Det er vanskelig å resonnere rundt døden. Vanskelig å gi slipp på en man elsker.
Mormor sa alltid at både Elsa og mormor var sånne som innerst inne var litt dumme i huet og at de før eller senere ville havne i klisteret på grunn av det.
Folk må få fortelle sine historier. Ellers kveles vi.
Man må gjøre ting som er farlige, for ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.
Uten musikk kan det ikke finnes drømmer, og uten drømmer kan det ikke finnes eventyr, og uten eventyr kan det ikke finnes mot, og uten mot ville ingen orke å bære sorg.
Jeg tenkte alltid at han hadde en sjel som en poet.
Vi trodde at hun kom til å redde ham, vi håpet alle sammen så inderlig at hun kom til å redde ham, for det ville ha vært som i et eventyr, og når man har levd så lenge i mørke, er det så inderlig vanskelig å ikke ville tro på eventyr.
Det er kanskje opp til mennesker som er klokere enn vi, å avgjøre om hvert menneske helt og holdent er ansvarlig for alle handlinger eller ei.
En del mennesker faktisk bare er drittsekker, og at det faktisk bare er drittsekkens egen feil.
Ikke spark på dritt, for det skvetter.
Det kalles "the trolley problem". Innenfor etikken. Det er diskusjonen om hvorvidt det er moralsk riktig å ofre ett menneske for å redde mange andre.
Hvis du hater den som hater, så risikerer du å bli som den du hater.
Ikke slåss med uhyrer, for du kan selv bli et uhyre. Hvis du stirrer lenge nok ned i avgrunnen, stirrer avgrunnen også inn i deg.
Noen ganger er det vanskelig å dele sorgen med folk man ikke kjenner.
Hvis man hadde boret hull i veggene og gulvene i huset, ville alle naboene ha kunnet strekke ut hendene og berøre hverandre, så nær levde de sine liv, og likevel visste de ingenting om hverandre.
Hun var kanskje over deg fordi du er så skuffet over deg selv.
Hvis man ikke liker mennesker, kan de ikke såre en.
Ikke alle monstre ser ut som monstre. Det finnes slike som bærer sine monstre inne i seg.
Man gifter seg vel fordi man elsker hverandre, så man skiller seg vel fordi man ikke har mer elsk igjen.