
Går du, min fot
så følger hånden etter
Skiftende scener samler seg på arket
blir et sted som skal få finnes
Rommene er utydelige, jeg famler
Knipser med fingrene for å høre hvor lyden bærer
Den bærer inn i hendene
Hendene holder en egen lyd
hjelper tankene med å ta form
Du fyller hodet mitt slik bare en fraværende kan
Ordene flyter fra tanken
Tildekker, skjuler, legger over
I hvert ord en tanke som blir borte
Minnet kan ikke erstatte opplevelsen,
den hullete veien fram mot huset
der vi går fordi vi ikke kan forestille oss
et annet sted å være
Tegn sprer seg utover
som frø i vinden
Er du en parentes
Er du et kolon
Eller et punkt som sprer seg utover,
slynger armene ut og
omfavner alt
Vi faller inn og ut
av hverandres form
Vever tanker med hånden
Stemmen overtar i rykk og napp
Forsiktig, forsiktig
legges tonen i rommet
Puste,
så vidt
være her
I alt liv
en drift mot en annen
Når du går ut av tiden,
får det bristende leddet
de sterke til å holde hardere fast
I vinduet ser jeg ansiktet ditt
speilet mot himmelen
En sky driver sakte gjennnom,
løser seg opp og forsvinner
Det er ingen ting å støtte seg til,
flyktige refleksjoner
i en sone der alt flyter
Hun og jeg snakket mekanisk. Leppene våre beveget seg, men leppene våre løy. Bare øynene våre spurte hverandre ut og gjenkjente hverandre. Men da jeg tok henne i armene, var leppene våre endelig oppriktige.
Hun var ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild.
Ikke et ord
Alt må jeg lese
på munnen din
Treet er nakent
i grenene ligger saften
til en ny vår
Tusen porter fører ut i verden
du ser
bare én
Det røde løvet
har lagt sommeren
på bakken
Musikken i trærne
er bladene
som hilser våren
Nei, det var ikke jeg heller. Det var nettopp det - jeg syntes at jeg forsto så mye nytt samtidig som jeg bare leste en morsom bok.
Hahahahaha!
Jeg hadde virkelig ikke trodd at denne skulle være noe for meg, men falt helt for den. Og så smart jeg følte meg etter å ha lest den! ;-)
Ja det var noe å tenke på! :) Det har ikke jeg, faktisk.